Svart, hardt og sylskarpt - Keep Of Kalessin åpner Inferno
Tre år etter den kritikerroste "Reclaim", er listen lagt skyhøyt for Trondheimsbandet Keep Of Kalessin. Fra kjendisbesetningen med Satyricon-Frost og Mayhem-Attila, har bandsjef Obsidian C. samlet en ny gjeng, som det stilles svært høye forventninger til. Torsdag kveld åpner Keep Of Kalessin Infernofestivalen som første band fra hovedscenen Rockefeller. - Inferno har utvikla seg til å bli en av nord-Europas viktigste festivaler, mange fra utlandet og hele verdens metallpresse kommer til å være der. Da er det viktg å spille – og spille bra, sier Obsidian C, som skal forsøke å slå sin gamle riffrekord - 1110 anslag i minuttet - på Inferno-scenen.

Av Knut Steen

Keep Of Kalessin sin siste utgivelse, Armada, er en plate det har blitt stilt svært høye forventninger til. I anledning plateutgivelse og Inferno-konsert, fikk Ballade sjansen til å veksle et par ord med bandets ubestridte sjef, Obsidian C. Platen har så langt fått strålende omtale alle steder den har blitt snappet opp - til tross for at den beveger seg noe utenfor de mest opptråkkede svartmetall-stiene. Armada åpner med illevarslende bølgeplask, tankene går til vikingskip fulle av raslende sverd og økser, på vei til strandhogg. Men Obsidian C. har ikke ment å gi platen noen gjennomgående historie å fortelle:

Cinematisk
- Nei, heller et overordnet konsept av mange som står sammen som en enhet. Armada er ganske filminspirert, vi tenker ganske billedlig når vi lager musikk. De fleste temaene kunne vært arrangert mye mer symfonisk, men vi har valgt å være gitardrevne i stedet for å bruke for mye synth.

Så hvis Armada hadde vært en film, da hadde den handlet om...?

- Det hadde nok vært en del krig og sverdslossing. Litt som Ringenes Herre, men uten all sippinga.

...og så litt trance
Armada er så vidt jeg hører satt sammen av er rekke elementer elementer fra svartmetall, death, stadionrock, gammel thrash, rock n’ roll og flamenco - med en mengder av brekk. Kan du definere hva slags musikalsk helhet du var ute etter?

- Den overordnede atmosfæren var det viktigste. Vi har hentet inspirasjon fra alle de elementene du nevner, poenget er at det ikke skal være innlysende. Armada er også inspirert av trance, men det betyr ikke at vi drar inn synther og lager trance-partier, sånn som enkelte andre metall-band gjør. Vi har tenkt symfonisk og filmatisk hele veien, men arrangementet skulle være i back metal-drakt. Så i stedet for å legge inn et synthparti midt i låta, med powerchords fra gitaren i bakgrunnen, lar vi gitaren drive musikken fremover. Vi har lagt på litt synth, men den er ikke fremtredende i lydbildet. Iron Maidens Somewhere In Time og Seventh Son Of A Seventh Son har også massevis av synth i lydbildet, men ingen tenker på Maiden som synthmetall.

Den store sammenhengen
Du står som komponist og tekstforfatter på alle låtene på Armada - hvor lang tid har prosessen tatt, fra begynnelse til slutt?

- Noen låter leverer jeg helt ferdige, på andre bidrar jeg med riff. Vi hadde i alt 12 låter til Armada, av dem har Vyl (trommer) vært med på å lage to eller tre. Det er bra greier, så vi kommer sikkert til å spille dem inn senere. Men de ble ikke med på skiva denne gangen, av hensyn til helheten. Armada er en plate som bygger seg opp mot slutten, den siste låta er klart best i mine ører. De to første og de to siste låtene har mye av den samme følelsen. Det samme var tilfellet med de tre vi måtte kutte, skulle de også ha vært med hadde platen fort blitt litt kjedelig. Etter at vi hadde luket ut totalt fire låter, var det mine som sto igjen. Det er uansett jeg som kjenner stilen best, de andre har respekt for det jeg skriver. Jeg håper at de kommer litt mer inn som låtskrivere etter hvert, så langt er det vel mest jeg som har gått med visjonen om hvordan ting skal høres ut. Men Vyl ligger ganske nært opp til det jeg skriver, vi har utviklet oss sammen siden vi var fjortiser.

Opplyst enevelde?
Gitarspillende komponist og tekstforfatter, lang fartstid med batterist…begynner dette bildet å likne på en annen konstellasjon du kjenner svært godt?

- Hehehe…Det er mye mer diktatur i Satyricon enn i Keep Of Kalessin. Satyr er frontfigur og leier bevisst inn musikere til å gjøre ting live, mens jeg ville at Keep Of Kalessin skulle være et band. Det er stor forskjell.

Deler av svartmetallmiljøet har i mange år holdt på den gamle nekro-stilen som en målestav på ekthet. Vil du kalle Armada for et ”ekte” svartmetall-album?

- Både ja og nei, det er litt vanskelig å svare på. Ja, fordi det er mye mer ekte enn mengden av nektro-true-blackmetal-platene som kommer ut. Det er ikke ”true” (svartmetallsk målestokk på genuinitet, ekthet, berettigelse til å kalle det man driver med for svartmetall, red. anm.-) å spille på en spesiell måte for å oppnå status. Man snakker mye om individualisme, men sjangeren har endt opp med å bli verdig normert på hva som er riktig og galt, bra og dårlig. Sånn sett har jeg lyst til å bryte med ”true” black metal-band. Musikken vår er mye større enn det. En ting er å spille enkelt og nekro fordi man vil det, men de fleste i dag gjør det fordi de ikke klarer noe annet. Det er veldig lett å høre forskjell. Sånn sett skiller Armada seg fra hopen av black metal album – vi er mer ekte fordi vi gjør det vi har lyst til å gjøre.

Meningsfull riffing
Du har i bygget Armada inn i en veldig klar produksjon på en plate med utallige krumspring og lekenheter. Hvor bevisst har du vært på å ikke skli over i kunstmetall-sjangeren á lá Solefald og Ulver?

- Keep er ikke et eksperimentelt band, de bandene du nevner ekperimenterer mer for å eksperimentere, sånn jeg ser det. Jeg har fokusert på gode låter, hvert riff skal ha en mening i låta, på samme måte som hele låtstrukturen skal bygge opp om en helhet. Alt for mange klemmer bare sammen nok riff til å komme i mål på en måte, men det skal mye mer til for å lage gode låter. Men det er kanskje litt positivt det du sier også, kanskje vi virker nyskapende selv om fokuset ikke ligger der i det hele tatt.

Allerede på låt nummer to – The Black Uncharted – har dere valgt å legge inn et stykke cleanvokal; som funker som en umiddelbar kred-dreper for mange. I tillegg er Armada en meget melodisk affære - til ekstremmetall å være. Kan du leve med at enkelte kommer til å nevne dere i samme setning som Dimmu Borgir og Cradle of Filth, eller vil du heller å bli sammenliknet med band som Dissection?

- Av de tre der, er vi helt klart mye nærmere Dissection. Om noen vil sammenlikne oss med Cradle Of Filth og Dimmu, får de bare gjøre det. De som kjenner litt til sjangeren vil nok høre at vi ligger veldig langt unna musikalsk. Det er litt som å påstå at Marduk og Dark Funeral er mye av det samme – fordi begge band kommer fra Sverige. Hvis du hører på riffene og stemningen, er de totalt forskjellige.

Komponerer på kassegitar
Det nesten flamencofargete akustiske gitarpartiet på The Black Uncharted er en noe uvanlig vri – hvordan kom du på å legge inn et sånt element?

- Det hadde seg sånn at jeg lager 90% musikken på kassegitar, det har jeg gjort på alle platene. Når jeg lager riffene på kassegitaren tenker jeg selvfølgelig på kjappe trommer og fuzzgitar, det funker i mitt hode. Det er ikke sikkert alle hører det med en gang, men partiet rett etter flamencogitaren, kommer det samme partiet tilbake, bare med blastbeats og vreng. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å ha det med, men jeg ville vise at seks av åtte låter kunne vært strippet ned til rene akustiske melodier. Vi kunne faktisk ha gjort en unplugged-konsert nå. Det er moro å kunne åpne øynene på folk, vise at det vi lager kanskje ikke er så streit som de trodde.

1110
Noe mange garantert kommer til å lure på, er gitarpartiet på Vengeance Rising – hastigheten i riffingen fikk meg til å tenke på blastbeats på trommer. Det er nok mange som kommer til å holde godt øye med deg og gitaren når du skal gjenta dette live….kommentar?

- Det er ikke jukset til eller behandlet på noen annen måte, hvis det er det du tenker på. Etter et par henvendelser på at ingen hadde hørt så raskt gitarspill, målte vi hastigheten til 1110 anslag i minuttet (18.5 anslag per sekund, red. anm,-).

Vanskelig?

- Det varer jo ikke så lenge, en 14-15 sekunder kanske. Hvis du har mye fuzz på gitaren er det lett å gjemme seg bort, derfor fjernet vi så mye som mulig uten at det hørtes for kjipt ut. Hastigheten i seg selv var ikke så ille, men dubbingen i studio var rimelig vanskelig – for å få gitaren i begge høyttalerne måtte jeg spille det samme partiet identisk to ganger. Det er ikke så lett med den farten. Vi kommer ikke til å spille Vengeance Rising på Inferno, men for de som er nysgjerrige får jeg heller prøve å slå rekorden på ”Come Damnation” (fra Reclaim, red. anm,-) i stedet.

Da har Ballades lesere det løftet skriftlig.

- Det er greit. Jeg gleder meg!

Fra kjendiser til lokale krefter
På forrige utgivelse, Reclaim, hadde du med deg to nokså berømte fyrer i sjangeren - Frost (Satyricon, 1349) og Attila Csihar (Aborym, Mayhem). Kalessin har vært din baby hele veien - hva var deres motivsjon for å henge med på dine noter?

- Jeg spilte live med Satyricon, sa jeg jamma også en del med Frost. Han syntes riffene var jævlig bra, så han sa ja med en gang, Frost er en fyr som spiller på ting han brenner for musikalsk, så det var ikke noe problem i det hele tatt. Attila sa først nei, men da jeg sendte en liten demo, sa han ja med en gang.

Gjengen du har med deg nå er ikke like kjent, kan du fortelle litt om hvem de er og hvilke kriterier du la til grunn for å ta dem med? Vi kan kanskje begynne med trommis Vyl?

- Vyl spilte på de to første Keep-skivene. Så gikk en periode vi ikke hadde kontakt, mens Frost spilte for Keep. Ettter Reclaim skjønte jeg at vi måtte få en annerledes lineup. Det er ufattelig vanskelig å holde konserter med en vokalist i Ungarn og en trommeslager i Oslo. Jeg ville spille mye live, det blir umulig når honoraret ikke engang dekket Attilas flytur til Norge. Med Attilas retur til Mayhem og Frost sine mange forpliktelser andre steder, måtte vi rett og slett finne på noe annet. Vyl hadde fulgt med, han ble med igjen med en gang jeg spurte. Vi fungerer veldig fint musikalsk – hvis jeg kommer med et nytt riff, kan jeg bare si hvilken takt det går i, så kan vi som regel spille igjennom nesten hele låta uten stopp. Etter all studiospillingen til Armada har han blitt latterlig god. Jeg mener at han er i det absolutte toppskiktet av black metal trommiser i Norge – det sier en hel del.

Hva med bassist Wizziac?

Han var en del av en gjeng som flyttet fra Harstad til Trondheim for å bli rockestjerner (?!) Bandet het Eternal Silence, men det varte ikke så lenge. Vokalisten og gitaristen ble med i Chton, mens Wizzac ble med i Keep.

Vokalisten deres, Thebon, er et relativt ubeskrevet blad?

- Det er nok mange som ikke har hørt om ham, ja. Thebon hadde sunget lenge for et band som het Subliritum, der Vyl også spilte trommer en stund. Vyl sa at han var flink, men jeg var veldig langt fra overbevist om at han var riktig for Keep Of Kalessin. Vi har brukt mye tid på å forme ham for Armada: De første opptakene var famlende. Han var vant til å synge en ganske standard black-vokal, og var litt redd for å eksperimentere for mye. Armada er mye mer melodisk, så vi trengte at han fremhevet låtene på den riktige måten. Nå synger han grisefett over hele skiva, jeg er vanvittig fornøyd. Det har tatt lang tid å få til alt, men nå sitter ting skikkelig. Nå som mannskapet er i orden, kan vi begynne å glede oss til neste skive, med den gjengen her kan vi virkelig gjøre store ting.

Undertegnede har gjentatte ganger beskrevet ekstremmetall-scenen som en trygg arena, nærmest kjemisk fri for vold og uhumskheter – men du har også opplevd unntaket som bekrefter regelen?

- Jada. Under Inferno 2004 fikk jeg knust en flaske i hodet på VIP-området. Deretter brukte fyren resten av flasken til å skjære meg opp i ansiktet. Det ble flere dype kutt og mye blod. Veldig lite hyggelig, og veldig unødvendig. Det vil alltid være noen galninger som må på finne på noe tøys. Et sånt miljø tiltrekker seg alltid noen svake sjeler...

Hva ble utgangen på episoden?

- Idioten fikk fire måneder i fengsel, jeg fikk noen store arr og 150 000 i erstatning. Du kan si at han har betalt for Keep Of Kalessins nye backdrop, etableringen av plateselskap og mye mer.

Viktige Inferno
Snart skal dere tilbake til Infernofestivalen – hvor mye betyr den konserten for Keep Of Kalessin?

- Inferno har utvikla seg til å bli en av Nordeuropas viktigste festivaler, mange fra utlandet og hele verdens metallpresse kommer til å være der. Da er det viktg å spille – og spille bra. Jeg synes også vi har fått et godt tidspunkt, vi får åpne festivalen fra Rockefeller-scenen. Dermed får vi også soundcheck! Vi kommer også til å pryde forsiden på Scream Magazine i påsken, noe som selvfølgelig er bra PR og god timing.

Hvor høyt føler du selv at du har lagt lista med Armada, hva forventer du deg av respons fra sjangerpresse og publikum?

- Nå har vi allerede fått mye maistreampresse, selv om jeg føler at vi må overbevise ekstra fordi vi er et trønderband. Men vi har fått toppkarakter i både trønderavisa og Adressa, det samme gjelder nedover i den europeiske sjangerpressen. Vi la lista høyt, men jeg føler at vi har nådd ganske bra opp til dit vi ville være. Skiva kunne selfølgelig vært bedre, men det kunne den jo alltid. Det er derfor vi gleder oss sånn til neste plate.

Keep Of Kalessin spiller på Rockefeller klokken 1815 i torsdag 13 april.