Randy Newman: satiriske vers
Denne uka spiller Randy Newman i Oslo og Bergen. Hvem er denne amerikanske pianisten og sangeren som i løpet av drøyt fire tiår har skapt sitt eget særpregete og merkelige univers, spør Jens Magnus.
Av Jens Magnus
Han har høstet gode kritikker, men vært lite i rampelyset og på hitlistene. Han har etablert seg som kultartist i smale miljøer og fått tilnavnet ”Musikkens Mark Twain”, men har aldri fridd til det store, platekjøpende publikum. Den ene gangen Newman virkelig fikk godt med presse og omtale, var i 1977, da sangen ”Short people ” ble en hit over store deler av den vestlige verden. Mye av omtalen gikk ut på å forby sangen, som ble ansett som en rasistisk ytring mot kortvokste mennesker. Det gikk så langt at Newman mottok dødstrusler. Newmans krasse satire ble misforstått. Igjen.
Når Randy Newmans navn dukker opp, sier mange at de ikke kjenner ham. Sannheten er nok heller at de har hørt musikken hans, men ikke aner om hvem som er opphavsmann til for eksempel Joe Cockers glimrende versjon av ”You can keep your hat on” eller Three Dog Nights kjempehit ”Mama told me not to come”. Sannsynligvis har de fleste også sett filmer hvor Newmans musikk fargelegger bildene.
For min egen del stiftet jeg bekjentskap med Newman midt på 70-tallet. En venn av meg hadde en kassett med opptak av live-albumet som kom i 1971. Det tok tid før tekstene gikk inn, men musikalsk traff han umiddelbart en nerve hos meg, og den kontakten har vært der siden.
Det er noe erkeamerikansk over Newmans melodiske landskap. Hans bruk av akkorder og tonefølge kan minne om Stephen Foster og den tidlige, amerikanske folkemusikken, som selvfølgelig igjen er inspirert av mange land og tradisjoner. Afrikanske rytmer, europeisk kunstmusikk, britisk folkemusikk, blues og amerikanernes egen ”Marching Band”- tradisjon ligger som et fargerikt bakteppe i denne stilarten, slik vi kan høre det hos flere amerikanske artister som Tom Waits, The Band, og altså Randy Newman.
Han vokste opp i en musikalsk familie hvor flere av hans onkler komponerte filmmusikk. Selv fikk han nesten fullført en klassisk pianoutdanning før han debuterte i 1968 med albumet ”Randy Newman creates something new under the sun”. Allerede da ble han skrytt opp I skyene av kritikerne, digget av musikere og intellektuelle, samt oversett av massene. Dette endret seg lite utover i karrieren. Hans første befatning med hitlistene oppsto da ”Sail Away” kom ut i 1972. Mange anser dette for å være hans beste plate. Albumet ”Little Criminals” med sangen ”Short people” klatret høyt på listene i ’77. Men Newmans mål var tydeligvis ikke å selge masse plater, men å skrive den musikken han følte for uten å skjele til salgstall eller hitlister. Og takk for det.
Newman kom til Norge første gang i ’78. Jeg har snakket med noen av dem som var der, og etter over tretti år er minnene fra denne konserten svært sterke og varme hos de heldige som fikk oppleve den. Nå venter en ny konsert med en moden og etablert kunstner.
Opp gjennom årtiene har Newman samarbeidet med mange forskjellige artister: Ry Cooder, Gram Parsons, Jim Keltner, Jeff Lynne og Mark Knopfler. Han har base i Los Angeles og har benyttet seg av produsenter som Lenny Waronker, Russ Titelman og Van Dyke Parks. Blant hans erklærte fans finner vi Paul McCartney og Brian Wilson! Og at han er en musikernes musiker forstår vi når vi hører hvor mange som har spilt inn sangene hans. Ved å nevne noen, ser vi bredden i hans arbeide: Pat Boone, Ray Charles, Harry Nilsson, Tom Jones, Alan Price, Three Dog Night, Joe Cocker og Nina Simone.
Satiriske vers
Men hva er det som har gjort Newman til en slik kultartist gjennom fire tiår? Jeg har berørt musikken hans, men tekstene er nok enda mer årsak til statusen. Han legger gjerne sangene i munnen på en fiktiv person, helst en som befinner seg langt unna Newmans eget ståsted. Ett eksempel er ”Sail Away”. Han som fremfører denne teksten, er en oppkjøper på slavemarkedet i Afrika tidlig på 1800-tallet, hvis oppgave er å lokke afrikanerne over til Statene. Teksten er et sammenhengende skrytealbum som forteller om alle fordelene ved å være i USA og ikke i Afrika. Eventuelle ulemper ved å bytte oppholdssted blir ikke nevnt, men ligger som en udetonert bombe i underteksten. ”Short people”, som ble nevnt innledningsvis, var aldri ment som kritikk av kortvokste, men rett og slett et grelt eksempel på hvor trangsynte enkelte kan bli i fordømmelsen av sine medmennesker.
Ved siden av sine plateutgivelser, har Newman levert musikk til en rekke filmer, og her har han hatt kommersiell suksess. Han har skrevet musikk til teater, tegnefilmer, og til et tyvetalls spillefilmer. Filmmusikken hans har innbrakt mange priser, og utallige nominasjoner. Han fikk Oscar i 2002 for sangen ”If I didn’t have you” fra ”Monsters Inc”, og har høstet flere Grammy- og Emmy-priser. I 2002 ble han innlemmet i ”The Songwriter’s Hall of Fame”.
Newman har besøkt Norge flere ganger etter den første, legendariske konserten på Club 7 i 1978. Han har opptrådt i Konserthuset et par ganger, og denne gangen spiller han på Sentrum Scene. Han skulle også spilt der i 2008, men den konserten ble dessverre avlyst på grunn av sykdom
Booking-ansvarlig Bo Hustoft hos Rockefeller kan fortelle at Newman spiller uten band i Norge denne gangen, og mange gleder seg nok til å høre ham alene ved flygelet. Han kommer da rett fra en konsert i Helsingfors, spiller i Oslo og i Bergen, drar sørover via København, for så å turnere videre i Mellomeuropa og på de britiske øyer. - Sail away, Randy!
Diskografi:
Randy Newman (Creates Something New Under the Sun) (1968)
12 Songs (1970)
Live (1971)
Sail Away (1972)
Good Old Boys (1974)
Little Criminals (1977)
Born Again (1979)
Trouble in Paradise (1983)
Land Of Dreams (1988)
Faust (1995)
Bad Love (1999)
Harps and Angels (2008)
I tillegg kommer flere samlealbum og utgivelser av filmmusikk.