Valdres under lupen, barn i fokus!
I dette tilsvaret til Velle Espelands kritikk av artikkelserien om allmuevisenes hamskifte, greier Håvard Skaadel ut om utgangspunktet for sin omtale av visen Graf und Nonne. Skaadel vektlegger også viktigheten av å formidle tradisjonsstoffet til den oppvoksende slekt. Og som svar på kritikken sier Skaadel: -Det har hendt før at en ung mann synda under et epletre!

Av Håvard Skaadel

Artikkelserien min om allmuevisenes hamskifte har vakt interesse hos daglig leder i Norsk Visearkiv, Velle Espeland. Og han er en helt sentral person i norsk folkloristikk gjennom mange tiår. Derfor er jeg oppriktig glad for korreksjon og tilrettevisning i dette spennende emnet vi mange er så glad i: Norsk folkesang, norske slåtter, levende tradisjon og minner fra farne slekter!

Jeg må gjøre oppmerksom på at min lille artikkel om Fem melodier fra Valdres faktisk er skrevet som et hefte til konsertprosjektet Fem melodier – fem land – fem historier fra 2004, altså som et historisk programhefte til et snevert utvalg melodier som hørte til tradisjonsstoffet fra Valdres. Vi som deltok var Valdres folkemusikkgruppe, barne- og ungdomsorkestret Valdresstrykerne ledet av Eivind Dølerud, cellogruppen Archi Armonici fra Gjøvik under Olve Wendelbo, elever fra Voss Kulturskole under Hans Olav Hjetland, den bretonske mezzosopranen Emmanuelle Huteau, og undertegnede på orgel/cembalo.

Vi valgte kun ut melodier og tekster som kunne bringe Valdresstoffet i berøring med beslektede melodier og emnekretser i Skandinavia og det øvrige Vest-Europa. Hovedmålet med artikkelen var altså ikke å fortelle hele sannheten om ”Graf-und-Nonne”-variantene eller de mange ”Nattergal”-visene, bare simpelthen å sette disse kjente Valdres-balladene og andre toner i en bredere sammenheng. Hovedsaken var altså å bringe klassiske barne- og ungdomsstrykere i berøring med norsk lokal tradisjonsmusikk og i levende, aktivt samspill med noen av de dyktigste folkemusikerne i landet. At vi også fikk fransk deltagelse og tilbakeblikk til renessanse- og barokkvarianter av Genève-psalteret og La Folia, bidro selvsagt både til å variere programmet, til å konstruere linjer bakover, og til å få fram det helt unike i akkurat valdrisenes særegne, kraftfulle tonefølelse.

Siden jeg delvis er utdannet i Frankrike (fransk renessanselitteratur o.a. i Nice, fransk barokkmusikk i Sorbonne-Paris IV), får leserne heller bære over med min svakhet for strukturalisme – det er menneskelig å feile, men min intensjon var altså kun å fortelle om den mangfoldige og delvis kontinentale bakgrunnen til eldre viser som vi tidligere forbandt énsidig med halv-isolerte dalstrøk.

Jeg håper å få glede av flere råd fra Norsk Visearkiv i framtida, og er helt enig med Espeland i at folkevisene er som ”ei viltvoksande blomstereng”, slik han skriver til meg i et vennlig uformelt tilsvar! Min doktorgrad i musikk om Henry Du Mont (forsvart og bestått i desember 2005) satte musikalske blomster fra belgisk-fransk latinskspråklig barokkmusikk under lupen: Jeg er altså ikke helt urutinert i å analysere signifikante trekk i melodilinjer. Men Valdres-artikkelen skulle slett ikke sette meg i fokus, derimot inspirere det frodige lokalmiljøet i Valdres til økt interesse for bred sammenlignende folkemusikkforskning.

Av respekt for eldre og forlengst avdøde musikkvitere unnlot jeg å sette et altfor kritisk søkelys på foregangsmenn som Berggreen, Böhme og vår egen Øystein Gaukstad. Den oppmerksomme leser vil imidlertid ikke unngå mine forbehold i den summariske omtalen av ulike ”Greve”-melodier. Og siden det finnes tjukke bind med helt forskjellige ”Graf und Nonne”-toner i Tyskland, vil vel ingen kritisere meg for kun å omtale dem som kunne ha relevans for Valdres: Slik gjør man nå engang i den litterære genren ”konsertprogramhefte”.

Det viktigste var vel egentlig at barna og ungdommene kom i fokus sammen med voksne, rutinerte utøvere, og at de sammen fikk erfare melodier som binder våre egne grønne daler sammen med de danske lyngheder og de sveitsiske sjøer. Det gir glede å snakke sammen om gode viser, synge dem sammen, og dele dem med andre. Og størst glede gir det å bringe den rike folkemusikkarven vår videre til neste generasjon!

Espeland har vært med på å offentliggjøre og folkeliggjøre mye spennende tradisjonsstoff, og hans tilsvar er vel helst en påminnelse om at folkemusikk er like vakker og like rørende også når den oppstår og omskapes i vår egen tid. Uformelt har vi begynt å drøfte problemstillinger som forskjellen i klang, rytme og intonasjon i norsk folkemusikk fra tidlig 1900-tall og fram til de fremste tradisjonsbærerne i vår egen samtid. Og jeg er helt sams med Velle Espeland i at slike jordnære spørsmål om klingende musikk gir mer enn drømmen om middelalder og tjukke historiske eikerøtter.

La oss derfor vende oss mot barn og ungdom og sammen formidle tradisjonsstoffet, hver slik vi best evner det. Norsk Visearkiv må vokte kunnskapen, mens vi andre får lov til å nyte fruktene av deres arbeid og ete dem i lag med unga våre! Og det har visst hendt før at en ung mann synda under et epletre!

Håvard Skaadel er lektor ved Bodø videregående skole, frilansanmelder i Avisa Nordland, og DR. art i desember 2005. Les Skaadels artikkelserie og Velle Espelands svar i lenkene under. Velle Espeland er daglig leder i Norsk Visearkiv.