Ultima: 1 (milliard)
Onsdag kveld var Vikram Odedra Kolmannskog på operaforestillingen ONE på Kunsthøgskolen og hørte laptoporkesteret Freq_out på Blå. Som en del av vår dekning av Ultimafestivalen 2004 har Ballade invitert Kolmannskog til å skrive dagbok gjennom festivalen. Disse notatene vil bli publisert i løpet av hele perioden Ultimafestivalen pågår, og vil danne en poetisk og annerledes reise gjennom Norges største samtidsmusikkfestival. Dette er annen del - om gale sopraner, absint og hjernebølger.

Av Vikram Odedra Kolmannskog


“The end of analysis is the beginning of discrimination. The end of discrimination is the beginning of knowledge.” Matematikk er ikke min sterke side. “Normal” er et gjennomsnitt, desimaler, som intet helt menneske kan kjenne seg igjen i. “Psykose” innebærer at virkelighetsoppfatningen er forstyrret, slik at man opplever virkeligheten på en helt annen måte enn de “normale”.

Kasper og jeg går til en Thai-restaurant for å kjøpe med oss mat. Over disken sitter en nipsegud på en hylle. Jeg vet ikke helt om man kan si “nipsegud”. Man kan kanskje definere “nips” som noe ubrukelig. Guden ser nipsete ut, men er vel ikke mer ubrukelig og mindre meningsfull enn kunst, mennesker, livet. Noe må man vel skape og tro på for å leve. Livet er et spørsmål, og usikkerheten er vår dom og velsignelse.

På vinmonopolet spør Kasper ekspeditrisen om det er ekte absint hun har på hyllen bak seg.

“Ja, men de har tatt ut det som gjør deg smårar.”

“Å, men da er vi ikke interessert. Jeg vil ha det man blir smårar av.”

Jeg liker Kasper veldig godt. Etter å ha spist og drukket rødvin går vi til Kunsthøyskolen.

Vi går inn i en heis. Det er plass til “13” personer. Kasper trykker på “1“. Vi skal helt ned.

Der setter vi oss på de fremste stolene. Det blir helt mørkt, og en gal sopran står foran oss. Vi hører hennes lyder fra alle kanter. Det er en stor videoskjerm der også. Kvinnen er både på skjermen og i rommet. I live og på film.“How do I define this space?” spør hun.

Publikum er levende, men helt stille. Vi er nærvær og fravær på en gang. Til slutt sier den gamle unge og unge gamle damen: “I am one”. Helt rolig nå.

På scenen på Blå står et menneske med mange maskiner og ledninger. Og det er lyd, men jeg vet ikke hvor. Vind, vann og alle naturkrefter på en gang. Det er vibrasjoner som trenger inn, inviteres inn i kroppen. Messende, meditativt. Hodet til Kasper beveger seg litt. Vi står ved baren og drikker øl. Alle er vendt mot scenen, og vi ser bare bakhodene. De svever i rommet. Alt smelter sammen. Elektrisitet. Et øyeblikk oppnår jeg beruset og musikalsk opplysning - tror jeg.

En venninne av meg som nesten døde, studerer medisin. Hun fortalte meg at det er masse elektrisitet i hjernen også. Elektrisitet, vibrasjoner, energi er overalt. Alt er én. Enhetlig mangfold.

Mennesket har skapt så mange verdener; film, pc, radio. Mennesket skaper og elsker. Hvor mange verdener kan vi skape, hvor mange kan vi delta i? Hvor mye kan vi elske? Hvor mange tall er det plass til i “1”. En gammel dame sa på sitt dødsleie (i virkeligheten eller fiksjonen) at hun hadde hatt et rikt liv. Hun døde alene.

“Jeg har hatt et rikt liv. Jeg har elsket så mye,” sa hun. Tallet én - 1 - og tallet null - 0 - fascinerer meg. En milliard er et skjørt 1-tall som skjelver skrøpelig skjærende mot et utall av 0. “Alt” og “ingenting” er sannheten, men “to” er kanskje tilstrekkelig? De fleste kan ikke gifte seg med alle. Vi kan heller ikke begrave alle. Diskriminering er et modus vivendi.

Men for ikke å miste oss selv må vi minnes: Jeg er alle. Jeg er alt. Vi er én. “I am one.“

Ultima onsdag 6. oktober.: “One”, “Freq_out orchestra”
Av Vikram Odedra Kolmannskog Foto/illustrasjon: