Musikalsk gullalder
INNLEGG: Hvor mye hadde musikere i Norge tjent hvis de fikk lønn tilsvarende det fotballtalenter får? spør Arnt Maasø, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo.

Teksten er også publisert på Maasøs blogg.

Hvor mye hadde musikere i Norge tjent hvis de fikk lønn tilsvarende det fotballtalenter får? Vet ikke. Men mye mer enn dagens Eliteseriespillere, iallfall. For finnes det noe område for kunstnerisk eller artistisk utfoldelse her på berget som kan skilte med større bredde i talenter? Og har det noen gang vært et høyere nivå blant musikanter i Norge?

Nå har jeg vært på tre konserter på en uke. Først vekkelsesmøte på Rockefeller med neo-soulens yppersteprest, Raphael Saadiq. Så et utrolig vakkert møte med Frida Ånnevik og venner i Kulturkirken Jakob. Sist Beady Belle på Nasjonal jazzscene. Jeg hadde store forventninger til førstnevnte, etter å ha opplevd to kjemepekonserter med ham i 2009. Istedet ble det Beady Belle som 'blew me away' denne gangen (der Saadiqs lydmann denne gangen nøyde seg med å forsøke å blåse ut trommehinnene med altfor høy lyd, som dermed maskerte alt finspillet til et ellers bra band).

Hver enkelt av musikerne i Beady Bell er verd et bloginnlegg hver. Men det som ble mer slående for meg utover lørdagskvelden er hvor ofte jeg har tilsvarende gode opplevelser med norske musikanter (også på Ånnevik-konserten) og at det ikke er uvanlig å høre dem spille ringer rundt sine utenlandske kolleger. Når så du sist noe tilsvarende på fotballbanen? Eller i en kinosal? Eller på litteraturarenaen?


Tre konserttiår
Er det bare meg? Jeg tror ikke det. Siden den første stooore konsertopplevelsen jeg husker med Tina Turner som 16-åring (før comebacket med Private Dancer og mens hun ennå spilte soul) må jeg ha vært på bortimot 1000 konserter, inkludert de jeg har spilt på selv. Det er iallfall helt klinkende klart at nivået på norske musikere har økt formidabelt siden jeg selv begynte å gå på konserter på begynnelsen av 1980-tallet. Jeg må nesten rødme litt når jeg tenker på at jeg engang syns jeg var en rimelig åkei pianist/keyboardist, når jeg hører nivået på stadig nye gudsord fra landet som kommer til byen med et brett.


Eliteserien opp i Champions league
At det er flere musikere på konsertturne og arrangeres flere konserter, er ikke noen enestående norsk trend, men del av større bilde (se for eksempel sliden fra en LiveNation-presentasjon fra 2010 ovenfor). Men jeg lurer på om nivået har økt like mye særlig mange andre steder? Svenskene har jo vært en stormakt lenge – helt vanvittig innflytelsesrike i pop'en, iallfall, størrelsen på befolkningen tatt i betraktning. Og selv om vi ikke er i nærheten av å kunne matche svenskene komersielt, er min mistanke at det er like mange musikere på et høyt nivå her på berget nå i forhold til folketallet.

Mens det først og fremst er innleide afrikanere som skårer i fotballens Eliteserie for tida (not that there's anything wrong with that!), skårer nye og gamle landsmenn på konsertscenene rundt om i landet hver eneste uke.


Hva skyldes det?
Jeg lurer på hva nivåhevingen skyldes? Utbyggingen av musikkskoler og kulturskoler? At medienes person- og stjernefokus gjør musikere til noe attraktivt å bli for barn og unge, og at det med Idol ikke engang er flaut å synge lenger? At Oslo er en helt enestående konsertby, størrelsen tatt i betraktning? At Norge er rikt og mange har råd og prioriterer levende musikk? Festivalbransens eksplosive vekst?

Vet ikke. Antakelig all of the above og mange fler til.

Hva tror du? Og hva BURDE egentlig norske musikere tjent, om de skulle få betalt for talent tilsvarende en fotballspiller?