- Sosialdemokratiet klarer ikke å holde tritt med hva som skjer innenfor musikk og kunst
Numusic Festivalen holdt Stavanger i ånde nesten hele forrige uke. Med et uvanlig bredt program som scenesatte alt fra Karlheinz Stockhausen til dansevennlig techno, appellerer Numusic til et publikum uten altfor rigide sjangerbegrensninger. Festivalsjef Martyn Reed har aldri sett poenget i å skille mellom musikalsk "akademia" og "underholdning" - han mener det behovet stammer fra en tid som burde ligge bak oss nå: - Norge har ennå ikke kommet seg ut av modernistepoken. Sosialdemokratiet, som finansierer mye av kulturlivet, klarer ikke å holde tritt med hva som skjer innenfor musikk og kunst. Det tar så lang tid før nye uttrykksformer blir ansett som ”støtteverdige” - og dermed allment akseptert som verdifulle - at hele kulturbildet blir hengende igjen i fortiden, sier Reed til Ballade.

Av Knut Steen

Numusic avviket forrige uke den femte festivalen i rekken. Med en uvanlig bredde – og tyngde – har Numusic blitt en svært viktig begivenhet for hele det elektroniske musikkmiljøet. Ballade har snakket med festivalsjef Martyn Reed, som var mer enn villig til å fortelle om filosofoen bak festivalen, sitt eget syn på ”sjangerblanding”- og hvorfor han mener det norske kultursynet enda ikke har kommet seg ut av modernistepoken. Vi begynte med å få Reed til å forklare hvorfor han så behovet for en Numusic-festival i Stavanger.

Små klubber, store opplevelser

Du og medarrangør Stein Bjelland ville lage en ikke-kommersiell festival med tunge artister på små konsertsteder. Hva skal til for å lykkes med et sånt konsept?

- Tid og mye pågangsmot. Da vi satte oss ned første gangen, ville vi lage en musikkfestival med stor M. Miljøet musikken skulle presenteres i, skulle stå i høysetet. Vi hadde erfart mye av den musikken vi likte best på store festivalarenaer, og var enige om at det ikke nødvendigvis ga den beste musikkopplevelsen. At rammene publikum opplever musikken i er riktige, er viktigere enn selve festivalen. Dette blir ofte oversett av mer kommersielle festivalaktører. Som et eksempel fikk vi i år bygget en helt egen arena for Stockhausens fremføringer, som var skreddersydd for å gi både artisten og publikum den beste opplevelsen av musikken, forteller Reed.

Stockhausen

Det å få Karlheinz Stockhausen - en av de mest monumentale figurene i elektronisk musikk i det 20. århundre - til å stille opp på en liten festival i en by som Stavanger, er en bragd i seg selv. Mange hadde vel snarere ventet å se ham som festivalkomponist under Ultimafestivalen, men nå har han altså spilt på NuMusic i tre dager.

- Jeg møtte Stockhausen under festivalens første dag, og kan ikke si annet enn at han er en veldig hyggelig fyr, forteller Reed:

- Alle har vel høst skrekkhistoriene om hans angivelige primadonnanykker og temperament, men på meg virket han bare som en jordnær, trivelig og forståelsesfull kar.

- Totalt usannsynlig

At Stockhausen har vært ettertraktet fra Numusic begynte i 2000, lå helt åpent i kortene.

- Vi begynte jo med slagordet ”Fra Stockhausen til Techno”. Jeg fikk tak i Stockhausen ved å bruke et gammelt triks i bransjen – nemlig å gå igjennom hans webmaster. Alle som er svært nøye med å kontrollere premissene for hvordan deres arbeid og person blir fremstilt på internett, bruker folk de kjenner personlig til å administrere nettsidene sine. Dette er tilfellet for alle fra Madonna til anerkjente billedkunstnere og store komponister, avslører Reed, før han fortsetter:

- Jeg skrev et langt brev hvor jeg forklarte hvem vi var, hva vi drev med og at ingen ville bli lykkeligere over å kunne få ham over for å fremføre sine egne verker enn oss. Jeg skrev også at jeg var klar over at det ville være totalt usannsynlig at han skulle komme akkurat hit – at en slik opptreden ville være en unik ting å gjøre, fordi ingen ville forvente det.

- Litt senere fikk jeg en telefon fra hans medarbeider, som spurte om jeg kunne ta imot en faks. Kort etter tikket det inn et håndskrevet notat proppfullt av bittesmå bokstaver som løp opp og ned langs sidene av papiret, men utallige notater innimellom. Det var fra Stockhausen selv, som takket ja og kom med en rekke forslag til hvordan man kunne gjennomføre dette. Derfra har ballen rullet videre, vi har hatt et veldig fint samarbeid hele veien.

Sinker sosilademokrastiet kulturforståelsen?

Numusic ønsker å forene begreper som samtidsmusikk og techno under samme festivalparaply. Er dette et forsøk på å bygge bro over begrepene høykultur og underholdning?

- Da jeg kom til Norge i 1995, ble stort sett all elektronisk musikk sett på som techno. Jeg var en kunststudent som tilbrakte helgene i klubber og som DJ, så for min del har det alltid vært veldig unaturlig å skille den ”akademiske” musikken fra det som i Norge ble regnet for ren underholdningsmusikk. Men det ble jo en del spørsmål – spesielt fra technoprodusenter – om hvem denne Stockhausen var, humrer Reed.

- For Norges del tror jeg denne holdningen må være noe som sitter igjen fra 60-tallet en gang. Norge spesielt har ennå ikke kommet seg ut av modernistepoken. En av grunnene til dette kan være at sosialdemokratiet, som finansierer mye av kulturlivet, ikke klarer å holde tritt med hva som skjer innenfor musikk og kunst. Det tar så lang tid før nye uttrykksformer blir ansett som ”støtteverdige” - og dermed allment akseptert som verdifulle - at hele kulturbildet blir hengende igjen i fortiden. Når man i tillegg ser den samme tendensen i undervisningsmiljøene, blir etterslepet påfallende tydelig. Når man ikke klarer å utforske sammenhengen mellom avantgarde og techno uten popkultur-lenken, blir det litt håpløst.

Vær trendy eller spill gitar

Reed tror også at musikkindustrien og trendpressen har hatt noe med saken å gjøre.

- På 90-tallet ble den elektroniske musikken gjort til en motegreie – det var veldig viktig å holde på med den ”riktige” elektroniske musikken til enhver tid – hvis ikke var det liksom mye bedre å la være. Trendpressen var med på å underbygge denne holdningen, jeg vet om mange som følte seg presset til å tilpasse seg det ”riktige” uttrykket til enhver tid, slutte å DJe, eller ta gitaren fatt. Det er selvfølgelig helt idiotisk. Skal alle holde på med det samme samtidig, får vi et veldig lite mangfold i musikkuttrykkene. Vi følte at en festival som rommet alle deler av den elektroniske musikken ville være en god motvekt, forteller Reed.

Sterkt nettverk

Svært mange av musikerne på årets Numusic er kjent for å være svært kresne på hvor de spiller – men Reed har funnet en måte å komme seg igjennom all den organisatoriske piggtråden som omgir alle artister av et visst kaliber.

- Jeg bruker hele året på å jobbe med nettverket mitt, som går utenom alle bookingagenter. Vi vil jobbe med musikere og kreative mennesker, men vi har ikke mulighet til å ringe en agent og si ”jeg har 100 000 dollar”. Så i stedet for å ta to telefoner, tar vi 25. Det er alltid noen som kjenner noen- som kjenner artisten. Vi har et veldig sterkt nettverk i både USA, Storbrittannia og Tyskland, flinke folk som jobber med elektronisk musikk. I tillegg reiser vi rundt hele året, for å lete etter gode musikkopplevelser. Det må være 50 Numusic-festivaler rundt om i verden, så dette er helt klart historien om en hobby totalt ute av kontroll, flirer Martyn Reed.

Har norske festivaler blitt så bortskjemte med kulturstøtte at det ender opp i sløseri? Bør kunsten skremmes ut av gallerienene for å ikke tapes i sin samtid? Dette er noen av temaene som berøres i den andre og siste delen av dette intervjuet - som publiseres på Ballade i morgen.