Plateåret 2007: - Vi er prisgitt dagspressen
DEBATTINNLEGG: - Når Håkon Moslet uttaler at norske småselskaper i 2007 har vært ”så krafløse at de knapt nok gjør en forskjell”, sitter han ikke bare i glasshus men også i en boble avskåret fra virkeligheten. At en musikksjef i riksradioen ikke har fått med seg at den norske indiescenen formelig bobler over av vitalitet er oppsiktsvekkende, men dessverre ikke særlig overraskende. Dette skriver Rune Kristoffersen i Rune Grammofon.

Av Rune Kristoffersen, Rune Grammofon

Moslet er vel for opptatt med å gi spilletid til safe middelmådigheter istedenfor å gi en sjanse til et band som Shining: Spennende, kreative og utfordrende, men ikke ”verre” enn at de kan favne videre enn det de gjør om de f.eks. ble playlistet på dagtid.

Er årets beste norske plate (Dagbladet) for dårlig eller er du for feig til å ta en sjanse på å tråkke ørlite utenfor malen?

Eller hva med Susanna and the Magical Orchestra? Omfavnet i utlandet, men aldri playlistet i NRK? Vanskelig og sært? Nei, bare inderlig og vakkert. Så vakkert at et feststemt engelsk publikum målbindes og du kan høre den berømte knappenålen. Men ikke bra nok for norsk radio. Heller ikke bra nok til at en eneste konsert her hjemme er anmeldt i dagspressen. Norske medier ekstremt undergrunnfikserte? Neppe.

Sannheten er vel heller den at norske småselskaper kjemper en evig kamp for spalteplass som fylles opp av velkjente dinosaurer på turné, artister som er gode til å få oppmerksomhet uten egentlig å kunne noe og artister som er villige til å gå svært langt i å selge seg selv på de mest usmakelige måter.

I det hele tatt er det et stort paradoks at mens norsk musikk opplever sine beste år noensinne, er musikkjournalistikken på sitt svakeste. Dessverre har vi ingen skikkelig musikkavis, og få, om noen, nettsteder med samme gjennomslagskraft som i utlandet.

Dermed er vi prisgitt dagspressen. En dagspresse som stort sett er befolket av mette og godt betalte journalister som egentlig har verdens beste jobb og er fornøyde med gang etter gang å fremme sine gamle favoritter eller nye artister som surfer på en retrobølge uten noe som helst nytt å melde (Wolfmother med årest plate i 2006, stemt frem av Aftenpostens musikkjournalister, ha, ha).

Joda, visst finnes det fremdeles kunnskapsrike og engasjerte musikkjournalister i norsk dagspresse, problemet er vel heller de krefter man er underlagt. Kravet om økende profitt overalt i samfunnet synes å diktere det aller meste, de fleste redaktører vil foretrekke apekattene som roper høyest uten egentlig å ha noe å si, mens det som krever refleksjon omkring det meningsfulle innhold nesten alltid kommer til kort.

Men opplagene synker. Kanskje man har overvurdert lesernes higen etter søppel?

Til slutt, hvilken kunstig selvgodhet er det Øyafestivalen er opphav til? De har ihverfall all grunn til å være stolte av festivalen sin. Personlig kan jeg ikke få sagt gode nok ting om Øya, som år etter år har vist at man med kunnskap, god smak og fingeren på pulsen makter å mikse stor norske og utenlandske navn med nye, ukjente og kommende navn og få det til å fungere både kunstnerisk og kommersielt.

Kanskje NRK har noe å lære her? Eller er man fornøyd med ”å spille hit´ene, ikke skape de”, som en radiopersonlighet så treffende sa det.

Det er små plateselskap, festivaler som Øya, Kongsberg og Molde og klubber som Blå og Mono som har sørget for at det finnes en startplass og utviklingsmuligheter for nye, spennende norske artister, ikke i særlig stor grad dagspressen, og ihverfall ikke NRK, hverken gjennom radio eller TV.

Rune Kristoffersen driver plateselskapet Rune Grammofon, og gav ut sin første plate i 1998.