Organisasjonen må våkne
INNLEGG: Vi har valgt å si fra, ikke fordi vi er uenige i at organisasjonen skal åpne seg og jobbe mot et større demokratisk overskudd, men fordi vi mener at Norges Korforbund er blitt et skinndemokrati der presidenten styrer etter eget hode og behandler sine ansatte på en dårlig og kritikkverdig måte, skriver tidligere styremedlemmer og ansatte i Norges Korforbund

Svend-Ola Hådi prøver på Ballade.no (her) å tilbakevise kritikken som er reist mot hans lederstil og Korforbundets behandling av tidligere ansatte og tillitsvalgte.

Kritikken som ble fremsatt (her) handler først og fremst om en lederstil som setter organisasjonsdemokratiet ut av spill, som ikke tar organisasjonens valgte organer med i beslutningene og en leder som kjører sololøp på politiske og musikkfaglige prosesser.

Presidenten prøver å spole konflikten tilbake til landsmøtet i 2008 og de vedtakene som ble fattet der. Det er et meget dårlig forsøk på å stemple sine motstandere med den samme forakt for organisasjonen han selv oppviser. Hvis han tror at vi yter motstand mot vedtak som skal åpne organisasjonen, øke demokratiet og styrke medlemmenes påvirkningskraft på beslutninger, oppviser han i beste fall en analytisk evne som lander overskrevs på kulen. La oss slå fast med en gang: Vi yter ikke motstand mot landsmøtets vedtak. Vi yter motstand mot en lederstil som ikke tar landsmøtets vedtak alvorlig.


Presidentens innlegg har overskriften ”Arbeidsmiljøet er godt”. Det er nesten så vi mistenker presidenten for å ha gått inn feil dør i bygget der Norges Korforbund holder til. Et forbund der 3 av 8 ansatte sier opp pga. et styre og en president som ikke er sitt arbeidsgiveransvar verdig, og som behandler sine ansatte så dårlig at medarbeiderne blir syke, er ikke et forbund med et sunt og godt arbeidsmiljø. Et styre som tar de ansattes oppsigelser til etterretning og ikke tar begrunnelsene så alvorlig at de starter en dialog med de ansatte om hva som skal og bør gjøres, har allerede vist seg som en dårlig arbeidsgiver. Å ta noe til etterretning betyr i Norges Korforbund å si ”ja vel” for deretter å arkivere begrunnelsen og fortsette som før. Det foreløpige siste skuddet på stammen av personalpolitiske retningslinjer Hådi og styret har innført, er etter det vi erfarer en munnkurv på de ansatte og tillitsvalgte. All kommunikasjon utad skal enten fremføres eller godkjennes av presidenten. En ting er at en slik munnkurv strider mot organisasjonens ambisjoner om større åpenhet. Om så denne munnkurven hindrer de ansatte i å varsle om kritikkverdige forhold ved arbeidsplassen, strider det mot arbeidsmiljøloven.

Vi vet ikke hva Hådi mener når han sier at dialogen på det uformelle planet er god. Når han trekker fram ansattsamlingen i Tønsberg der det var ”flere fra styret som stilte”, må vi legge til at andre i styret ikke en gang hadde hørt om at samlingen skulle gjennomføres. Og jo da, de ansatte var invitert til ledersamlingen i Bergen, men ble, sammen med andre tillitsvalgte, ettertrykkelig kastet på gangen da kritikken mot forbundet ble diskutert. Det betyr at forbundets distriktsledere ble nektet å høre hvordan de ansatte opplevde situasjonen, og de ansatte ble nektet å høre om hvordan deres situasjon ble framstilt. Slik fungerer dialogen i Norges Korforbund.

Når Hådi sier at arbeidet med Sommerkorskolen var kommet for kort høsten 2008 og gir det grunnen til at prosjektet ble skrinlagt, er dette direkte usant. Sannheten er at det arbeidsmiljøet som presidenten var med på å skape, ettertrykkelig satte en stopper for det arbeidet som var blitt gjort. Styrevedtak om ikke å sette inn ressurser når de ansatte ba om det, er et faktum Hådi overser. Bestemmelsen om å avlyse kom som følge av en overarbeidet, underbemannet og sykemeldt stab våren 2009. Hådi gjør sitt beste for å klistre skylden for konflikten og dårlig organisasjonskultur på tidligere ansatte. Når han sier at de for tiden utreder hvilken funksjon tidligere generalsekretær skal ha i forbundet, kan vi fortelle Hådi følgende: Han kan plukke fram kontrakten han selv har vært med på å utforme. Alt står der.


Det er heller ikke riktig når presidenten hevder at det ikke finnes vedtak som sier at tidligere visepresident Theodor Lind skal være med i politiske prosesser som politisk visepresident. Vedtaket finnes (styresak 09/2009, styremøte 16. januar) og det kan dokumenteres for de som måtte be om det. Hådi prøver deretter å definere hva som ligger i ordet ”politisk”, en definisjon som er beundringsverdig kreativ og totalt ukjent for tidligere visepresident Lind. At presidenten har nektet Lind å stille på avtalte møter med politikere i Stortinget for deretter å troppe opp selv og snu de politiske prioriteringene til Korforbundet uten at styret har vært involvert, er et poeng Hådi unngår å kommentere. Denne snuoperasjonen er blitt møtt med forundring i både politiske og musikkfaglige kretser og vitner om en president som kjører sololøp, samtidig som han definerer styremedlemmers arbeidsområder etter eget forgodtbefinnende.

Tilsettingen av ny generalsekretær var nok den enkeltsaken som skapte de største konfliktene våren 2009. Det er riktig at en kandidat ble tilbudt stillingen, men han takket nei etter et privat møte med presidenten. Det var på det tidspunkt enighet om at den personen som tilslutt fikk stillingen, ikke hadde nådd opp i første runde.

Om man skal ansatte en generalsekretær fra sitt eget styre – slik det ble gjort – skal man være veldig sikker på at personen virkelig er den best kvalifiserte og at man har hele organisasjonen med seg på ansettelsen, siden det jo kan komme opp spørsmål om inhabilitet. Da navnet til nåværende generalsekretær ble trukket inn igjen, var det til stor overraskelse både for ansattrepresentanten i ansettelsesutvalget og for de ansatte, men deres protester og innsigelser ble ikke lyttet til. Det stemmer for øvrig, slik Hådi sier, at nåværende generalsekretær var gjennom flere intervjurunder, nærmere bestemt to. Andregangsintervjuet med henne ble gjennomført uten at de ansatte visste om det. Oppsummeringen av dette intervjuet ble nektet utlevert til de ansatte da de ba om det. Hemmelige intervjurunder og tilbakeholding av informasjon står ikke i forbundets retningslinjer for ansettelse av generalsekretær.


Dette hemmeligholdet er dessverre en del av presidentens strategi og styringsfilosofi. Når Hådi forteller om at antallet saker som er unntatt offentlighet, altså de berømte B-sakene, nå er nede i to, snakker han direkte usant. På siste styremøte var det fire, på styremøtet før var de oppe i hele seks B-saker. At Korforbundet er meldt til Arbeidstilsynet for sin opptreden som arbeidsgiver er en av disse sakene. Denne saken er dog ikke hemmelig, hvem som helst kan ringe Arbeidstilsynet og få informasjon om den, men Hådi og styret prøver alt de kan å holde saken skjult for resten av organisasjonen.

Hådi ble spurt på ledersamlingen i Bergen om det var gitt noen begrunnelse for styremedlemmenes fratreden. Han valgte, i stedet for å lese begrunnelsen, å gi sin egen. Slik opererer lederen for Norges største forbund for kor. Slik definerer han en demokratisk og åpen organisasjon.

Vi har valgt å si fra, ikke fordi vi er uenige i at organisasjonen skal åpne seg og jobbe mot et større demokratisk overskudd, men fordi vi mener at Norges Korforbund er blitt et skinndemokrati der presidenten styrer etter eget hode og behandler sine ansatte på en dårlig og kritikkverdig måte. President Hådi kan gjerne være uenig i dette, men vi håper at organisasjonen skal våkne og fortelle Hådi, siden han jo ikke ser det selv, at han bærer ansvaret for at konfliktene har fått utvikle seg slik de har. En leder som ikke tar dette ansvaret alvorlig er definitivt ikke en leder av det kalibret som Norges Korforbund har fortjent.

Theodor Lind, tidligere politisk visepresident
Torbjørg Lindquist, tidligere styremedlem
Frank Havrøy, tidligere tillitsvalgt i MSU
Ingrid Danbolt, tidligere organisasjonssjef
Håvard Gravdal, tidligere studiekonsulent
Sonja Engen, tidligere økonomisjef