Jeg tenkte, mens jeg i timene før konsertstart prøvde å få oversikt over The Silence of Anarchy, senterets John Cage-utstilling som hadde sin siste åpningsdag - når skjedde det, når fjernet den eksperimentelle modernistiske kunsten seg fra samfunnet og publikum, når trakk den seg tilbake til det kalde tårnet av is? Selv etter postmodernismen, og dens endelige destruksjon av muren mellom lav- og høykultur, lever oppfatningen av den vanskelige og utilgjengelige moderne kunsten videre, i våre dager ikke minst holdt i live av politiske populisters kamp mot det elitistiske. Men det er ingen ting hos Cage som minner om denne distansen, hjertelig smilende som han alltid fremstår på bilder, med et kunstnerisk virke preget av en helt åpenhjertig livslang undersøkelse av den virkeligheten vi befinner oss i, av oppdagertrang og lekenhet.
Nå er ikke musikken som blir presentert denne søndagen av det vanskelige og tverre slaget, tidvis tvert i mot, men det er noe med måten musikk på tvers av sjangrer og norske musikkulturer får opptre sammen som gjør det så tilgjengelig og åpent. Musikken spenner fra det brutale til det ytterst skjøre, fra det improviserte til det komponerte, mørkt og lyst, akustisk og elektrisk. Henie Onstad Kunstsenter møter denne dagen sitt publikum på en måte som ligger langt unna skremmebildene av det vanskelige og publikumsfjerne, det får meg til å tro at skremmebildene bare har vært fiksjon hele tiden, og at det finnes en annen lysere virkelighet som har vært her hele tiden. Det må være lov å tro på sånt, samtidig som jeg også understreker det vesentlige i å ta på seg ørene, eller i det minste å passe på at de er åpne og rene.
Rockettothesky under årets På med ørene! (foto: Lasse Marhaug)
Første konsert, for å komme tilbake til saken og det som faktisk foregikk på Høvikodden, den eneste innendørs, ble besørget av Always in Decay the Future Is. Dette er litt av en metal-supergruppe bestående av Runhild Gammelsæter (Thorr's Hammer, Khlyst), Anders Bakke (She Said Destroy) og Even Helte Hermansen (Bushman's Revenge, Shining), som opptrådde med denne besetningen for første og siste gang, ekslusivt for anledningen. Med tre ganger brølevokal og gitar kastet bandet seg ut av startblokkene som et jetfly i slow motion. Det hele minnet meg egentlig ganske mye om det nå oppløste amerikanske bandet Khanate. Forråtnelsestematikken ble videreført i videoen som ble vist på lerret bak bandet. Jeg la selvsagt ekstra merke til opptakene av sopp, en åpenbar forbindelse til utstillingen på senteret og John Cages berømte interesse for de heterotrofe eukaryote organismene (takk til Wikipedia, som alltid). For anledningen kunne kanskje "på med øreklokkene" vært en like så passende oppfordring, i hvertfall for alle barna, som sjarmerende svinset rundt hele dagen.
Etter at Always in Decay the Future Is hadde drønnet seg ferdig var beskjeden at neste konsert skulle starte om 40 sekunder utenfor senterets dører. Jeg har aldri tidligere sett Paal Nilssen-Love spille uten å bli svett, men settet hans var såpass kort og konsentrert at så faktisk var tilfelle denne gangen. Det er alltid en glede å se Nilssen-Love i full energisk blekksprutmodus bak trommesettet, og jeg er sikker på at det ikke bare var jeg som gliste på stien inn i skogen, på vei til neste scene og punkt på programmet.
Prisen for dagens mest vellykkete arrangementsmessige grep må gå til konsertene ute i en lysning i skogen. Det var noe magisk over atmosfæren og den skjøre, innadvendte musikken fra splatterfolkduoen (bandets eget sjangerbegrep!) Thinguma*jigSaw og fra Jens Carelius og Arild Hammerø som spilte old school gitarfolk. Fuglene kvitret, turgåerne gikk lettere forfjamset forbi i bakgrunnen, og det eneste som manglet var i grunn den mørke stjernehimmelen og pølser stekt på bål.
Behovet for elektrisitet ble nå prekært og dagens to siste konserter foregikk derfor på amfiscenen på baksiden av kunstsenteret, med utsikt mot havet. Publikum spredde seg utover på gresset, matpakker ble fortært, og det er ikke til å komme i fra at Stian Westerhus' gitarsjamanisme druknet litt i all hyggen. Han vugget som vanlig rundt på scenen med håret like elektrisk som gitaren, uttrykket var mer dvelende og mindre aggressivt enn jeg hørt ham tidligere, med lag på lag av effekter og loops som på sin måte kom det laidbacke publikummet i møte.
Jeg synes det er noe passende med at Rockettothesky fikk avslutte denne sjangerliberale konsertdagen. Jenny Hval lager popmusikk som likevel ikke helt er popmusikk. Hun er en viktig stemme i kulturnorge, en popartist som ikke ser noe galt med å ville noe mer og bedre med musikken sin. Denne gangen fikk stemmen fremføre et helt nytt knippe med sanger jeg ikke kjente igjen fra platene hennes, da var det godt å kunne konstatere at arrangementene fremdeles er like uventede og originale, og at stemmebruken og lyrikken til Hval er like offensiv som før. Åpen musikk på en åpen musikkdag.