Egon Holstad: Når rock vil bli kunst
INNLEGG: - At rock'n'roll ikke lenger er liten irriterende utvekst på det kulturelle treet, begynner å gå opp for de fleste, hevder Egon Holstad, musikkansvarlig i Nordlys. Holstad er imponert over at Norsk Rockforbund kan markere 25-års jubiluem, men er ikke like imponert over måten det markeres på. - Hadde det enda vært en rockopera eller om så en rockballett. Hva som helst annet, for finnes det noe mer fjernt fra rock'n'roll enn nettopp et bestillingsverk? Nei, det gjør ikke det, skriver Holstad videre.

Av Egon Holstad, musikkansvarlig i Nordlys.

Når godt modne viner som Keith Richards, Michael Krohn, Iggy Pop, Tom Waits, Roky Erickson, Willy B og Erling Steenstrup fortsatt holder koken, er det bevis nok i seg selv. Likevel er det noe trist over at de som representerer rocken i det offentlige føler for å trekke rock'n'roll opp/ned (stryk det du synes passer dårligst) på et nivå den aldri har vært.

Den første indikatoren på at dette er en snikende tendens er den tidvis komisk harmdirrende debatten om landets kommende rockmuseum; en diskusjon som på det morsomste dreide seg om hvor Åge Aleksandersens røde Levva Livet-briller var og som på det tristeste var en diskusjon om distriktspolitikk. Selv er jeg sjeleglad det ikke havnet i Tromsø, så kan heller Trond Giske invitere trøndervennene sine for å se på de nevnte solbrillene, rumpa til Bjarne Brøndbo og hallalujah-plekteret til Askild Holm neste gang det nærmer seg valg.

I disse dager fyller Norsk Rockforbund 25 år. Først og fremst: Gratulerer så mye! Det er intet annet enn imponerende, og det sier jeg med ektefølt patos og ikke med et fnugg ironi eller sarkasme i stemmen. Som alle andre jubilanter har de bestemt seg for å feire seg selv og også her stiller jeg meg i rekken av gratulanter. Det er først når jeg ser hvordan de har tenkt å feire dette at jeg rygger og reagerer med vantro og sterk undring. Norsk Rockforbund har nemlig tenkt å feire seg selv ved å bruke masse penger på noe så lite rocka som et, hold dere fast, bestillingsverk, som bærer tittelen «Rock Furore» (etter forbundets nedlagte magasin).

For å markere tjuefem år med rock, altså. Hadde det enda vært en rockopera eller om så en rockballett. Hva som helst annet, for finnes det noe mer fjernt fra rock'n'roll enn nettopp et bestillingsverk? Nei, det gjør ikke det. Når jeg hører ordet «bestillingsverk» ser jeg for meg et eller annet sterkt statsstøttet arrangement (Festspillene i Nord-Norge, Nordland Musikkfestuke Molde jazzfestival e.l.) der ei scene er overfylt med sånn passe forberedte musikere, f.eks. Anneli Drecker, Norges Trekkspillandslag, Sølvguttene og Kringkastingsorkesteret i skjønn forening, eller en kunstelefant i naturtro størrelse laget av makrell i tomat. Men rock'n'roll?

Med all respekt for bestillingsverkets komponist, Tromsøs Håkon Gebhardt (og eks-trommis i Motorpsycho), men da jeg leste dette, trodde jeg det var en dårlig spøk. Med på lasset har han fått med seg en rekke musikere jeg har den dypeste respekt for, og jeg håper virkelig de får rått betalt for sine bidrag, og at de ser på dette som en lettvint måte å dra inn enkel cash på. Hele elleve konserter skal de gjøre i vårt langstrakte land for å spre glede – eller latter – for det var virkelig vanskelig å holde seg alvorlig da Norsk Rockforbund stolt «lekket» ut litt av teksten til verket. Bidragsytere her er blant andre Anne Grete Preus, Lars Lillo Stenberg, Mariann Thomassen og Lars Beckstrøm.

Og se hva de har hostet opp for å hedre tjuefem år med rock:

«jeg får aldri gjort det andre planla

jeg får aldri kjøpt det andre har

jeg får bare gjort en ting av gangen

og tingen er å spille gitar»

Ærlig talt: Skal dette være å hedre Raga Rockers, Jokke, Backstreet Girls, Madrugada, Mayhem, Prudence, Turboneger, Pussycats eller for den saks skyld Motorpsycho? Det håper jeg ikke, for dette ser mer ut som noe infantilt rør fra et juleverksted for tungt emosjonelle steinerskolebarn med samtlige sider av «Lillebjørns gitarbok» tapetsert på veggene sine. Det har iallfall ikke noe med rock å gjøre.

Det er da heller ikke spesielt underlig at NRK, P1 som P3, ikke ville ta i prosjektet med ildtang. Og hvor mye er sluttregninga for dette på? Hovedkomposisjon, bidragsytere, seks innleide musikere på veien i fjorten dager osv. Det er neppe gratis. Og rock'n'roll er det i hvert fall ikke. Hvis man streber etter å bli tatt på alvor, fremstår man bare latterlig, og er det noe rocken ikke må gjøre, er det nettopp dét.

Artikkelen stod på trykk i gårsdagens Nordlys, og finnes i sin opprinnelige kontekst her. Den er videreført på Ballade med artikkelforfatterens velvillige tillatelse.