Etterlyser sentrale grep
Homofili, ekteskapslov og demokrati er sentrale spørsmål ved Kyrkjevalet. Men kva med musikken i kyrkja?

Ida Habbestad

14. september skal det veljast nye menighetsråd og leke medlemer til bispedømmeråda. For første gong er kyrkjevalet lagt til same dag som Stortingsvalet, og med det vonar ein å engasjera ei større del av befolkinga.

Den Norske Kirke har gått offensivt ut for å engasjera veljarar. Mellom anna har dei laga oversiktlege heimesider, der ”mottoet” for valet er eit spørsmål: ”Hva slags kirke vil du ha?”.

I svara til sentrale personar i kyrkja går adjektiv som open, inkluderande, raus og mangfaldig att. I media for øvrig er det enkelt å få inntrykk av at valet i stor grad vil handla om kva haldningar ein har til homofili, den nye ekteskapslova og andre betente sakar.

Men sett at svaret på spørsmålet var ynskjet om ei kyrkje der musikk og kunst sto sentralt: Korleis kan den enkelte veljar gjera noko med dette?

Eit blikk på kandidatane (på valet si heimeside) i tre tilfeldig valde kyrkjelyder i Oslo – Sagene, Uranienborg og Haugerud – gjev ikkje konkrete svar. Om kandidatene frå Sagene får me informasjon om namn, kjøn og alder. I Uranienborg får me i tillegg veta kva yrke kandidatane har, samt tidlegare kyrkjelege verv. Berre Haugerud sine kandidatar har oppgive kva dei har som satsingsområde – men ingen av dei har kyrkjemusikken som tema.

Til bispedømmerådet i Oslo har kandidatane presentert seg meir utførleg. Fire av 21 personar annonserer der at dei har kunst og/eller kultur som satsingsområde. Ein av 21 skriv om kyrkjemusikk konkret – men kva vedkomande legg i omgrepet kyrkjemusikk, står ingenting om.

Kva fortel dette om musikken – og kulturen generelt – sin status i kyrkja?


Kompetanse og prioritering
Seniorrådgjevar i Kirkerådet, Per Tanggaard, trur ikkje den manglande merksemda er særleg bekymringsverdig. Spørsmålet om kunst og kultur kjem heilt enkelt på sida av dei meir betente sakene i valet, hevdar han.

- Musikken er absolutt i fokus i kirken. Folk er mer opptatt av musikalske opplevelser enn før, og man ser at musikken er et genuint uttrykk for det kirken står for. Dersom kandidatene kunne tangere mer enn tre-fire punkt de var opptatt av, ville nok kirkemusikken kommet frem. Men siden det er ikke et spesielt touchy område, får det ikke nødvendigvis første prioritet, seier han til Ballade.

Kirkerådet er Kirkemøtet sitt førebuande og iverksetjande organ (medan Kirkemøtet er kyrkja sitt øveste representative organ). Dei utformar rammene for arbeidet i kyrkja og innan det kulturelle området har dei mellom anna utarbeida ei retningsgjevande plan for kyrkjemusikk, vedteken av Kirkemøtet i 2008. Nokre år tidlegare, i 2005, vart kulturmeldinga ”Kunsten å være kirke” fullført og overlevert departementet.

Begge meint som tydelege signal for dei som skal leggja planer lokalt og for dei som skal utøva verksemda, seier Tanggaard.

- Vi har også laget en håndbok for menighetsråd, med ulike oppgaver som menighetsrådet har. Kirkemøtet har en fastsatt tjenesteordning for kantor som sier noe om rammene for virksomheten. Så har man sagt noe i plan for kirkemusikk, om at det skal være et mer omfattende musikalsk uttrykk i menighetens mangfoldige arbeidsfelter. Vi sier at det er viktig å vise åpenhet for nye musikkformer, og å involvere frivillige i det musikalske arbeidet. Man skal legge forholdene til rette for å rekruttere folk som vil gå inn i kirkemusikkutdannelsen og man skal arrangere konserter, med en viss bredde.

Alt dette er menighetsrådet formelt ansvarlege for. Vil du seia at menighetsrådene kring om i landet har god nok kompetanse til utførsla?

- Det er nok blandet. Men min opplevelse er altså at mange menighetsråd opplever kirkemusikk som mer viktig enn før. De mangler nok også midler. Vi ser at mange kommuner reduserer stillingene sine og at organister får mindre tid til utøvende virksomhet, seier Tanggaard.

Der er inga tvil om at kyrkja forvaltar ei omfattande kulturarv. Men når der til tider manglar både kompetanse og midlar – kven bør ta ansvaret for forvaltinga av kulturarva i kyrkja?

- Det er sammensatt. Når kirkemøtet behandlet ”Kunsten å være kirke”, hvor ikke minst kirkemusikken hadde stor plass, og når vi nå har en gudstjenestereform, der salmeskatten og kirkemusikken spiller en viktig rolle, ser vi at både bispedømmeråd, biskoper, kirkemøtet, og ikke minst vanlige folk i menigheten oppfatter kirkemusikk og musikkopplevelser som viktige. Men begrensningene har igjen med tilskudd å gjøre.

Er det ikkje eit prioriteringsspørsmål?

- Selvfølgelig er det det. Men jeg har jobbet i 30 år i kirken. Jeg synes nok det som er gjort de senere år for å få oppmerksomhet rundt kulturfeltet og kirkemusikken spesielt, er bedre enn det som har vært i mange tiår tidligere.


Siktar høgare
I kva grad stoda er betre no enn før kan diskuterast, meiner kantor i Bragernes, Jørn Fevang,

Han har vore representant både i bispedømmerådet i Tunsberg og i kirkemøtet sentralt, og hevdar at mykje står att før ein kan seia at det musikalske potensialet i kyrkja er godt nok utnytta.

I høve valet meiner han imidlertid at det vil vera meir utslagsgjevande å etterlysa ei merksemd kring kyrkjemusikk på dei høgare nivå i kyrkja enn i lokalt i menighetsrådet.

- Det største problemet med menighetsrådene, er at man de fleste steder sliter med å fylle listene, seier han, og antyder med det at valhøva ikkje er dei største.

- Det vil uansett alltid være en spenning mellom et valgt styringsorgan og en fagperson. Kirkemusikerne har selv et ansvar for å få sine egne visjoner til å bli menighetsrådets. Mine erfaringer – etter 17 år i Bragernes kirke – er at menighetsrådet aldri har vært noe problem å tenne. Jeg synes det er vanskeligere å tenne kirken mer sentralt i systemet.

Er det ikkje bekymringsverdig at så få av dei som står på val, har musikk eller kultur som sitt satsingsområde?

- Jo, og som du sier gjelder det også bispedømmerådet. Mens enkelte menigheter bygger orgler, og skaffer til veie store pengesummer lokalt, tror jeg ikke kirken sentralt har skjønt hvor viktig kirkemusikken er. Hva slags besøkstall ville for eksempel en gudstjeneste hatt dersom ikke kirkemusikerne hadde stått på som de gjør? Det er helt underkjent, hevdar Fevang.

Det er med andre ord Kirkerådet, Kirkemøtet og bispedømmerådet som først og fremst bør stillast til ansvar, meiner kantoren.

Når så Per Tanggaard i Kirkerådet viser til den nye planen for kyrkjemusikk som døme på at musikken er i fokus i kyrkja; er du usamd i påstanden hans?

- Den Norske Kirke har for så vidt satset mye på kirkemusikk i og med at det er bestemt at det skal være en kirkemusiker i hvert sogn. Det er positivt i forhold til veldig mange andre land. De offisielle dokumentene – planen for kirkemusikk og ”Kunsten å være kirke” – har gode ansatser, men er veldig lite konkrete. Jeg tror nok de lett kan ende opp som skrivebordsdokumenter, seier Fevang.

Å flytta seg frå vilje til handling er altså det største problemet hevdar kantoren, som likevel også undrar seg om vilja alltid er tilstrekkeleg. Til dømes har Kirkerådet, med sine 63 ansatte (organisasjonskart på denne sida), konsulentar for dei fleste kyrkjelege funksjonar, men ikkje for kyrkjemusikk.

- Det går på vilje, det kan man ikke forklare på noen annen måte, seier Fevang.

Har du forslag til konkrete tiltak for å få eit auka fokus på musikken i kyrkja?

- Jeg tror man må arbeide med grunnholdningen; at musikken er viktig. Det er rart, man trenger sjelden å forklare viktigheten av et arbeid innen andre fagområder. Jeg etterlyser viljen til å ta grep. Per i dag mener jeg nok at kirken har en mye bedre musikerstand enn den egentlig fortjener å ha, avsluttar Fevang.