Puls-redaktør Arild Rønsen om Helge Gaarder
Helge Gaarder (1953 - 2004) var ikke bare en sentral musiker og kultur-byråkrat, men gjorde seg også bemerket som skribent og bidragsyter til motkultur-tidsskrift som Gateavisa og Tidevann. På midten av 80-tallet var han også redaksjonssekretær i Musikkavisen Puls, der han gjerne forsøkte å utvide rammene for hva som var gangbart stoff i et musikkblad. Ballade bringer her videre minneordet til Puls-redaktør Arild Rønsen, som jobbet tett sammen med Gaarder i denne perioden.
Av Arild Rønsen, redaktør, Puls.no
Dedicated. Det er det første ordet jeg kommer på i anledning den triste meldinga som forteller at Helge Gaarder er død. Helge likte aldri å gjøre ting halvveis. Dedicated. Men aldri follower of fashion. Enkelt uttrykt: Helge kunna aldri blitt vokalist i noe cover-band.
Det begynner å bli lenge siden han var aktiv, i hvert fall på scenen. De siste åra av sitt liv var han såvisst fortsatt aktiv i kunstnerisk forstand, men først og fremst som produsent, som iscenesetter og som bakmann.
Men rock-publikummet - vi som var så heldig å være tette vitner til norsk rocks andre gullalder - vi husker ham først og fremst som mannen bak mikrofonen. Frontfiguren. Han var aldri noen stor vokalist, men han mente alt han sang så inderlig. Med rå kraft. Dedication.
I perioden 1979-85 var han sjef. Punkrockens, eller mer presist nyveivens frontkjemper. Først i Kjøtt (1979-81), deretter i Montasje (1981-82), og til slutt i Cirkus Modern (1982-85).
Det er tida i Kjøtt, der Michael Krohn slo trommer, han vil huskes best for. Ikke fordi det var her han lagde den beste musikken, men fordi Kjøtt var bandet som traff tida si best. (Det var forresten ingen tilfeldighet at de skreiv Kjøtt-sangene hver for seg; ingen av dem var heller den gang utprega lagarbeidere.)
Kjenner jeg Helge rett, og det gjør jeg, var han sjøl mest fornøyd med de tingene han gjorde som kommersielt sett gikk dårligst. Han var forfengelig så det holdt, både på egne og sine bands vegne, og likte livet i rampelyset - men han jakta alltid på nye utfordringer. Nye uttrykk.
Var han egentlig en rocker? Neppe. Punken kom på rett tidspunkt for Helge Gaarder, og han var der til rett tid. Men han var aldri en punker; til dét var han alt for intellektuelt anlagt.
Han fyltes hundre prosent sikkert av en indre jubel den dagen han innså at hans store forbilde, Sex Pistols-vokalisten Johnny Rotten, var av samme støpning. Helge tok det nærmest som en personlig seier da Rotten skifta navn til Lydon, sto fram med sitt Public Image Ltd. - og omtalte punken som noe som hadde vært, ei tid som for hans vedkommende var over.
Rotten/Lydon ville videre, akkurat som Helge. Om de brukte punken i spekulativt øyemed? Nei. De var der bare på rett tid, og jeg tviler ikke ett sekund på at de virkelig hata Genesis! Paradoksalt nok, fordi musikken Helge presenterte i Montasje og Cirkus Modern har mye mer til felles med Peter Gabriel enn med The Ramones.
Som artist var Helge Gaarder mest fornøyd når han greide å være kunstner. Om noen sa han var avant garde, låt det som musikk i hans ører. Innad i rockmiljøene måtte han en periode tåle mye kritikk for denne holdninga.
Han ble nemlig rock-byråkrat, ansatt i Rikskonsertene, med mye av ansvaret for hvem som fikk støtte til å dra på turné. Mange mente Helge i så måte favoriserte "sære" prosjekt - og de hadde tidvis helt rett. Helge syntes det var mye morsommere med Bakgrunnsstøy & Installasjon enn med tregreps-rock a la Backstreet Girls.
Det faktum at han den siste tida av sitt yrkesaktive liv var statsansatt, var ikke noe han gikk rundt og skrøyt av. Ikke det at han skjemtes over jobben han utførte, men en mer individuelt og anarkistisk anlagt person enn Helge Gaarder skal man leite lenge etter.
Han digga jobben i Staten "på grunn av spenna" - intet annet. Han fikk sitt personlige utkomme, og han forvalta penger i den eksperimentelle kunstens tjeneste. Fett nok.
Jeg hadde den utprega delte gleden av å jobbe sammen med Helge i tre-fire år. Da Tore Olsen og Tom Skjeklesæther gjorde opprør mot sin forlegger (og starta Beat), fikk Helge og undertegnede tilbud om å overta ledelsen i PULS. Vi sa ja - uten helt å være klar over hvilken turbulens det skulle medføre.
Jeg fikk i lange perioder finne meg i å ta mesteparten av støyten, ikke fordi Helge ikke kunne stå oppreist - men kort og godt fordi han ikke var til stede. Redaksjonssekretær Gaarder tok aldri permisjon, men så jobba han da heller aldri mer enn 25 timer i døgnet med andre prosjekt...
Jeg syns det stort sett var greit, for han stelte med OK saker. "Sammen For Livet" og "Rock On The Dock" hadde aldri blitt "Sammen For Livet" og "Rock On The Dock" om det ikke hadde vært for Helge Gaarder.
Penga derfra gikk til det samme Etiopia som Bob Geldof gjorde oss oppmerksom på - uten at Helge tok på seg noen Geldof-glorie.
Han var sterk i sine meninger, og god til å prate for seg. En gang - i 1988, tror jeg det var - overtalte han meg til å pryde hele forsida av PULS med noen mystiske figurer som var satt opp på ei strand borte på Jæren. - Nyskapende! mente Helge, og hadde muligens rett - selv om det ganske åpenbart var kommersielt sjølmord for akkurat denne utgaven av det månedlige musikkmagasinet PULS.
Han var likeledes raus overfor andre, etablerte musikksjangre. Vår forlegger var ikke spesielt imponert, men Helge og jeg var krystallklare i mai måned 1986, den gang Miles Davis fylte år. "Glem heavy metal!", utbasunerte vi over hele forsida. "Glem rock!". "Glem ... alt: Miles er 60!"
Den forsida gikk vi på pub for å feire. Jeg med noen halvvitere, han med en eller to hele rødvin. Han var glad i vin, spesielt når han skulle ut å reise. Helge satte seg aldri i et fly uten på forhånd å ha smurt nervene med rødvin.
"Nei! Nei! Nei!", mente Helge, før han noe seinere forsverga at han virkelig gleda seg til år 2000. Den begivenheten fikk han heldigvis oppleve, selv om jeg har en følelse av denne typen jubileer egentlig interesserte ham midt i ryggen.
Han ble dessvere bare 50 år, norsk rock har mye å takke for - og det føles passende å ta farvel med Willie Niles ord:
I guess there's not a whole lot more I can say
Just tell St. Christopher we're all on our way
Dette minneordet sto opprinnelig på trykk hos Puls.no tirsdag 16. mars, og er bragt videre med velvilig tillatelse av artikkelforfatteren.