Operapalasset og den stygge andungen
INNLEGG: Når DNO legger ned turnéene, ignoreres verdier som gjennom årtier er skapt over hele landet, skriver Torunn Eriksen, leder i Opera Lillehammer.

Red. anm: Innlegget er en del av debatten rundt Riksoperaen som i den senere tid har gått i Klassekampen

Godt Tom Remlov heller ikke er fornøyd med situasjonen (Klassekampen 6.juli 2011). Men det er uklart hva han egentlig vil.

Slik vi ser det, tar han feil når han sier at det er et stadig mindre behov her ute for samarbeid med Den Norske opera når det gjelder utviklingen av kompetanse i operaproduksjoner. Det er omvendt.

Alt henger sammen. Man kan ikke isolere den høyeste kompetanse fra resten av operariket og samtidig tro på faglig utvikling med tilvekst til operafagene og økning av publikums interesse. Norge er et lite land, det gjelder å se, ta vare på erfaringer og kompetanse, tilpasse seg endringer og å finne nye satsingsområder som genererer vekst i hele den særegne, norske operaorganismen.

Nå svikter Den Norske Opera både operapublikum og operaaktører ute i distriktene. Det er et sørgelig faktum. Vi har ventet, håpet, vært solidarisk og unnskyldt DNO, trodd på det beste lenge. Men nå ser det sannlig svart ut. Situasjonen er fullstendig tørke og signalene vitner om det vi fryktet.


Operapalasset i Bjørvika er blitt en hovedstadssak.
Det løfterike dobbeltvedtaket ble bare lureri. DNO- ledelsens stigende kunstneriske ambisjoner, satt etter internasjonale, operatiske standarder, isolerer ”lånte”, innkjøpte og egne profesjonelle krefter fra operamiljøene ute i regionene. Turnévirksomheten er i realiteten lagt ned og DNOs ledelse ser ut til å fraskrive seg ansvaret for opera ute i distriktene.
Glemt er det særegent norske operaliv, og en ahistorisk forståelse av virkeligheten i operanorge får regjere og legge premisser for forvaltningen av offentlige penger til opera. Fortsetter DNO med å holde seg hjemme med kompetansen sin, drømme om å sende ut fiks ferdige forestillinger fra Bjørvika og la operanorge ellers seile sin egen sjø, risikerer vi å bli sittende igjen med opera bare i de aller største byene og på de få småstedene som har faste statstilskudd til å produsere opera sjøl.


Kvalitet og kontinuitet
Fellesprosjektet i OperaNorge skulle være, og er, å spille opera for stadig flere, øke interessen for opera, utvikle et publikum i hele landet, også til operahuset i Bjørvika. For å få dette til, er kravet kvalitet og kontinuitet i produksjonene. Det er Den Norske Opera som pr nå har kompetansen på produksjon av opera for turne her i landet. Ingen andre aktører har det.

Landet er lite. Offentlige midler til opera er små. Musikkmiljøene i byer og bygder i det knøttlille Norge er enormt sårbare. Tross tilstrømming av offentlig lønna musikere ute i distriktene, er det, paradoksalt nok, mange tegn på stagnasjon og død i organiserte musikkmiljøer med amatørmusikere, inkludert kulturskolers lærere og elever. Når DNO trekker seg tilbake blir det ikke bare opera til færre i landet, det bidrar også til å forsterke denne utviklingen. Det skader musikkmiljøene.


Må delta aktivt
DNOs suverende kompetanse må heller stå som modell for hvordan en skaper vekst. Derfor må Den Norske Opera & Ballett delta aktivt i produksjon og formidling av opera også utenfor Bjørvika, fortsette og utvikle sin riksdekkende virksomhet. DNO&B skal dele og bringe videre sin kompetanse. Det er behovet.

Det var også den avgjørende, distriktspolitiske begrunnelsen for å bevilge 4 miliarder kroner til byggingen av nytt operahus i Oslo.


Tilintetgjort
Behovet er å utvikle DNOs turnevirksomhet til å inkludere alle seriøse operaaktører, ikke bare de operaaktørene som har spesialisert seg på samarbeidet med DNO, men også andre som har behov for den fagkompetansen. Samarbeidet tilpasses naturligvis hver enkelt aktørs egenart og ønske.

Nøkkelen ligger i å videreføre og utvikle det ”sømløse” samarbeidet mellom DNO og operaaktørene ute i distriktene, samarbeidet med ”blandingsmiljøene” som Den Norske Operas folk, gjennom flere årtier, har utviklet spesialkompetanse på å gjøre. Det er dette samarbeidet som i løpet av de siste årene er bortimot tilintetgjort.

Jeg snakker om den stygge andungen:

- Samarbeidet mellom Den Norske Opera og operaaktører ute i distriktene, inkludert både profesjonelle og amatører, denne særegne, norske operavirksomheten, riksoperamodellen, som siden tidlig på 50-tallet vokste seg fram og fikk avgjørende betydning for hvordan opera har blitt innarbeidet som en ønsket, elsket, forventet og mulig aktivitet, selv i svært små, norske samfunn, samarbeidet som har hatt avgjørende betydning for rekruttering til de kunstneriske fagene, for rekruttering til de lokale musikkmiljøene, for rekruttering av publikum.

- Kompetansen som Den Norske Operas folk har utviklet på nettopp denne type samarbeid, turneene, den kompliserte sammenflettingen av aktører fra forskjellige miljøer, den finstemte kommunikasjonen mellom Den Norske Opera og de forskjellige samarbeidspartene, detaljkunnskapen som er utviklet om operamiljøenes særegenheter og karakter.

- Kompetansen på mottakersiden, hvor operamiljøer over hele landet har utviklet stadig større og mer profesjonaliserte ferdigheter som samarbeidspart, både kunstnerisk, praktisk og organisatorisk

- Publikumsarbeidet – forholdet til publikum som gjennom mange år er bygd opp, gitt en form og et innhold og som har skapt forventninger og bygd opp en publikumskompetanse.