A-Team og B.O.L.T. Warhead: Historiske hiphop-krigere
Øyvind Holen er forfatter av boken "Hiphop-hoder", som tar for seg norsk hip hop-kultur fra starten rundt 1984, da filmen "Beat Street" slo ned som et lynnedslag blant en ny generasjon. Boken følger de hjemlige hip hop-miljøene gjennom tyve år, og inneholder en rekke intervjuer, bakgrunnshistorier og analyser. Ballade har fått lov av Holen til å bringe videre et par av kapitlene fra boken, og presenterer i denne bolken avsnittet om PeeJay og Jayski i A-Team og B.O.L.T. Warhead, som ble de første, norske hip hop-utøverne med betydelig suksess.

Av Øyvind Holen - fra boken "Hiphop-hoder - fra Beat Street til Bygde-rap"


"Rap kommer fra hjertet, og vil alltid eksistere."- Jayski i A-Team til Dagens Næringsliv, 4. april 1991.

"I Norge kryr det av fjortiser som tror de er hip hop'ere bare fordi de poserer i posete bukser og snur skyggelua bak fram." - B.O.L.T. Warhead til Rock Furore nr. 19, 1993.

Stedet er Alaska, kjelleren på Chateau Neuf, tirsdag 9. juni 1992. Public Enemy holder en forrykende konsert, og rapperen Flavor Flav annonserer en overraskende gjest: Mark Wahlberg, i dag best kjent som skuespiller, frontfigur i gruppa Marky Mark & The Funky Bunch kommer løpende inn på scenen. Da han kastet skjorta på sin egen Alaska-konsert i forveien svimte 70 jenter av. Mottagelsen fra Oslos harde hiphop-kjerne var en helt annen. Sterkt inspirert av de 10 000 demonstrantene som viste ryggen til Arne Myrdal i foreningen Norge Mot Innvandring på Youngstorget høsten 1991 møtes han av en massiv pipekonsert - før publikum snur ryggen til scenen og viser finger'n til superstjernen. Marky Mark forlater slukøret scenen mens Flavor Flav ber publikum om å roe seg ned.

Begivenheten var en stor seier for Oslos lille hiphop-miljø, som for lengst hadde gått lei den nye kommersialiseringen av kulturen de elsker i form av artister som Marky Mark, MC Hammer og Vanilla Ice. Kongene i dette miljøet var gjengen X-Ray Posse. Og keiseren av X-Ray Posse var Leo Fossen (f. 1971) alias Jayski, The Pastor, The Mad Boy, The Kwan, The X og Floyd 1, Norges første profesjonelle rapper i gruppene L.A.W., A-Team og B.O.L.T. Warhead. "No sellout" var slagordet, og gruppene til Leo sprang ut fra større klikker som gikk kledd i siste paramilitære mote: Militærklær, mørke solbriller og bereter. Public Enemy var det store forbildet, og denne kvelden hadde B.O.L.T. Warhead gjort en overbevisende jobb med å varme opp. Backstage var Flavor Flav opptatt med å prøve å sjekke opp klikkens eneste kvinnelige medlem, MC Cey, mens B.O.L.T. Warhead gikk på scenen sammen med menn i mystiske munkekutter. Verken Public Enemy eller B.O.L.T. Warhead virket som en del av denne verden.

- Det var min første ordentlige hiphop-konsert. Jeg hadde vært på MC Hammer tidligere, men dette var noe helt annet. Jeg visste ikke engang at B.O.L.T. Warhead var norske, for det var jo en svarting som rappa. Jeg er blitt kjent med Leo senere, og han er dritkul. Han sier at han bare spiller Equicez av norsk hiphop i sjappa si, forteller F'EM one i Equicez.

Dette var F'EM one og forfatterens første Public Enemy-konsert. Fem år tidligere var det Leo Fossen som sto storøyd blant publikum da Public Enemy og LL Cool J spilte på Rockefeller i Oslo 10. november 1987.

- Rap er svart, amerikansk tenåringsmusikk, men er i ferd med å bli et uttrykk for unge over hele verden. Overalt sitter det unge gutter som ser opp til meg og drømmer om å bli like god, sa LL Cool J til Aftenposten etter konserten. (1)

New York-rapperen hadde rett, men det var oppvarmingsbandet Public Enemy som skulle sette dypest spor i det vesle hiphop-miljøet i Oslo. Gruppa hadde nettopp gitt ut debutalbumet Yo! Bum Rush the Show (1987), og allerede der viste de hvilken samfunnsmessig og politisk slagkraft hiphop kunne ha.

Grandmaster Flash spilte på Circus i 1985, og DJ Cheese og Word Of Mouth spilte på Jukebox i Oslo i 1986. Etter LL Cool J og Public Enemy i 1987 må vi helt til søndag 2. desember 1990 for å finne neste hiphop-besøk fra USA: A Tribe Called Quest med A-Team og MC Cey som oppvarmere. Det var ment som den første i konsertserien Club Yo!, men det ble med én konsert.

- Jeg hadde akkurat oppdaget Public Enemy, og det var som om himmelen åpna seg. Det var akkurat en slik beinhard rapgruppe jeg trengte, og det var en gig jeg husker som det var i går. Det var den beste konserten jeg har vært på noen gang. Public Enemy gjorde et show som slo beina under LL Cool J, og da de var ferdig, begynte folk å gå. Det var legendary stuff. Jeg fikk signert skive av Public Enemy, og var omtrent den eneste sorte fyren i lokalet. Public Enemy var på en blackness-greie, så jeg fikk oppmerksomhet av gruppa. Det ble ganske personlig for meg, forteller Leo i en pause fra jobben i klesbutikken Jean TV i Arkaden i Oslo.

Leo har norsk mor og sørafrikansk far (som reiste fra Oslo da Leo var seks år), og sammen med makkeren PeeJay fra Fredrikstad ga han ut Norges første hiphop-album som A-Team i 1991. Selv om han ikke har gitt ut noen plate siden 1993 og ikke lenger er en del av miljøet, nyter Leo fortsatt stor respekt i Norges hiphop-miljø. Så sent som i 2003 drømte han om et comeback bak mikrofonen.

Han bodde på Bjølsen i Oslo da hiphop kom til Norge i 1984, så Beat Street på kino og fikk livet snudd på hodet. Plutselig var hiphop det eneste han dreiv med, og det eneste han tenkte på. Leo dannet øyeblikelig et eget crew sammen med en kompis fra naboblokka, og begynte å skrive rap-tekster. Problemet var at Leo ikke hadde den fjerneste anelse om hvordan man laget hiphop-musikk, så han ble bare sittende å skrive tekster for seg selv. Han ble med glede med ned i undergrunnen da hiphop-bobla punkterte i 1986, og kjøpte det lille som kom inn av hiphop på butikken Hot News i Hegdehaugsveien.

- Vi fikk et lite miljø her i byen på kanskje 100 personer med en indre hard kjerne på 20-30 folk. Vi følte oss veldig spesielle, og levde for hiphop. Det var masse konkurranse og intern kniving, og det var i hovedsak et graffitibasert miljø. Vi var rapgruppa, så vi var litt på siden.

På denne tiden kom Leo i kontakt med Pål Espen Johannessen (f. 1972) fra Fredrikstad. Han hadde begynt å mikse plater og lage musikk i 1985, kom i kontakt med hiphop-miljøet i Oslo via Fredrikstad-writeren Spade. PeeJay var en musiker på jakt etter en rapper, mens Leo var på jakt etter en musiker og DJ. Det ble raskt god kontakt, og allerede i 1987 gjorde de sine første konserter og spilte inn demoer som trioen L.A.W. sammen med rapperen Joe. Han gikk etter hvert solo som rapperen Backfire, og duoen A-Team oppsto.

Leo og PeeJay er mestere i navneforvirring. L.A.W. ble til A-Team som igjen ble til B.O.L.T. Warhead. Leo ble til Jayski og Floyd 1, mens Pål Espen ble til Cut Dominator og PeeJay. I tillegg sprang gruppene ut av større klikker, posses, med folk fra Oslo og Fredrikstad - som gikk under navn som Legal Posse, The Savage Army og X-Ray Posse. Uansett navn, gjengen var de udiskutable kongene av hiphop-Norge fra Tommy Tee begynte å spille L.A.W.-demoer på Rainbow Radio i 1988. I en sak om The Legal Posse i magasinet Fat Cap så gjengen ut som Public Enemys beinharde småsøsken, og possen besto av opptil 16 personer - inkludert DJ-en Tommy Tee, graffitimalerne Coderock og Spade og artistene MC Cey, Vendetta, Backfire, Rocket og Abe.

Det er på tide med en påminnelse om hvordan holdningene til rap og hiphop var i Norge på tampen av 80-tallet. Public Enemy og LL Cool J spilte riktignok på Rockefeller i 1987, men de solgte på ingen måte ut salen. Leo og PeeJay var på "no sellout"-vibben i undergrunnen, men på den tiden var ordene "rap" og "Norge" synonymt med sellout (se Fokus: Norsk tøyse-rap). Hiphop fra USA var heller ikke høyt ansett. Så sent som i 1991 sa Paul Karlsen, sjef for Kalvøyafestivalen, at det var uaktuelt med hiphop-grupper på Kalvøya før "disse klarer å komme opp på et musikalsk kvalitetsnivå og kan vise at de har levedyktighet også om noen år." (2)

Utesteder som Circus og Jukebox i Oslo hadde nærmest ukentlige hiphop-jams i gullalderen 1984-1986. Etter at breaking gikk av moten må vi til 1988 for å finne Norges første hiphop-jam. Søndag 6. mars arrangerte Folkeaksjonen Mot Hasj, Raide og Pay 2 jam på Folkets Hus, fulgt opp av Oslo Hip-Hop Jam '88 torsdag 11. august. L.A.W. spilte på begge.

Kanskje ikke så rart platekontrakt var en fjern drøm for Leo og PeeJay? Etter en L.A.W.-konsert på 17. mai for alle i Spikersuppa i 1989, begynte ting så smått å skje. På denne tiden begynte hiphop igjen å bli populært og selge plater, og svenske artister som Leila K og Rob'n'Raz viste at hjemmedyrket hiphop også har salgspotensiale. Den norske platebransjen våknet, og PolyGram kom snusende mot gjengen til Leo og PeeJay. De fant MC Cey, den eneste jenta i gjengen. Hennes single 3.5.25 ble sluppet høsten 1990, skrevet og produsert av "The A-Team" alias Leo og PeeJay (les mer om MC Cey i kapittel 29). Det ble ingen suksess, men A-Team benyttet seg av muligheten.

Duoen fikk Per Eirik Johansen som manager (senere EMI-direktør), og i kjølvannet av MC Cey platedebuterte A-Team med singlen Peace Doctor (1990). De fulgte opp med Norges første hiphop-album, Rage (1991).

"Dudes like me get stopped by the cops
And do you know why, 'cause I'm down with hiphop
Lookin' in my pockets, lookin' for drugs
Lookin' for stuff that belongs with the thugs
Callin' me nigger, callin' me shit
Callin' me things that my mouth will forbid
Me to say 'cause I'm Jay
Preacher from the north, Norway"
- Leo i "Times Are Hard", fra Rage (1991)

- Det blir en sint skive, det låter litt rått. Som musikk generelt har også rap'en blitt utnyttet kommersielt. Mange rap-grupper har promotert vold, narkotika, rasisme. Vi lager ingen engle-plate, men går imot alt dette. Vi er for fred. Men for å nå frem må musikken være beinhard, sa Leo noen måneder før Rage kom ut. (3)

Rage ble møtt med enorm medieoppmerksomhet, strålende kritikker og terningkast seks i VG. "Dette er et opprør som springer ut av en total fremmedgjøring, og fiendene er tydeligvis så store og skremmende at det tekstlige virkemiddel blir et tegneseriesprog som i disse markspiste øreganger mest lyder eksotisk. (...) Rudolf Nilsens brolegningspoesi erstattet med ren, amerikansk betong," skrev forfatter og hiphop-anmelder i Aftenposten, Ketil Bjørnstad. (4)

Spør du de som har hørt demoene til L.A.W. og A-Team, er svaret at de er langt bedre enn albumet. Leo er ikke fornøyd med "Rage" den dag i dag. Debutsinglen "Peace Doctor" gjorde at Leo ble omfavnet som fredsdisippel og musikken ble stemplet som hippie-rap. Derfor kastet duoen av seg både navn og lydbilde, mens tekstene gikk fra oversiktlig samfunnsengasjement til cyberpunk og mystisk symbolisme.

- Vi gjorde en typisk tabbe: Vi brukte vårt ferskeste materiale på Rage. I den perioden eksperimenterte vi massevis og lekte oss med alle mulighetene samplingen nettopp hadde åpnet for. B.O.L.T. Warhead-skiva går jeg god for ennå. Det var et konsept og en episk drøm vi hadde snakket om i årevis, helt tilbake til L.A.W., forteller Leo.

Leo var avholdsmann og straightedger tidlig på 90-tallet, og X-Ray Posse var nært tilknyttet Folkeaksjonen Mot Hasj og hadde et nærmest asketisk syn på rusmidler. Det var forbudt med alkohol, dop, røyk, vold og rasisme, og du skulle helst ikke ha kjæreste heller. Da var det frustrerende å oppleve at "hiphoper" samtidig ble synonymt med byvanker og ungdomskriminell i media. "En av de største ungdomsgjengene i Oslo, de såkalte "byvankerne" - eller "Hip Hop'erne", som teller om lag 200 ungdommer helt ned i 12-årsalderen, og har tilholdssted ved kjøpesentret Oslo City," het det i en NTB-sak i 1991 (5), samtidig som Leo ble utpekt til å være hiphop-generasjonens talsmann. Ikke så rart, siden det kunne virke som han var Norges eneste rapper.

- Jeg følte meg nesten som en politiker som skulle ha masse meninger om alt mulig. Selv om jeg bare rappet om nabolaget jeg bodde i, våre interne greier og krigen mellom det gode og det onde.

Rage solgte 3000-4000 eksemplarer, og takket være en effektiv manager gjorde A-Team en rekke konserter og festivaler i 1991 og 1992. Hiphop var fortsatt mest som en oslogreie å regne, og A-Team opplevde liten respekt og forståelse for sin musikk utenfor Oslo og Østfold. Rikskonsertene sendte dem på norgesturné i 1992, men ble profilert som et ungdomstilbud gjennom rusfri konserter og fri aldersgrense. På flere småsteder dukket bare en håndfull tilskuere opp.

Samtidig forandret amerikansk hiphop seg. Den politiserte hiphopen forsvant gradvis til fordel for gangsta-rap. Leo likte N.W.A. og tidlig Ice T, men følte det raskt ble for mye av det gode. Derfor ble den raske, intense og militante engelske britcore-scenen et viktig alternativ; Public Enemy-inspirerte engelske band som Gunshot, Hijack og Silver Bullet (se kapittel 5).

- Denne musikken har med tiden utviklet seg i to retninger. Den amerikanske er blitt veldig kommersiell, store produsenter har mye makt, alt blir nokså likt og tilpasset markedet. I England har de forskjellige artistene en mer individuell stil, ikke så salgsvennlig, men for dem som virkelig er interessert, sa PeeJay i 1993.(6)

PolyGram var tålelig fornøyd med Rage, og håpet nå at A-Team hadde lært av å ha prøvd seg på det norske musikkmarkedet. Selskapet regnet med at dette vil føre til at gutta lagde bredere og mer kommersiell musikk, og at de endelig skulle få crossover-suksessen de tørstet etter. I 1992 fikk duoen med seg Tommy Tee som DJ, samt rapperne Alien-1 og Rocket på konserter. B.O.L.T. (Brotherhood Of Lost Territories) Warhead var født.

- Jeg og Leo ble dritt lei av hverandre. Bare vi to på turné hele tiden. Det er jo begrenset hva to stykker kan få til av kule ting på scenen sånn i lengden. Vi ønsket å lage et konsept som involverte flere mennesker, mest med tanke på liveopptredener (...) Vi ville helt og holdent lage et litt mer aggressivt og utagerende konsept, sa PeeJay i 2001. (7)

"When I walk the block I can see the art of the heap
And the police will never catch them, 'cause they're never the ones with speed
Enough respect graffiti, I say enough respect to cans
And I say 'nuff respect to the one that's bombing subway cars and trams"
- Leo i "Flags On Fire", fra The Re-Enforcement (1993)

Leo og PeeJay fikk 175 000 kroner i støtte fra Norsk Kassettavgiftsfond, bygde studio på Rodeløkka og fikk med seg produsent Hans Olav Grøttheim for å fiske mer penger ut av PolyGram. PeeJay lagde musikk i Fredrikstad, mens Leo skrev tekster i Oslo, og albumet The Re-Enforcement (1993) ble satt sammen i X-Ray Studios i løpet av tre-fire hektiske uker.

- PolyGram-folka var ikke til stede da vi spilte inn skiva, så vi sa som sant var at vi hadde forandra stil og låt helt annerledes. De trodde selvsagt vi skulle bli mer radiovennlige, og jeg kommer aldri til å glemme da vi spilte den for norsksjef Petter Singsaas og de andre PolyGram-sjefene for første gang. De fikk bare mer og mer hakeslepp for hver låt, men plata var allerede kjøpt og betalt. De måtte gi den ut, men ble jævla forbanna. Vi fikk aldri vite hvor mye den solgte, for vi røyk uklar med selskapet like etter. De følte at vi hadde misbrukt deres tillit, og laget en ukommersiell monsterplate, ler Leo.

Leo beskriver The Re-Enforcement som sin hyllest til hiphop-kulturen og et spark til all "kommersiell drittmusikk". Det skulle være et album for de hardeste hiphop-hodene, slik at de igjen kunne bli stolte over kulturen de tilhørte. Det ble et dystopisk og futuristisk konseptalbum inspirert av Public Enemy, hissig britcore og undergangsstemningen i science fiction-filmer som Blade Runner, Total Recall og Terminator. Leo rapper i et avsindig tempo, mens lydbildet er kaldt, klinisk og beinhardt. Albumet ble stort sett mottatt med spørsmålstegn av norsk presse, og var så kompromissløst at det fikk Dagens Næringslivs musikkjournalist Erik Valebrokk til like greit å avskrive hiphop som allmenn musikkform. "Rapmusikk viste seg å være tingen for cirka 2000 nordmenn. Sannsynligvis hopper også noen av disse av når de får høre Re-Enforcement, " skrev han. (8)

- Det ble umulig å følge opp The Re-Enforcement, for vi brukte opp alle ideene våre på den plata. En oppfølger måtte ha blitt noe helt annerledes, men vi gikk rett og slett tomme. Flere år senere hadde jeg og PeeJay ristet av oss de verste nykkene og hardcore-begrensningene, og snakket faktisk om å gjøre noe sammen igjen. Vi ville lage episk, kompleks og storslått hiphop med sju-åtte minutter lange låter og taktskifter, men det har ikke blitt noe av, sier Leo.

Etter The Re-Enforcement ble hiphop gradvis mer og preget preget av syngerefrenger, dansbare rytmer og gangsta-verdier. Leo rakk å spille inn åtte-ni "veldig private" sololåter med Tommy Tee, men mistet all interesse for hiphop før noe ble utgitt. Isteden begynte han å synge i ska-bandet The Phantoms, og hører i dag stort sett bare på hiphop når han er på jobb i butikken. Han synes noe mangler.

- Tommy Tee er fortsatt en ildsjel med et helt unikt hjerte for hiphop. Equicez er også bra, og Cast er den første jeg har hørt som får norsk rap til å høres fett ut. Ellers blir det mye "deLillos-rap" - rap lagd av folk som ikke har noe hjerte for hiphop. Jeg ser for meg Majorstua og gutta på fylla-historier når jeg hører det. Klovner i Kamp shamer norsk hiphop, mener han.

Ikke overraskende er han også lei alt preiket om dop og damer i dagens hiphop.

- Amerikanske Schoolly D og London Posse ble i sin tid nekta spilt fordi de hadde røyka en joint. I dag er du ikke en av gutta hvis du ikke rapper om hvor mye du røyker, drikker, slåss og puler. Det er et blindspor. Jeg er ingen moralsk person, men det blir for dumt og for enkelt. Jeg venter på at noe nytt skal skje i hiphop, at vi får noe som slår like hardt som Sex Pistols, Nirvana eller Public Enemy. Nå har det stått stille ganske lenge, men det skal ikke mye til før politikk og rasespørsmål dukker opp igjen.

1) Aftenposten 12. november 1987

2) NTB 18. juni 1991

3) Dagens Næringsliv 4. april 1991

4) Aftenposten 4. juni 1991

5) NTB 20. mai 1991

6) Aftenposten Aften 28. mai 1991

7) Kingsize nr. 2, 2001

8) Dagens Næringsliv 5. mai 1993

"Hiphop-hoder - fra Beat Street til Bygde-rap" er utgitt på Spartacus Forlag. Teksten er bragt videre med velvillig tillatelse fra forlag og forfatter, og presenteres her i stadiet før aller siste korrektur. Ballade takker for tekstene, og vil i neste uke presentere et større fokus på "battling" - også dette hentet fra Holens omfangsrike bok.