Om klassisk musikk, sidespor og feilspor
DEBATT: - Ser vi på verden rundt oss, og akkurat her innsnevrer denne til Oslos musikkliv, har det aldri vært flere mennesker som oppsøker symfonisk- og kammermusikk enn i dag. For en generasjon siden besto det faste konserttilbudet i Oslo stort sett av Oslo-Filharmonien og serien Klaverets Mestere. Dette skriver Marit Gaasland i Oslo-Filharmonien i debatten om orkestrene, formidling og publikum, startet av Per Erik Kise Larsen.

Av Marit Gaasland, informasjonsjef i Oslo-Filharmonien

I Ballade 8. november følger Mattias Lundqvist opp Per Erik Kise Larsens utspill tre dager tidligere. Begge slår fast at ’vi i musikklivet sitter med hendene foran munn, ører og øyne’ og ’i stor grad har oss selv å takke for at vi er i ferd med å havne på et rustent sidespor’.

En hovedgrunn for dette innlegget, er at Lundqvist fremmer alle sine påstander under begrepet ’vi’ – underforstått musikkinstitusjonene. Det blir problematisk i alle fall for Oslo-Filharmonien. Problematisk kan det også bli, for leseren, at han hele tiden dobbeltkommuniserer ved hjelp av Kise Larsens innlegg. Så for ordens skyld: Denne artikkelen baserer seg referansemessig på Lundqvists innlegg.

"Den europeiske kunstmusikkens status forvitrer langsomt og er i ferd med å bli totalt marginalisert som kunstform. Den blir betraktet som kjedelig, konform og med altfor mange gamle mennesker i salen. Den er fortrengt fra oppmerksomheten i media og det offentlige rom som respektert kunstform til fordel for en sterk anglo-amerikansk påvirkning", siterer Lundqvist fra Kise Larsens innlegg.

Ser vi på verden rundt oss og akkurat her innsnevrer denne til Oslos musikkliv, har det aldri vært flere mennesker som oppsøker symfonisk- og kammermusikk enn i dag. For en generasjon siden besto det faste konserttilbudet i Oslo stort sett av Oslo-Filharmonien og serien Klaverets Mestere. For dagens situasjon er det bare å vise til annonsesidene i de store osloavisene. Konkurransen er blitt enorm, men de fleste arrangører klarer fullt ut å forsvare sin eksistens – enten de kaller seg institusjoner, frie grupper eller festivaler.

Et annet og positivt utviklingstrekk finner vi i holdningene blant folk flest. Dagens unge er langt mindre forutinntatte overfor musikkgenrer enn for en generasjon siden. Og det samme gjør seg gjeldende blant de godt voksne: At en har sine favoritter, innebærer ikke at alt annet stenges ute. Dagens kulturbrukere shopper innenfor et stort marked, og det aller viktigste for arrangørene er å synes der – og fortelle tydelig (og ikke minst ærlig) hva de har å by på. Kvantitativt har institusjonene her en stor utfordring. Vi må inn på de nye "markedsplassene", som dukker opp i samme takt som nye varehus. Samtidig kan vi ikke forlate de "gamle" kanalene, som for eksempel papirannonsene, nettopp fordi vi skal nå alle. Dette skaper akkurat nå et dobbeltbehov som det er vanskelig å finne nok ressurser til.

"Altfor mange gamle mennesker i salen"

Hvem er det som er "for mange"? De over 50, 60, 70? I en tid da mange beholder fysisk førlighet og sansenes kraft frem til 90 år og lenger, utgjør mennesker "i den tredje alder" (sitat Ingeborg Moræus Hanssen) en hel "ekstragenerasjon". For stadig flere vil det ligge en hel ’"generasjonslengde"’ mellom pensjonering og livets slutt. Å neglisjere denne store og økende gruppen, er vel ikke akkurat å "ta publikum på alvor"?

For øvrig er det mange påstander om konsertpublikum og alder, per i dag, som er myteskapte. Nyere målingstall for kulturinteressen i Oslo viser for begrepet "klassiske konserter" en nokså jevn fordeling mellom aldersgruppene 20-30 år, 31-40 år og 41-50 år. Disse utgjør til sammen ca. 60% av totalen. Og det synes vi ikke gir skremmende fremtidsutsikter.

Samtidig tror vi det er utopi at hele konsertsaler skal kunne fylles med 20-åringer. Og her kommer det en påstand som vi slutter oss til: ’Musikk utmerker seg blant kunstformene med dens sterke identitetsskapning, spesielt i ung alder. Ingen annen kunstform har en slik kraft til å gi unge en egen identitet.’ Men om det nå ikke skulle være akkurat den europeiske kunstmusikken som gir 20-åringer sterkest identitetsfølelse på deres stadium i livet, betyr det ikke at de avskriver denne genren i sin helhet og for alltid. Heller ikke betyr det at 20-åringer ikke går på klassiske konserter, men det er sjelden at de gjør bare det! Samtidig hender det stadig oftere at vi blir kontaktet av unge mennesker som har slått seg sammen, helt av seg selv, for å ’dyrke’ klassisk musikk. De begynner å bli ’lei av alt det andre’, sier de gjerne.

"Vi skylder gjerne på media..."

skriver Lundqvist. Alle som har noe å selge, trenger medieplass. Den må de fleste betale for, men i våre virksomheter har vi den fordelen at vi er redaksjonelt stoff (i alle fall potensielt). Det er hevet over all diskusjon at både riks- og Oslomediene gir stadig mindre plass for vår musikkform, og at dagens norske medieverden er ensrettet i forhold til andre vesteuropeiske kulturnasjoner. Om institusjonene selv tar opp dette fra tid til annen, er det ikke for å "skylde på media". Derimot er det for å minne dem om dette: At for eksempel de titusener som hvert år besøker Oslo-Filharmonien, kanskje også burde vies noe interesse som lesere, lyttere og seere.

Akkurat nå søker mediene sine suksesser blant "mennesker som gjør ting de ikke kan". Det går knapt en tv-kveld uten, og avisene følger opp med forsideoppslag. Da blir det selvfølgelig ikke lett å slippe til for oss som driver med det stikk motsatte – byr på mennesker som står for det aller ypperste på sine felt. Lundqvist og Kise Larsen ofrer mange fyndord om de utfordringene vi har her, men hva mener de konkret? Hva og hvem er det vi skal tilpasse oss? "Det hender at de spiller feil hos oss også, så det kan blir morsomt!"

Skal vi glemme presseplakaten om "kobling" og si at vi ikke vil annonsere mer, hvis de ikke skriver mer om oss? Er det ubetimelig å gå inn i en kritisk dialog av og til, i alle fall med en kringkaster som er lisensfinansiert med Stortingets velsignelse, og som vårt orkester har overenskomst om å spille gratis for?

Tiden vil vise hvordan de tradisjonelle mediene vil klare seg i en digital verden, mens de satser så mye på ’bredde’ at de i virkeligheten blir smalere enn noen gang. For oss ’musikkleverandører’ byr de digitale mediene på helt nye muligheter. Her er jeg helt enig med Lundqvist og Kise Larsen, men nevner for ordens skyld: Vi har både øyne og ører åpne, vi andre også. Forskjellen er vel at dere definerer dette som en ren prioriteringssak, mens vi kjenner det som et ressursproblem.

"De bortskjemte institusjonene"

Selv ikke de største av oss har på langt nær så mye å rutte med som en del liker å påberope oss. "Det er jo tross alt blitt riktig så behagelig med enorme puter under armene!", ifølge Lundqvist. Også her er overskriften "vi". Da går vi ut fra at også hans egen institusjon er medregnet – Det Norske Blåseensemble, som også er egen post i statsbudsjettet.

For Oslo-Filharmoniens del behøves ikke mye spalteplass her, for våre budsjetter er offentlig lesning. De viser blant annet at de statlige bevilgningene ikke på langt nær dekker faste driftskostnader, dermed at vi ikke kan eksistere uten betydelige og sikre salgsinntekter, og at uten sponsorinntekter blir det tørrdokk for "Norges kulturelle flaggskip". Når husleien er betalt, og kunstnerisk kvalitet og vekst som alltid har fått høyeste prioritet, er det ikke mye igjen å rutte med og langt mindre å nyinvestere. Men la oss fremfor alt huske dette: Det norske samfunnets hensikt med å subsidiere kulturinstitusjoner, er å gjøre opplevelsene prismessig tilgjengelige for alle. Skulle noen av de "silkeputene" som Lundqvist skriver om bli borte, kan vi alle stirre langt etter publikum.

"Vi må ta publikum på alvor"

Dette virker som en utidig påminnelse. Det kan da ikke finnes en kulturformidler i verden, som ikke forstår nødvendigheten av det! For Oslo-Filharmonien er publikumshensyn nummer ett å tilby musikkopplevelser på aller høyeste kvalitetsnivå. Og alvorligere enn det kan vi vel ikke ta det? Det har vi da også hatt og har stor suksess med, både i Norge og på de mest konkurranseutsatte markedene i utlandet, og med en organisasjon som Lundqvist og Kise Larsen vel betegner som "musikerstyrt".

De har rett i at avtaleverk og overenskomster gjør at endringer tar tid, men det betyr ikke at de uteblir. Andre forhold som gjør det vanskelig å innføre større endringer over natten, er husleieforhold, langsiktigheten i avtalene vi inngår med de store internasjonale dirigentene og solistene og igjen: Publikumshensyn. Gjennom seriene har vi inngått "overenskomster" med flere tusen abonnenter, som vi svært nødig vil miste. Kunstledelse er en kunst, fastslår Lundqvist.

Å lede et ensemble uten overenskomster, ville jeg for min del kalle ’det umuliges kunst’.

En med lysere syn på fremtiden er Thomas Hylland Eriksen, internasjonalt berømt professor i sosialantropologi:

"Den klassiske musikken er en av den vestlige sivilisasjons største gaver til verden. Dens blanding av kompleksitet og enkelhet, disiplin og skjønnhet, er uten sidestykke noe sted. Så har det også tatt tusen år å skape den…"

Det er noe enormt løfterikt, i denne tidsalderen som er så full av ståk og spetakkel og uten retning, i at den europeiske kunstmusikken fremdeles er i så god behold.

Noe av det beste ved å høre på musikk i en konsertsituasjon, er at det er umulig å gjøre noe annet samtidig.

Marit Gaasland har vært ansatt i Oslo-Filharmonien siden 1978, de siste ti årene som informasjonssjef. For tiden er hun fungerende kommunikasjonssjef med avdelingsansvar for markedsføring, salg, informasjon og mediekontakt.