- Vi hadde aldri sett noen oppføre seg slik før
Tor Marcussen var nettopp ansatt som norsk dagspresses første rockejournalist da Sex Pistols kom til Oslo - og fikk ikke lov til å skrive om bandet.
Det var den 20. juli 1977, og apokalypsens fire ryttere kom til Norge.
- Altså, Sex Pistols-konserten og pønken var ikke noe svært fenomen i norsk presse, det var det ikke. En må huske at den musikkdekningen vi har i dag, på godt og vondt, den fantes ikke den gangen, sier Tor Marcussen.
Marcussen, som i dengang nettopp var ansatt i Aftenposten som norsk dagspresses første rock n’ roll-journalist, er en av hovedkildene til Trygve Mathiesens bok «Banned in the UK – Sex Pistols exiled to Oslo 1977», som slippes fredag.
Han sier at den dekningen som var, bar preg av en ”helvete kommer til Norge”-vinkling. Selv var han ikke delaktig i dette - han fikk nemlig ikke lov av sin redaktør.
Jazz fikk holde
- Dekningen av Sex Pistols pressekonferanse og konsert var noe av det første jeg skulle gjøre for Aftenposten. Overraskelsen var derfor stor da jeg fikk beskjed fra redaktør Reidar Lunde om at det ikke ble aktuelt. Han hadde satt seg inn i hva det var, jeg tror til og med han var innom Pingvin for å se på lokalene hvor dette skulle foregå, men han landet på at det ikke var noe for Aftenposten. Han mente at det fikk være nok med at vi nå hadde sluppet jazzen inn i spaltene, om ikke pønken også skulle slippe til.
- Hva tenkte du da du fikk den beskjeden?
- Jeg begynte jo å lure på hva jeg hadde gjort, som hadde begynt i Aftenposten som rockejournalist og ikke fikk lov til å skrive om det når verden for en gangs skyld kom til Oslo. Men det ordnet seg fort. Bare 14 dager senere intervjuet jeg The Clash og skrev om Television, andre band som var like langt fremme i pønkbevegelsen. Men akkurat provokatørene i Sex Pistols ville de ikke ha. Det var for så vidt helt på linje med holdningen i dagspressen den gangen, bandet var jo bannlyst fra britiske medier etter diverse skandaløse opptredener. Og det er klart, de var jo noen utspekulerte jævler som fremprovoserte akkurat den typen reaksjoner. Pressekonferansen endte i et slags kaos da de begynte å sprute øl på Dagbladets utsendte.
- Tenker du på dette noen ganger som den beste saken du aldri fikk skrevet?
- Nei. Da det skjedde, visste vi ikke at det var en total verdensbevegelse som var i emning. Vi så bare at det var noen rølpete fyrer som lagde rock på en måte vi ikke hadde hørt før. Vi ante ikke at det skulle bli en bevegelse som satte dype spor innenfor kunst, litteratur, musikk og mote. Hadde noen sagt den gang at noen skulle skrive bok om denne konserten mer enn 30 år senere, ville vi ledd.
- Hvem var det som var på konserten?
- Det var allerede da noen som hadde fanget opp dette med nagler og slikt. Men de fleste av de som var der, var ikke pønkere. Det var ikke mange hanekammer å se der, for å si det sånn.
- Du hadde ikke hanekam selv?
- Nei, nei. Selv hadde jeg akkurat klipt av meg det lange håret.
En av de viktigste konsertene
I filmen ”24 Hour Party People”, som handler om musikkscenen i Manchester, rekonstrueres Sex Pistols første konsert i byen den 4. juni, 1976 - et drøyt år før Norgeskonserten. En stor andel av de 42 tilskuerne skulle senere starte egne band.
Se rekonstruksjonen her (konserten begynner ca ett minutt ut i klippet).
Marcussen mener at Sex Pistols' konsert i Oslo var like viktig, om enn på en mer indirekte måte.
- Det var ikke sånn at det oppsto tre band den kvelden, men det var en inspirasjon da, å kunne se at man kan komme igjennom selv om man ikke er spesielt teknisk flink. Bare man har noe å si, kan man bli hørt. Det er ikke mange andre konserter som har vært like viktige som den. Rolling Stones på Sjølyst i 1965 er én. Og kanskje også Bob Marleys konsert, som viste oss noe helt annerledes. Det som var befriende med Sex Pistols, og som de gav klar beskjed om, var at de dreit i progrocken og de som da var de store engelske stjernene. Pønkerne skjelte dem ut for å være heroinister som helt hadde mistet fotfestet med rockens utgangspunkt. Det er klart, i ettertid kan man jo spørre om Sex Pistols selv ikke falt i samme kategori etter hvert.
- Var det en bra konsert, da?
- Ja, det var kjempespennende! Det var et ordentlig knyttneveslag. Det var ikke akkurat sånn at man kunne sitte der og si ”det var en fin bassgang, du”, men det var høyt, bråkete og frekt. Det var en påminner om hva rocken kunne være. Og vi hadde aldri sett noen oppføre seg slik før. Det var helt nytt.
Snakket fotball med Rotten
Marcussen fikk også oppleve at bandets rolle som provokatører til en viss grad var bare det - en rolle.
- Den gang var det ikke så mange steder å dra etter konserter. Det var vel egentlig bare Club 7. Så dit dro vi, og der dukket også bandet opp. Jeg tok en pils med Johnny Rotten, og oppdaget at han utenom konsertsammenheng var stort sett som en hvilken som helst britisk middelklassegutt. Vi snakket om fotball. Nå er jeg ikke heeeelt sikker på om jeg opplyste at jeg jobbet som journalist. Det kan jo være at det ville preget samtalen. Men Sid Vicious, på den annen side, var allerede ødelagt av narkotika. Han havnet nær sagt selvfølgelig i slåsskamp og ble kastet ut
- Mathiesen har i følge NRK klart å spore opp alle de som var på konserten, med unntak av en dame som skal ha blitt med gitaristen etter konserten. Noen idé om hvem dét var?
- Jeg har flere forskjellige varianter av den historien. Du får nesten sjekke i boken for å se hvilken av dem som regnes som mest troverdig.