De unges kompetanse
Pianisten Joachim Kjelsaas Kwetzinskys program var glimrende sammensatt. Han sidestilte noen samtidsverk med eldre musikk, og på så måte problematiserte og belyste han de nye verkenes mening og plass i vår samtids musikkhistorie. Programmet spente fra J.S. Bach og Anton Reicha til vår tids Thommessen, Hegdal, islandske Kristinsson og Haaland. Den sistnevnte, Kyrre Sassebo Haaland, er en komponist å holde øyne på i fremtiden. Forresten, hvorfor ikke gjøre det neste fredag når Kringkastningsorkesteret urfremfører hans "Hedda"?

Av Magnus Andersson

Den unge klavervirtuosen Joachim Kjelsaas Kwetzinsky innledet i går Ultimas serie med unge solister. Serien presenterer vanligvis kun norske solister, men i neste uke vil det bli gjort et gledelig unntak når Ashley Hribar kommer, som er vinneren av The International Gaudeamus Interpreters Competition 2005.

De unges kompetanse
Over lag er serien et av de mest interessante av Ultimas faste programpunkt, fordi de presenterer unge musikere med en uttrykksvilje av et annet slag enn eldre og mer rutinerte musikere kan prestere. Selvfølgelig er det en risiko at de unge ikke har tilstrekklig kunstnerisk ballast for å bære fremførelsen, men slik er ikke fallet med Kwetzinsky.

En annen fordel med de unge er at de ofte løfter frem musikk som er skrevet av deres generasjon, slik som Kwetzinsky spilte Kyrre Sassebo Haaland. Norske Joachim Kjelsaas Kwetzinsky vant i 2004 Rikskonsertenes Intro klassisk-støtte, hvilket er et treårig lanseringsprogram, noe som har ført den unge pianisten rundt om i Norge og til en rekke andre land. Han har studert med pianister som Einar Steen-Nøkleberg, Jiri Hlinka och Liv Glaser.

Programmering
Kwetzinskys program var på mange måter forbilledlig i sin stringente tematisering av møtet mellom gammelt og nytt. Programmet ble innledet med første sats fra J.S. Bachs Toccata i G-dur, BWV 916, som neppe er det mest spilte verket på de 15 tidligere Ultimafestivalene. Grunnen til at det ble spilt var fordi Olav Anton Thommessen har brukt verket som et forbilde eller en mal for sitt "EingeBACHt" (1984), hvor han konket bruker tematisk materiale fra Bachs verk i sitt eget verk.

Thommessen har en rekke slike appropriasjonsverk på sin samvittighet, og hans måte å kommentere og leke med det historiske materialet er umiskjennelig thommesensk. Fra den lille Bachsatsen er det som Thommessen spør hvor store gester man kan få ut av verket. Tittelen "Gjennom Prisme", som var navnet på hans orkesterverk som ble fremført på åpningskonserten, kunne like gjerne passe for hans "EingeBACHt", fordi verket fremstår som et historisk tilbakeblikk gjennom et nåtidig prisme, hvor Bach ikke lenger er Bach, men han er blitt Thommessen, selv om temaene utvilsomt er der.

Ellers er jo tittelen "EingeBACHt", altså "innbakt" lysende, hvor tittelen selv demonstrerer noe av komposisjonenes struktur. Første gang jeg hørte stykket var jeg full av begeistring, og mente at verket var noe av de mest spennende som er kommet fra Thommessens penn. Jeg elsket det så karakteristisk bombastiske ved Thommessen. Men nå, fjerde eller kanskje femte gang er det som verket trekker seg tilbake i min lyttebevissthet. Jeg tillegger ikke lenger det overdrevent gestiske samme friskhet. Det er som om et humoristisk poeng er blitt gjentatt til det ikke lenger er morsomt.

Konseptkunst
Hva som også skjer i min måte å lytte til musikken på er at den dermed fremstår som konseptkunst. Det var nettopp ideen, kommentaren, forbedringen, voldtekten av Bach - kall det hva du vil - som forførte meg. Nå fremstår konseptet som forklart og dermed er musikken uttømt. Men allikevel er jeg ikke rede til å dømme ut musikken. Neste skritt i min lytting av verket burde vel være å legge det konseptuelle bak meg og å lytte til musikken kun som musikk, som om jeg ikke visste hvem verken Thommessen eller Bach var, men som om jeg engasjerte meg med et materiale jeg ikke kjente fra før.

Også islandske Gunnar Andreas Kristinssons "Fagurt er i í Fjörðum" (2006) ga en link til fortiden. Det var basert på et 1700-tallsdikt og brukte en folketone som grunnleggende musikalsk element.

Grotesk samtidsfuge
Neste norske mann ut var Magne Hegdal og urfremføringen av hans "Praktische Beispiele (Annotations V-VII)" (1999) som bygger på materiale fra noen av Hegdals tidligere verk, og dessuten er tittelen hentet fra Anton Reichas "Praktische Beispiele: ein Beitrag zur Geistescultur des Tonsetzers" fra 1803. Kwetzinsky spilte også i dette tilfelle Reichas musikk, og han var i sin tid en artig skrue, en veps for musikken. Særlig den andre av Reichas satser, en fuge, var en sær ting med sin fragmentariske frasestruktur. Reicha skrev også angivelig verdens første verk i fem fjerdedelstakt, som tidligere i vår ble fremført av KORK med Rolf Gupta i spissen.

De tre satsene i Hegdals verk har, som komponisten selv sier, et ”svært ubalansert forhold”. Første og siste sats er korte, nesten aforistiske, i hvert fall i forhold til mellomsatsen som er en stort anlagt fuge. Hegdal begynner den med et tema som stiller oss i tvil i om vi er i Reichas tidligromantiske eksperimenterende verden, og han holder oss der en stund. Men ettersom fugen utfolder seg går Hegdal fullstendig bananas på en måte som selv ikke den mest sinnssyke 1800-tallskompoist kunne gjøre. Han bruker en rekke ulike teksturer, tonaliteten blir alt mer utfordrende, han bruker Darmstadtskolens spredning av tonematerialet og andre ganger blir det akkordiske så insisterende at tankene gjerne går til Bartoks "Allegro Barbaro". Fugen er lang, men med Kwetzinskys driv har den ingen dødpunkt. Heller er den energisk og absurd på en positivt påtvingende måte.

Uklarheter
Hva så de to siste komponistene hadde for historisk link til vår samtid er heller uklart, og det var uttalt fra pianistens side at programmet skulle ”trekke linjer fra Bach og Sjostakovitsj til sin [pianistens] egen generasjon”. Sjostakovitsj fyller hundre og er alltid en aktuell komponist, men det er også Beethoven, Mozart, Schumann og en rekke andre som ikke var på programmet.

Heller fantes det ikke noen åpenbare linker mellom Sjostakovitsj og Kyrre Sassebo Haaland. Undertegnede har flere ganger tidligere hørt Kwetzinsky presentere sine egne programmer, og han gjør det ypperlig. Det ville vært meget interessant å høre Kwetzinskys beveggrunner for denne programsammensetningen.

Stavangerkomponist
I sitt "Stilles Leben" (2001) skriver Haaland i en type post-darmstadtestetikk. Musikken er fragmentarisk på overflaten og forteller gjennom et gestisk uttrykk. Men jeg sier at det er fragmentarisk på overflaten, fordi Haaland tar tydeligvis avstand fra Darmstadtskolen på en rekke måter. Han bruker nemlig noen tydelig gjenkjennelige avsnitt, teksturer og klangtyper som kommer tilbake flere ganger.

For øvrig er hele verket bygd opp på en akkordrekke med syv akkorder. Hans pedalbruk er også langt mer utstrakt enn man kan forvente fra Darmstadtkomponistene, og dette gir ham et helt annet klangarsenal å arbeide med. Resultatet blir at musikken er skrevet i et musikalsk paradigme hvor fragmentet er sentralt, men hvor Haaland forteller med et fremadrettet linjespill.

Kanskje er dette typisk norsk. Man kan lett tenke på Valen som aldri helt annammet Schönbergs tolvtoneteknikk men som isteden fortsatte skrive sin romantiske musikk, om enn i et atonalt tonespråk, og man kan også tenke på Finn Mortensen, som gjorde noe av det samme i forhold til Darmstadtestetikken. Den sistnevnte nærmet seg nemlig serialismen uten å henfalle helt til den, samtidig som han aldri ga opp det lange linjespill som man finner helt fra hans tidlige første symfoni hvor han ennå hadde Hindemith som kunstnerisk ideale.

Haaland skriver seg dermed inn i en stolt norsk tradisjon, og selv om undertegnede er meget begeistret over Haalands toneverden er det kanskje litt for tidlig å utrope ham til en komponist i størrelse med Valen eller Mortensen.

Alt undertegnede kunne ønske seg ytterligere, i en ellers lysende konsert, var en problematisering av programmet, uansett denne kom i skriftlig eller muntlig form. Selv om jeg mener at en rekke forbindelser mellom verkene er innlysende er det jo ikke sikkert at det er fra samme lys Kwetzinsky har satt sammen sitt program.