Adorno og det Populære
Den tysk-jødiske filosofen Theodor W. Adornos betydning for så mangfoldige fagfelt som filosofien, sosiologien og
musikkvitenskapen er velkjent. Imidlertid har han ofte blitt tatt til inntekt for en noe forenklet demonisering av den "lette" kulturen - og en tilsvarende heroisering av den "tunge" kulturen. Adornos syn på musikk var imdlertid betraktelig mer sammensatt enn det. - Adorno kritiserte ofte den "seriøse" musikken for å nettopp være for seriøs. Han var heller ikke motstander av andre genre enn samtidsmusikken, hovedpoenget hans er at musikken skal stå i sin egen tid. Dermed er det for eksempel i prinsippet ikke umulig å kombinere Adornos syn på musikk med en genre som punken, sier professor i Estetikk, Arnfinn Bø-Rygg, til Ballade.

Av Kyrre Tromm Lindvig

- Det er viktig å nyansere Adornos syn på populærkulturen og den dertilhørende populærmusikken. Han tenker seg at den "høye" og "lave" musikken står i en konstellasjon; og
han fremhver aspekter ved den ene som han ikke finner hos den andre og omvendt. Adorno kalte populærmusikken "den seriøse musikkens dårlige samvittighet" og mente blant annet at den klassisk musikken i konserthusene ofte glemte å underholde, slik som pop-musikken gjør. Adornos syn på underholding er i grunnen blitt misforstått, han er ikke negativ
til det som sådan, tvert imot, poengterer Bø-Rygg.

For de fleste som kjenner til Adorno med musikkfaglig bakgrunn er det ofte nettopp hans negative syn på populærmusikken som fremhever seg. Bø-Rygg er opptatt av
at Adornos poeng i denne sammenheng er at populærmusikk nettopp ikke er laget for å underholde, men for å selge
mest mulig.

- Det er ikke dekning for å hevde at Adorno hadde noe imot at musikk skulle nå frem til flest mulig mennesker, hans ankepunkt var at popmusikken ikke stod for
seg selv, men var et middel for å oppnå noe annet, nemlig å genere mest mulig penger. Vi merker så altfor godt hensikten, og det er forstemmende, forteller Bø-Rygg.

En industri som kun vil selge vil ifølge Adorno nødvendigvis oppfordre til en type regressiv lytting, en lytting som ikke medfører anstrengelse eller krever at man
lever seg inn i musikken.

- Å la seg bli emosjonelt grepet av et stykke musikk krever anstrengelse, hevdet Adorno. Han har jo også analysert hvordan datidens populærmusikk, de såkalte
"Schlagerne" var bygget opp for at det skulle kreve minst mulig av folk: De skulle inneholde noen nye elementer, men ikke for mye, og de skulle bygge på andre kjente melodier.
De skulle rett og slett være lett fordøyelig for å selge mest mulig. Og dette var utålelig for Adorno. Det var altså ikke populærmusikken i seg selv, men det faktum at
den ble konstruert med et annet mål for øyet som Adorno kritiserte, nemlig at den ikke var "for moro skyld", forteller Bø-Rygg

Mindre kjent er Adornos kritikk av den klassiske musikken. Blant annet påpekte han tydelig at det klassiske konsertlivet også i stor grad kan forståes som en kultur-
industri.

- Adorno vektlegger musikken som noe kollektivt, musikken sier "vi". I forhold til den klassiske musikken kritiserer han at den i stor grad ble et borgerlig og
elitistisk prosjekt; forholdene gjorde at den ikke kunne innfri sine løfter. Denne siden ved Adornos tekning står jo mye bedre i forhold til mye av populærmusikken og jazzen,
mener Bø-Rygg.

Til tross for dette er Adornos kritikk av jazz meget sterk.

- Dette skyldes i stor grad at han så den som en del av underholdingsindustrien. Det opprørske ved jazz kom ikke lenger enn å identifisere seg med makten. I Adornos beskriver av jazz, er det egentlig mye treffende, men han trekker feil konklusjoner. Samtidsmusikken stod hans hjerte nærme. Den hadde sjanse for å stå i opposisjon til det bestående, sier Bø-Rygg.

Adornos fokus på samtidsmusikk baserte seg på et credo om at musikken skulle "være i tiden". Derfor ville han ikke at det skulle fokuseres så mye på eldre verk, noe
som er ganske interessant å tenke på når man setter det i sammenheng med hvordan den klassiske musikkindustrien idag i stor grad vektlegger (unødvendige) ny-inspillinger av gamle
klassikere.

Ifølge Bø-Rygg mente Adorno at musikken og kunsten generelt hensynsløst skulle gi seg sin egen tid i vold. Men det kan også bety å gå imot tidsånden.

- Dette betyr ikke at man ikke skal sette opp de gamle klassikerne, men at tolkningene som presenteres, må være nyskapende. Kunsten skal kunne kritisk reflektere samfunnet den fremføres i.
Ikke i ren marxistisk forstand, det er hverken snakk om avbildning eller dyrkelse av positive utopier. Men Adorno fremhever at den skal bidra til å se samfunnet klarere, med forstørrelsesglass, si noe om hvordan ting faktisk er. Dette gjør kunsten ved nettopp å være kunst, dvs. legge en avstand til det hverdagslige og vanlige. Kunstverket eller kunsthendelsen innebærer en fordreining i forhold til de samfunnsmessige forholdene, avslutter Bø-Rygg.

Arnfinn Bø-Rygg er Professor i allmenn estetikk ved Universitetet i Oslo og arrangerte 28. og 29. november et symposium om Adornos estetikk i samarbeid med Goethe-Institut i Oslo.