En Festspill-odyssé
Ballade har vært på dampbåttur til Ole Bulls hus i Valestrand utenfor Bergen, for å høre en kammerkonsert med festspillmusiker Henning Kraggerud. - Det fikk vi, men musikken utgjorde til syvende og sist en forsvinnende liten del av denne festspillodysséen, skriver Ballades Hild Borchgrevink i denne fyldige rapporten, som også inkluderer historien om D/S Oster, reker og infrastrukturelle utfordringer når man er ute på tur.

Av Hild Borchgrevink

Dagen begynner i en bugnende hage i Stryn, på Veslas pensjonat som drives med kjærlighet og rødvinsstue i kjelleren av en hjemvendt dame som, av alle ting, var drivkraften bak det tidligere Club 7 i Oslo. Hun kjører oss til bussen og er bekymret for astersene som druknet i ti centimeter plutselig snø i forgårs, snø som forhindret den planlagte åpningen av sommerskisenteret (forstå det den som kan...) Fjellene er en fascinerende kombinasjon av maigrønne og hvite, og rundt omkring på hotellene sover 1500 korsangere på landsfestival som har viftet med luene vekselvis i Kulturhuset og i ølteltet siden torsdag. Barbershop og "Kjærlighetsvisa" om dagen, Ante-sangen og diverse skålerepertoar om natten.

Vi har bestemt oss for å ta buss til Bergen, mest for å rekke en fristende kombinasjon av båttur og kammerkonsert med festspillmusiker Henning Kraggerud og cembalist Knut Johannesen, og litt for å se Nordfjord, ta ferge og føle at vi reiser. Nordfjord innfrir, vi ruller langs vannet gjennom Olden, Loen, Innvik og Utvik, forbi sakte sauer, over fjellet, med ferge over Sognefjorden og videre mot Bergen.- Nei, sier Festspillene når vi kommer dit. - Det er utsolgt. Båten er full. - Men vi har sagt fra at vi kommer, prøver vi. Det hjelper ikke, men vi finner båten og ved landgangen står en smilende eldre mann i oransje kjeledress og inviterer oss ombord, bare vi lover å skrive litt om båten også. Da han får vite at Ballade er en musikkavis, kommer det kontant: - Hør på motoren! Vet du hva engelskmennene kalte båter som denne, spør han, med dårlig skjult stolthet. - Sound of silence.

I samme øyeblikk åpner kapteinen for skipsfløyta, og det er alt annet enn stille. Men altså: D/S Oster, som skal bringe oss til Ole Bulls hus på Osterøy, er Norges eneste dampskip i ordinær drift. Det er snart ferdig restaurert og har egen venneforening. Noen av vennene er med på turen og står og klapper henne varsomt på den nyoljede rekka. Det er åpent ned i maskinen, og morsomt å se

Blant de øvrige passasjerene er det tett mellom perlekjedene. Vi spiser reker og fryser på fingrene, og ut av dampskipsfløyta dukker Harald Herresthals stemme opp og forteller om Ole Bulls tid på Valestrand .Ole Bull var fast feriegjest hos besteforeldrene på Valestrand hver eneste sommer i hele sin barndom. I oktober 1858, etter en reise i utlandet, kjøpte han gården på Valestrand av moren for 16.000 speciedaler. Herresthal leser fra en reportasje fra Bergensposten fra midt på 1800-tallet, hvor Bergensposten reiste den samme ruten som vi, ut for å møte Ole Bull. "Vi stevnede mot de hvite fjelle langt der fremme," leser Herresthal, "og langsmed de bratte åser, før vi svingede inn i Osterfjorden."

- Det er ikke Osterfjorden vi svinger inn, mumler mannen i kjeledressen som står sammen med oss. - Osterfjorden er der. Dette er Sørfjorden. Men det er ikke så farlig.

Omtrent samtidig begynner det langsomt å ane oss at det er flere ting som ikke helt skal bli som det står skrevet. "Nå har vi vært på denne båten i én time og tre kvarter," klager en dame. "De sa det skulle ta tre kvarter." Vi vet ikke hvem som sa hva, men på nettsidene til Festspillene står det at arrangementet starter kl. 14.00 og skal vare i en time og ti minutter. 14.00 var da båten kastet loss, og nesten to timer senere er vi altså fortsatt midtfjords. Etter en stund til, mens mannskapet legger til, annonserer Herresthal at 45 av oss skal gå opp til Ole Bulls hus på første konsert, mens han skal underholde den andre halvparten på D/S Oster så lenge. Vi forsøker å posisjonere oss nær landgangen, fordi vi har en avtale i Bergen senere. Vi har flaks og haster opp mot huset. Det er slitent, men vakkert, med hvitmalte smijernstrapper og dreiede tresøyler langs vinduene og utskårede dragevesener på mønet som visstnok skal være kopier av sjøormen i Osterfjorden. Bak oss kommer Knut Johannessen med trillekoffert - musikerne har også ankommet med "Oster". Med den naturlige konsekvens at da vi kommer inn i huset og blir tatt overstrømmende imot av Ole Bulls tippoldebarn Knut Henriksen, så må fiolinistene varme fingrene og Knut Johannessen stemme cembalo, så publikum må ut igjen. Vi får gå inn i en tilstøtende stue, vi ser på restaurerte originaltapeter og mennene fotograferer konene sine ved siden av spisebordet som er dekket med Ole Bulls porselen.

Knut Henriksen forteller engasjerende om Bull og alle hans kvinner, hans første, forsmådde franske kone som ble parkert i Norge og lærte seg akkurat nok norsk til å forstå bygdesnakket om Ole Bulls diverse andre kvinnelige bekjentskaper, om kommunestyret på Osterøy som ikke ville ta imot Ole Bulls tilbud om å betale veiforbindelse for dem, om Ole Bull som hørte hardingfele for første gang i Valestrand da han var liten og så på kirkefølget som kom forbi på veien hver søndag, om Ole Bull og Bjørnstjerne Bjørnson som laget barnetog på 17. mai.

Vi lytter og ser på gamle fotografier, og Knut Johannessen stemmer. Så, endelig, er vi i gang, i den øverste stuen. Johannessen og Henning Kraggerud åpner med "I ensomme stunde" sammen med Ole Bulls gamle piano, og selv om repertoaret føyer seg svett inn i forlengelsen av det museale opplegget, så er Kraggerud en glimrende fiolinist, og vi har sett på tapeter og ventet i tre timer på å høre musikk, så takknemligheten er stor.

Kraggerud forteller at Ole Bull visstnok var en plage å spille sammen med når han spilte sin egen musikk, fordi han forandret og improviserte til siste øyeblikk. "Spill denne akkorden i stedet," skal han ha sagt stadig vekk til en oppgitt Agathe Backer. - Så man står veldig fritt når man spiller Ole Bull, forteller Kraggerud. - Men jeg hadde heller ikke noter på det vi spilte i stad, mumler Knut Johannessen. - Joda, sier Kraggerud livlig. - Du spilte etter et orkesterarrangement som jeg har laget.

Så flytter de seg til cembaloet og spiller "Djeveltrillesonaten" av Tartini. Igjen redder Kraggeruds glitrende uttrykk, klang og frasering ham i land, men tempoet og dermed samspillet er ekstremt fleksibelt inntil det rapsodiske og vi beundrer Johannessen som spiller continuo og som vi mistenker at arbeider hardt med å gjette hvor fort neste frase kommer til å gå og om den kommer pianissimo eller vill forte. Kraggerud forklarer om basso continuo-notasjon og snakker om hvordan det dreper musikken å notere altfor mye informasjon, som om Ibsen skulle skrevet "Peer, du lyver" med anvisninger om stemmeleie og hvor mange sekunder ordene skal vare. Han mener at mye samtidsmusikk grenser til kontroll-tyranni og lurer i det hele tatt på om mer notasjon enn continuo kan sies å være noe fremskritt.
- Eh, kanskje litt...?, lyder det forsiktig fra Johannessen igjen.

Så kommer Bård Monsen, og Monsen og Kraggerud spiller dobbeltsonaten til Eugene Ysaÿe (1858 - 1931). Programmessig er den et friskt, Bull-løst pust, av en av mestrene på fiolinist-parnasset. Begge spiller godt og det er en masse uttrykk, men igjen får man lyst til å bli igjen til neste konsert for å høre hvordan det høres ut når de har fått spilt igjennom låta sammen en gang. Vi har for lengst innsett at vi er mer på museum enn på konsert, men vi synes likevel ikke det hadde gjort noe om Festspillene hadde gitt musikerne litt tid i Bullahuset før publikum kom. Under Ysaÿe hører vi Knut Henriksen underholde de neste 45 i rommet ved siden av, og Kraggerud må be noen lukke døren.

Det hele avsluttes med "Seterjentens søndag", som en slags pendant til begynnelsen. I stedet for å bli til neste runde for å se om hypotesen vår bekreftes, bestemmer vi oss for å returnere til byen. På nettsidene står det "retur med buss". Det er ingen buss noen steder. Det viser seg at fergen fra Valestrand til Breistein ikke tok busser. D/S Oster går tilbake kl. 20.00, men da kommer vi jo ikke frem før to timer etter det igjen og ville ha vært på konsert eller på vei til konsert i åtte timer, og dessuten er det kaldt og har begynt å regne. Så vi går på fergen 18.15. På den andre siden forteller mannen at jo, det går en buss til Bergen, men den korresponderte med forrige ferge, og neste buss går kl. 20.00. Vi er allerede en time for sent ute til avtalen vår, og må ringe en taxi. Det er å håpe at noen egentlig hadde planlagt at første halvpart kunne rekke busskorrespondansen, men bare hadde glemt cembalostemmingen. På vei tilbake ser vi at tidsplanen for båttur og foredrag står helt bakerst i festspillprogrammet, og at planen var at vi skulle være med båten tilbake kl. 20.00. Likevel synes vi at en konsert med fire verk hvorav to korte svisker litt lite uttelling for denne odysséen, selv om vi har lært litt om Ole Bull.