Lytterforeningens virkelighetskonstruksjon
Doktorgradsstudent Hans T. Zeiner-Henriksen mener Lytterforeningen for klassisk musikk gjør problematiske fordelaktige grep i sin presentasjon av statistikk for å underbygge sine argumenter. Han hevder videre at Lytterforeningen skaper motsetningsforhold i sin mangel på respekt for andre kulturelle uttrykk. Han mener også at Lytterforeningens Tore Brantenberg viser en mangel på respekt og forståelse for andre kulturelle uttrykk enn de han selv forfekter.

Av Hans T. Zeiner-Henriksen
Doktorgradsstudent ved Institutt for musikkvitenskap

Virksomheten til ledelsen av Lytterforeningen for klassisk musikk i ulike debatter handler som oftest om to forhold:

1. Å rettferdiggjøre en økning av klassisk musikk i media.
2. Å overbevise om den klassiske musikkens kvaliteter.

1. Som virkemiddel for å rettferdiggjøre sin målsetning benyttes i hovedsak presentasjoner og tolkninger av ulike undersøkelser.

Lytterforeningen refererer stadig til en undersøkelse de selv initierte og som ble utført av Norsk Gallup 2002/03 der personer ble spurt om de var ”meget interessert”, ”litt interessert”, ”litt uinteressert” eller ”meget uinteressert” i klassisk musikk.

Fordelingen ble som følger:
Meget interessert: 13,4 %
Litt interessert: 31.1 %
Litt uinteressert: 25,4 %
Meget uinteressert: 27,6 %.
(Kilde: Jorunn Hopes art., Ballade 26/8-04)

Problematisk sammenslåing
Lytterforeningens ledere har så vidt jeg har kunnet observere aldri oppgitt disse tallene i sine innlegg (se Ballade 10/8-04, 2/3-05, 15.04-05, 13/11-06), men benytter istedenfor konsekvent en sammenslåing av ”meget interessert” og ”litt interessert” og får fram at 44 % eller 1.7 mill. av den norske befolkning er interessert i klassisk musikk.

Men når 71 % av denne gruppen har svart at de er ”litt interessert” så er denne sammenslåingen problematisk. Sjansene for at personer som svarer at de er ”litt interessert” i klassisk er mer interessert i musikk tilknyttet andre musikktradisjoner er definitivt til stede, noe som svekker grunnlaget i forhold til å argumentere for en større andel klassisk musikk i media.

Problematisk sammenslåing II
Tore Brantenberg skriver i sitt innlegg 13/11-06: ”Fra NRKs egen statistikk vet vi dessuten at 53,4 % av P1 sine lyttere er interessert i klassisk musikk”.

Tallet 53,4 % har han fra en undersøkelse utført av NRK Forskning som Arne Plassen presenterer på Ballades nettsider 15.04.05 og også her er ”meget interessert” og ”litt interessert” slått sammen for at ”resultatene skal bli mer lettfattelige”. Faktisk utgjør 71 % også i dette tilfellet de som har krysset av for ”Litt interessert”. (Meget interessert: 15,4 %, Litt interessert: 38 %)

I denne undersøkelsen har det vært mulig å velge flere sjangere, hvilket betyr at Brantenbergs 53,4 % kan favne personer som har sagt de er ”meget interessert” i f.eks. norsk visesang (64.9 %) og ”litt interessert” i klassisk.

Av den grunn mener jeg at denne uttalelsen fra Brantenberg er problematisk. Siden ikke de faktiske tall blir presentert er det umulig for leseren å verifisere påstanden. Brantenbergs kritikk av min ”lemfeldige” behandling av statistikk 13/11-06 faller tilbake på hans egen praksis i gjennomgående å gjøre fordelaktige grep i forhold til det budskap han ønsker å fremme.

Mangel på respekt og forståelse
2. I forhold til å overbevise lyttere om den klassiske musikkens kvaliteter er det fra tid til annen enkelte tilfeller av konkrete eksempler, noe som kan være positivt inspirerende, men som Erling Sandmo skriver i sitt innlegg 22/06-06 er de ofte mer iherdige med å skrive nedsettende om andre sjangere: ”det er noe besynderlig ved en lytterforening for klassisk musikk som er så utydelig og retningsløs når det gjelder den klassiske musikken selv, men så glassklar i sin fordømmelse av andre sjangere.”

Uttrykk av Brantenberg som ”døgnfluemusikk”, ”banal populærmusikk” (13/11-06), ”raskt fordøyd og like raskt glemt” (06/11-06) viser en mangel på respekt og forståelse for andre kulturelle uttrykk enn de han selv forfekter.

Smak og behag skal diskuteres offentlig men det må være en forutsetning at ulike uttrykk vurderes ut fra sine egne premisser.

Ønsker Brantenberg og hans medsammensvorne virkelig å spre sin musikkentusiasme over kulturelle og generasjonsmessige kløfter (til det han omtaler som ”fjortiser og andre tenåringer” – 10/08-04) bør de begynne å orientere seg i det store mangfoldige musikkfelt med røtter også i andre musikktradisjoner. Kommunikasjon handler om forståelse og respekt.

Som de ulike lytterundersøkelser viser er svært mange av dagens lyttere orientert mot mange ulike musikktradisjoner.

At klassisk musikk ikke har monopol på store musikkopplevelser og varige verdier bør nå være en felles plattform for enhver fruktbar debatt.