Hva er poenget, Ståle Wikshåland?
INNLEGG: Emil Bernhardt ønsker større grad av objektivitet, etter Dagbladets anmeldelse av Ultimas portrettkonsert med Simon Steen-Andersen.

Musikkanmelder i Dagbladet, professor Ståle Wikshåland, sveiper med en håndfull lett arrogante setninger (Dagbladet, 15.09.2011, ikke på nett, red.anm.) over det som etter manges mening var et av høydepunktene ved årets Ultimafestival: En portrettkonsert viet danske Simon Steen-Andersen fremført av ensemblet asamisimasa.


Les også: Trenger samtale rundt musikken


Mye brukt
Steen-Andersen er en av Danmarks mest fremadstormende unge komponister, han er etterspurt på alle de mest prestisjefylte festivalene i Europa, og med et program tilsvarende det som ble spilt i Oslo, gjorde han og ensemblet suksess under festivaler i Berlin (Ultraschall) og Stuttgart (Eclat) tidligere i år. Han har hatt flere bestillinger fra topp-ensembler som Recherche og Ensemble Modern, jevnlige oppføringer på Donaueschinger Musiktage, og han er mottager av den høythengende Kranichsteiner Musikpreis som deles ut ved de berømte feriekursene i Darmstadt. Han har gjennom flere år jobbet intenst sammen med musikerne i asamisimasa, som på sin side har lagt ned mye arbeid i å tilegne seg dette krevende stoffet. Sammen har de produsert en CD som nå er nominert til årets såkalte Lyt til Nyt-utgivelse av Danmarks Radio.


Kunstopplevelser er subjektive
Alt dette er bare til opplysning og kan aldri bli argumenter mot Wikshålands personlige bedømmelse av konsertens kvalitet. Når det gjelder Wikshålands anmeldelse, merker jeg meg imidlertid følgende fire punkter:

1) Den er kort; Steen-Andersens program (på rundt 40 minutter) omtales i fire setninger,
2) den er utelukkende subjektiv; Wikshåland likte ikke det han hørte,
3) det som kommer nærmest en objektiv beskrivelse, går på publikumssammensetningen, men dette er i beste fall tvilsomt, og
4) utøverne nevnes ikke med ett ord.


Utelukkende subjektiv?
Ad 1) Jeg kan forstå Wikshålands fascinasjon for det korte formatet; knapphet kan skjerpe formuleringen, men i dette tilfellet kan jeg ikke se at målet er nådd. Hvilket annet kunstnerisk uttrykk på dette nivået ville funnet seg i denne behandlingen – vi snakker tross alt om et krevende verk på nærmere 40 minutter og et omfattende arbeid over år av en komponist og musikere på internajonalt nivå? Verket fremføres i tillegg for en godt besøkt Lindemansal som spontant bryter ut i begeistring når konserten er over.

Ad 2) Kunstopplevelser er subjektive, det kan vi ikke gjøre noe med, ja det er sågar kunstens egen ressurs. Videre kan man diskutere i hvilken grad basis for anmelderiet utelukkende skal være anmelderens subjektive opplevelse; det finnes klart argumenter for dette også. Men hvor interessant er det egentlig – og spesielt i dette tilfellet? Som fagperson mener jeg Steen-Andersens verk fremviser en rekke eksempler på det en profesjonell anmelder bør kunne oppfatte som tilnærmet objektive kriterier: Verket kombinerer en grunnleggende glede ved lyden med høyt utviklede, ja virtuose uttrykksmidler. Disse er hele veien integrert både musikalsk og ikke minst i instrumentenes ideomatikk, det dreier seg altså aldri om overflatisk teknisk show-off. Steen-Andersen legger videre for dagen en sjelden – og nærmest klassisk – beherskelse av komposisjonsfaget, her tenker jeg på evnen til å skape varighet gjennom å utvikle, ”komponere”, et gitt materiale til en form i tid, noe som gjelder så vel på mikro- som på makroplan. Endelig besitter musikken en sjelden og smittende energi, noe som blant annet må henge sammen med dens generelle kvalitet.

Men igjen: Ikke noe av dette garanterer for at Wikshåland personlig får en stor opplevelse, han må gjerne finne virtuositeten tom, og formen ”langdryg”, som han skriver – ingen kan ta fra ham det. Poenget er bare at han som profesjonell anmelder, etter mitt skjønn, også bør kunne veie denne personlige opplevelsen opp mot en mer objektivt fokusert observasjon, og videre innse at denne avveiningen – og særlig i tilfeller som dette – faktisk er like relevant som hans egne personlige følelser der og da.


Les også: Siste samtale på plateloftet


Ad 3) Wikshålands viktigste ankepunkt synes å være at Steen-Andersens prosjekt og uttrykksform, formspråk, humor osv. er for internt. Kjenner man samtidsmusikkens koder, kan man se frem til en strålende aften, hvis ikke faller dette gjennom; vi snakker med andre ord ikke om objektiv kvalitet her, ifølge Wikshåland. Når publikum var begeistret, skyldtes det ifølge Wikshåland at publikum besto av nettopp disse kjennerne. Men: Hvordan vet han det? Og ikke minst: Om det så var, hvordan kan dette bli et argument i konsertens/musikkens disfavør? (Både musikere og komponisten kunne dessuten fortelle om folk i salen som nettopp ikke selv var musikere, så dette må i beste fall være tynn argumentasjon fra Wikshålands side.)

Ad 4) En vanlig innvending mot ny musikk har ofte vært at det oppstår en fremmedgjørende distanse mellom komponist/verk og utøver. Dette kan ikke sies å være tilfelle her; ikke bare stiller musikken store fysiske krav, de er også integrert og forstått i kommunikasjon med og i forlengelsen av instrumentenes ideomatikk. Både musikere og dirigent fremsto som i høy grad fortrolige med stoffet, komponisten deltok selv i fremføringen; konserten må kort sagt kunne sies å være et kroneksempel på integrasjon mellom komponist, verk og musikere. Når kommunikasjonen med publikum (hvem de enn måtte være) i tillegg synes å fungere nærmest optimalt, må jeg innrømme at det fremstår som underlig å bruke dette mot konserten.


Mer objektivitet
Men, og for siste gang: Ingenting av dette kan brukes som argumenter mot Wikshålands personlige opplevelse og oppfatning. Og når det gjelder et stort antall konserter med ny musikk, kan jeg være med på at ens egen personlige oppfatning lett kan skygge over det som eventuelt måtte være av tilnærmet objektive kriterier; dette er nå engang samtidsmusikkens natur – enkelte eksperimenter er mer vellykkede enn andre.

Men i dette tilfellet mener jeg (av ovennevnte grunner) at det må kunne forventes av en profesjonell anmelder dels at han ser egenskaper ved musikken som det faktisk er verdt å trekke frem – eller i alle fall å holde opp mot ens egne preferanser, og dels en tanke om at kanskje disse egenskapene, i forhold til ens egen subjektive opplevelse, også har allmennhetens interesse.

Emil Bernhardt er komponist.

Av Emil Bernhardt Foto/illustrasjon:
Debate, Genre\Classical