Om (Idol) Stein, litt oppsummering, en beklagelse og et hjertesukk!
INNLEGG: - Mange av oss er lei av Idol, men noen er mer drittleie enn andre; de som har vært tvunget til å skrive om farsotten, skriver Runar Eggesvik i by:Larm i denne kommentaren, som er et direkte resultat av Dagsavisens artikkelserie forrige uke. Serien het ”Norsk rock i krise” og problemstillingen Dagsavisen satt fokus på var: Hvem skal fylle tomrommet etter Madrugada?

Av Runar Eggesvik

Derfor forstår jeg godt når (Helt) Stein Østbø blir snurt når jeg bringer Idol på banen i debatten “Norsk Rock i Krise”. Han trudde det var Idol-pause i år og ville egentlig skrive om MGP-junior, men så kom det et lite innlegg i Dagsavisen som fikk opp tempen mot deadline og en rekke sleivspark mot undertegnede tvang seg fram.


For å oppsummere litt

Undertegnede «er kraftig på defensiven» når jeg tar opp Idol-problematikken, blir beskyldt for «inkompetanse eller bare generell treghet» og «å flagge sine tidligere og akk så velkjente kjepphester som egen fortreffelighet og andres udugelighet». Jeg klarer ikke å la vær å gi (Helt) Stein et par gode punchlines til for senere bruk: Innlegget var som å tråkke på lik (i lasten)-tærne samtidig som det var (Helt) små-Stein i Rampelys-skoa.

Det er alltids lett å flåse bort VG med teite ordspill, men det er fascinerende at Norges desidert største avis blir så sinna på mitt enkle budskap i Dagsavisen. «Alle de norske bandene som har vært headlinere de siste årene etablerte seg før Idol-helvetet brøt løs» var budskapet, årstallet «helvetet» brøt løs var 2003, da en en herlig underdog av en rørlegger fra Bergen vant ikke bare kongeriket men også den store verdensfinalen. Året etter vant en koselig rogalending ved navn Kjartan Salvesen og i 2005 når dekkingen av Idol nye høyder når Jorun Stiansen smiler seg til topps. Da halve sesongen er unnagjort har Dagbladet og VG skrevet over 100 helsider hver, blant annet om Eva Weel Schram som kommer på sjetteplass og får tilnavnet «Idol-Eva». Og her passer det seg med en liten digresjon.


by:Idol

Det har seg slik at by:Larm hvert år i november med stolthet presenterer de rundt 40 første artistene til festivalen i februar. Dette er de 4 prosentene som blir valgt ut fra omlag 1000 demoer, selve røttene i festivaltreet vårt, de viktigste artistene som vi jobber aktivt med å fortelle verden om. For å fremheve disse i størst mulig grad bruker vi å gjøre en avtale med en mediekanal som slipper saken tydelig og først, og denne gangen ville VG gjerne skrive om demoartistene. Det var med stor forundring vi på «musikk-tirsdag» hverken fant saken i papiravisa eller på nett før noen så nærmere på overskriften «Idol-Eva vil bli seriøs» ,som handlet svært lite om by:Larm-artistene og hvor kun utdrag av lista med de 42 artistene som var eksklusivt forfordelt VG var nevnt. (Vi ble nesten like sure som Stein og fikk etterhvert forandret på nettsaken slik at navnene til alle artister kom fram).


Idol som merkelapp

Dette er isolert sett en liten sak, men viser i hvilken grad Idol har blitt en merkelapp som festes der den festes kan, også på steder den ikke hører hjemme. Selvfølgelig er det en kjensgjerning at Idol-artisters historier har fortrengt en rekke artister som har bedre historier å fortelle på musikk og Rampelys-sidene! TV2s kontrakt med de unge deltagerne handler om å frata dem identitet (les: kjøre dem gjennom dem samme styling-, management-, plateselskaps- og produksjonskverna) i bytte mot berømmelse. Når TV2-kverna er ferdigtygd kommer det ut et musikalsk produkt som anmelderstanden slakter. (Gjerne over mye spalteplass og med forsidehensvisning.)

De som er flinkest til å smile og mest konforme til Idol-kontrakten vinner allikevel. Uavhengig av hvilken plassering de får i musikk-konkurransen, ender de opp som kjendiser og får massiv spalteplass på Musikk og Rampelys-sidene. Denne byttehandelen mellom TV2 og de unge håpefulle produserer til syvende og sist kjendisstoff, ikke kulturstoff, og musikkjournalistenes bulemiske forhold til de som velger denne veien inn i rampelyset må antageligvis være ambivalent, om ikke direkte problematisk. Så jeg forstår at (Helt) Stein blir snurt.

Sven Ove Bakke, Dagbladets dyktige musikksjef, hevdet i en radiodebatt med meg at vel er det skrevet mye om Idol i Dagbladet/VG, men det er skrevet masse om norsk kvalitetsmusikk også etter 2003 . Selvfølgelig!, og det skulle bare mangle siden vi har vært gjennom en gullalder av fantastisk, variert talent med internasjonalt potensiale. Til og med hvis de synger på norsk! (Sven Ove synes ikke debatten handler om Idol her:)


Øve te Kaizers!

For det er her (Helt) Stein sier: «at det ikke er VG eller Dagbladet som står for rekrutteringen av norsk rock – vi rapporterer om den». Det er her jeg bare må beskylde Østbø for å ha vært en av dem som var særdeles viktig når et tiårets mest suksessrike band, Kaizers Orchestra, ble løftet opp til headlinernivå i 2002. VG og Østbø brukte forside, spalteplass og satset på et glimrende liveband som hadde gitt ut «Ompa til du dør», en lavbudsjettinnspilling på minilabelen «Farmen» (til da kjent for å ha gitt ut Matpackers og den geniale låtskriveren Tønes) og som solgte seg sakte oppover til nr. 1 i takt med skriveriene. Et band som, helt uten hjelp fra by:Larm, Urørt og Myspace, klarer å spille seg opp i Norge og ende med å få utgitt materialet sitt på enorme Universal Deutchland. Og det ved å synge på en dialekt de fleste i Oslobransjen ikke forstod. Østbø forstod og var en sentral døråpner i Norge ved å pushe bandet, han mener selv at han ikke var det…


Gamle takter

Årsaken til at (Helt) Stein er sur på meg/by:Larm er mitt tilsvar gitt i Dagsavisens/Nye Takter`s merkelige kommentarserie «Norsk Rock i krise». En merkelig satsing av Dagsavisen fordi de vanligvis er flinke til å skrive om eventuelle arvtagere/nye headlinere. Et mer passende navn på kommentarserien kunne vært: «Madrugada har lagt opp og vi kan ikke komme på noen som synger like dypt og fint som Sivert». Her har det ikke slått Dagsavisen at etter to glimrende soloalbum fra herren, kan ikke Sivert sjøl være stemmen som tar over etter …Madrugada?

Rock-headlinerbegrepet til Dagsavisen baserer seg på er at et band har en håndfull mannlige medlemmer, lager gitarrock med ett visst øs, har vokalister som ikke er redde for å flekke overkroppen under konserter og at de helst synger på norsk. Rock is cock! Jeg synes dette er en litt snever begrepsorientering i en musikkvirkelighet hvor en haug artister turnerer internasjonalt og gjør verden interessert i norsk musikk. Vi bør i 2009 ikke være redde for å kalle de kvinnelige, de stillfarne, de elektroniske eller de infernalsk bråkete artistene for headlinere selv om de ikke passer i formelen Dagsavisen har definert. (Mer om dette, les Lydverkets Ruben Gran her.)


Jeg beklager

Jeg gikk på Dagsavisens limpinne i en debatt ført på smale og feilaktige premisser, og tok opp disse Idol-greiene når jeg heller burde fokusert på bredden og det enorme talent-tilsiget i norsk musikk. Det er nemlig ingen krise i headliner-Norge, for mens Kaizers blir tatt i fartskontroll på kontinentet og Big Bang koser seg i solsteiken i Unaiten, er underskogen ikke så høyvokst ennå men veldig tett, kraftig og bred. Dette gjenspeiles også når by:Larm slipper våre siste 40 artister førstkommende onsdag! Du leser kanskje om det i VG?

I slutten av februar neste år ser det ut som by:Larm krasjer med innspurten i Norske Talenter. Samtidig står Eva (Weel Schram) & the Heartmaker på en av de store scenene på bylarm med sine egenskrevne, elegante hits. Jeg blir ikke vonbråten om det skrives en haug med helsider om nye TV2-Talenter lørdag 20. februar, men Stein Østbø, hvis du skal anmelda Evas by:Larmkonsert; Vær så snill å ikke skriv «Idol» foran navnet hennes i anmeldelsen, for da blir jeg like muggen som deg.

Artikkelen er også publisert på by:Larm sine sider. Runar Eggesvik er ansvarlig for programmeringen av by:Larm.