Gangstere fra Bergen
Vi er i ferd med å få en egen avart av gangsta-rap i Norge; et aldri så lite opprør mot den etablerte hiphop-livsstilen. Vi snakker ikke om rapping om ran og pistoler, men en breial kjekkas-rap som gjerne dreier seg rundt damer, rusmidler og selvskryt. - Personlig har jeg mer til overs for groupies enn svette breakere, sier Lars Nesheim Vaular i bergensgruppa Freakshow. Han avfeier at gruppa er en dårlig kopi av et amerikansk fenomen: - Det er egentlig synd at folk fokuserer så mye på kjekkaseriet, men greien med oss er vel at når vi først gjør noe, så gjør vi det skikkelig - uansett hva vi snakker om. Vi synes for eksempel at hvis en først skal skryte, så skryt skikkelig - si noe som gjør inntrykk, sier Vaular.

Av Øyvind Holen

Bergensgruppa Freakshow er et løst sammensatt kollektiv rappere og produsenter, som på linje med Pass It Records i Oslo og gruppa Shogunz i Trondheim viser større interesse for damer, rusmidler og selvskryt enn å representere de fire hiphop-elementene rap, DJ-ing, graffiti og breaking.

Manu/Tier’n, Mowgli, Lars, Leeroy og Ali Kazaam debuterte med en tolvtommer på tampen av 2003, og ble kåret til årets nykommer under den første Norwegian Hip Hop Awards våren 2004. Like etter kom mixtapen We Are The Champions, fulgt opp ved årsskiftet av en ny mixtape: Frykt og avsky i Bergen av Tier’n og Lars. Vi tok en prat med Lars Nesheim Vaular om gangsta-rap, gamle hiphop-verdier, personlige historier og kjekkas-rap.

"Keepin' it real"
- Jeg drev aldri med breaking eller graffiti, men hadde interesse for hele kulturen – og setter ennå pris på (og har respekt for) folk som er flinke til å danse og male. Men det var aldri hovedfokuset mitt, jeg likte musikken mest og det var det jeg ville drive med. Andre folk i Freakshow både breaket og malte, men vi rappet aldri om at vi gjorde dette. Vi hadde respekt (og det har vi ennå) for folk som gjorde det, men vi så vel ikke på det som vår misjon å redde de fire elementene. Vi rappet om fester, hverdagen og oss selv. Vi prøvde alltid å ”keep it real”, men vi prøvde å holde det real mot oss selv – å være tro mot oss selv. Det har vært en del folk opp igjennom årene som har misforstått oss og mente at "de er flinke, men de bruker talentene sine på feil måte, de er ikke keepin' it real". Jeg synes at vi alltid holdt det ekte. Vi var kanskje ikke alltid flinke, men vi holdt det ekte.

Lars ble inspirert av de lokale rapperne Leeroy og Girson (alias Kaffemannen) da han plukket opp mikrofonen for første gang, mens han hadde hørt på artister som OutKast, Mos Def, Snoop Dogg, Petter og Jay-Z..

- Denne blandingen av lokal og amerikansk (eller utenlandsk) inspirasjon har alltid preget meg. Disse artistene hører jeg på ennå, og vil nok alltid høre på dem. Om man snakket om bevisstgjøring, kjærlighet, eller crack og pistoler var (og er) meg likegyldig – så lenge man gjør det med stil.

Dansbare Gangsta-kjekkaser?
Når vi kommer til platene til Freakshow er det ingen tvil om at de har latt seg inspirere av moderne amerikansk gangsta-rap rettet mot dansegulvet. Gruppa har da også gjort friske fornorskinger av hits som ”Tipsy” av J-Kwon, ”Right Thurr” av Chingy og ”Stunt 101” av G-Unit. Det er i alle fall ikke noe å si på selvsikkerheten, eller som norsk-argentinske Manu sier i ”Hallik en-null-en: ”Rett fra gata med større kølle enn Shampo”. Vaular er til en viss grad enig i at Freakshow representerer en norsk avart av gangsta-rap. Vi kan nesten kalle det kjekkas-rap.

- Det som har kjennetegnet mye av mixtape-tingene våre, er at de tradisjonelle (og karakteristiske) rap-"verdiene" er levende i nabolaget, og/eller har paralleller i vårt lokalsamfunn. Dette personlige og lokale særpreget er ofte nødvendig for at dette du kaller "kjekkas-rap" skal være interessant – fordi mange hører heller på amerikanske rappere enn en dårlig norsk kopi. Unntaket er hvis du er en skikkelig flink rapper, og det beste er hvis du både har dette særpreget og er en flink rapper.

Samtidig synes ikke Vaular at begrepet "kjekkas-rap" beskriver ham selv, Tier’n eller Freakshow godt nok. Det blir for snevert, og beskriver bare en del av tingene og opplevelsene de skildrer.

- Vi er mer enn du tror. Og det er egentlig synd at folk fokuserer så mye på kjekkaseriet, og ikke de låtene der vi snakker om mer jordnære og personlige ting. Grunnen til at folk henger seg opp i ”kjekkas”-greien med oss er vel at når vi først gjør noe, så gjør vi det skikkelig – uansett hva vi snakker om. Vi synes for eksempel at hvis en først skal skryte, så skryt skikkelig – si noe som gjør inntrykk.

- Gi dem frykt og avsky
Vaular forklarer at holdningen til en viss grad er et resultat av frustrasjonen over medias vinkling av rapmusikk generelt.

- Fra før har det allmenne publikummet fordommer mot en rap-gruppe, avisene skriver så klart mer om dopbeslaget eller voldsdommen enn den gode konserten eller platen. Hvis det er det dem vil ha, så kan jeg gi det til dem. Frykt og avsky. På siste sangen på mixtapen vår sier jeg ”Ordene er stygge, men kan du klandre han? En rappers talent overskygges alltid av hans sjangervalg”, og det forklarer litt. Jeg tar på ingen måte avstand fra tingene jeg sier, vi gjør det vi snakker om, men jeg vil gjerne presisere at vi handler om mer enn bare dette du kaller ”kjekkas-rap”. Følg med!

Det er interessant å høre hvordan Vaular forklarer hva amerikansk gangsta-rap er i dag. Hva slags musikk er det, hva slags formål har den og hvilke verdier og hvilket livssyn formidler det? Og i hvilken grad føler han noe fellesskap med amerikanske gangsta-rappere?

- Skildringen av gangsteren, hustleren og dopdealeren som et produkt av det harde nærmiljøet han vokste opp i er interessant for mange, og er mer enn en god historie som tar for seg store følelser som hat, kjærlighet, anger og hevn. Gangsta-rap gir ofte en god pekepinn på hva som er hakkende gale i USA, der den fattigste ghettokidden på bunnen av systemet slår tilbake. Det interessante er jo at denne kidden ser at det er noe galt med systemet, men har gitt opp tanken på å kunne endre det. Så for han er det ikke den største feilen at få sitter på toppen og styrer mange, men det at det ikke er han som sitter på toppen og styrer alle. Så han selger dop, og med pengene kjøper han seg en pistol. Egentlig er hele gangstarap-gamet som tatt ut av filmen "Scarface", som er en klassisk gangsta-historie. Om ikke alle artistene selv har et mål om å fungere som samfunnskommentatorer, er de uansett et godt bilde på hva skjer – og det er viktig å få med seg, synes jeg. De fleste er ute etter å tjene penger (som ekte hustlere), men de fleste av mine favoritter klarer å lage god musikk samtidig som de selger plater. Jeg har respekt for mange av disse rapperne, noen bare som musikere og tekstforfattere, andre for personlighet og overlevelsesinstinkt.

Forutintatte holdninger
Et av problemene med den nye gangsta-dreiningen i norsk hiphop er at man til en viss grad går noen hakk vekk fra særpreget man hadde opparbeidet seg – til fordel for stiler som i større grad aper etter amerikanske suksesser. Står vi ikke i fare for å rykke tilbake til ”bra til å være norsk”-nivå?

- Da jeg begynte å rappe, og bare skrev tekster uten å spille dem inn, tenkte jeg en del på hvordan vi ville bli mottatt. Jeg var veldig spent på om ting skulle gå bra, og om vi skulle bli stjerner og sånn. Etter hvert som vi fikk brukt tid i studio, spilt inn mye, utviklet vår stil og blitt sikker på uttrykket vårt og hvordan vi vil utvikle det, har jeg egentlig slutte å tenke på det. Når en blir fornøyd med seg selv, bryr man jo seg mindre om hva andre folk synes. Jeg tror nok aldri vi kommer til å selge så jævlig mye plater med den typen musikk vi gjør, men fuck it, det er dette jeg liker å gjøre, så da gjør vi det sånn. Jeg har slått meg til ro med den tanken, og lager det jeg liker, så får suksess komme som en bonus. Allikevel mener jeg at folk som sier at vi er inspirert av én type ting, rett og slett ikke har hørt nok på oss. Alle vil jo snakke om at vi snakker om pulings og dop, men det er ikke så mange som trekker fram at vi har tatt opp temaer som abort, selvmord, familiekjærlighet og så videre. Mye av kritikken er grunnet forutinntatte meninger om oss, kanskje de har sett at basketdrakten min gikk til knærne eller noe sånt. "Bra til å være norsk"-stempelet er egentlig noe vi kunne tenkt oss å unngå, men jeg tror at det var mer aktuelt for meg da jeg rappet på engelsk. Da er det lettere å sammenligne, men vi prøver å lage bra norsk rap. Ikke bra rap for å være norsk.

Det norske hiphop-miljøet har vokst enormt de siste årene, men samtidig har situasjonen endret seg slik at stadig flere er blitt fans og tilskuere. I dag er en mindre andel utøvere, spesielt hvis vi regner med at graffiti og breaking er blitt en mindre del av den store helheten. Freakshow prøver riktignok å representere alle elementene.

- Personlig har jeg mer til overs for groupies enn svette breakere, og at vi mer og mer begynner å få et publikum å spille for er veldig fint når du driver med musikk. Miljøet i Bergen består mye av grupperinger, det er ingen felles enhet som beveger seg sammen. Gjengen vår – Freakshow, Femkanten, Vestkystforbindelsen eller Bloodfire – har både rappere, DJ-er, breakere og graffitiartister som har holdt kurs og arrangert ting, så vi representerer jo for så vidt. Vi har jo til og med prøvd å integrere graffitiartister i musikken vår, vi har blant annet graffitimaleren Slava fra Solo-reklamen med på to sanger på mixtapen vår. Jeg har ikke noe problem med god klubborientert popmusikk, men synes allikevel at det er trist hvis breaking og graffiti, og ikke minst antirus (det femte elementet), skulle dø ut. Samtidig synes jeg ikke at rap skal være forbeholdt folk som driver med dette. Om alle norske rappere laget klubborientert popmusikk, hadde det vært et helvete. Mangfold er fint, da kan en velge det man liker. Og vrake resten.