Overflod i mangfold
FESTIVALRAPPORT: Numusic i Stavanger ble i år arrangert for niende gang. Stadig vekk plasserer festivalen seg i et sympatisk electronica-segment, med kanaler for det pumpende og det sære. - De skiltet også i år med flere av de samme navnene som tidligere – men når det i alt er nærmere 60 artister programmet, gjør vel ikke det så mye, skriver skribent Sindre Andersen i denne rapporten fra Stavanger, og gir honnør for årets program.

Av Sindre Andersen

Man hadde ingen gjennomgangsfigur av typen Karlheinz Stockhausen på årets Numusic, og der man før har plukket fra byens unge eksperimentelle scene, tok man til takke med Kaada på åpningskonsert som eneste ”lokale” innslag.

Stavanger er flott, programmet til Numusic var mangfoldig. De solide musikalske høydepunktene stod i kø: The Fall, Natasha Barrett, Bladed, A Certain Ratio, Jazzkammer.


Driv og tårer

Men, jeg vil si: Bortsett fra Barrett og hennes drivende 16-høytalers ”Sub Terra”, med tilhørende lydinstallasjoner rundt om i byen, kan det i prinsippet tenkes at de nevnte artistene ikke visste at det var en festival de spilte på.

Bladed ble plassert tidlig på kvelden på nitriste Checkpoint Charlie – og deres gnistrende støyblues-opptreden hadde fortjent mer enn tolv tilhørere.

The Fall fikk meg til å grine; men hvorfor putte dem separat på Folken, attpåtil med ”eget” oppvarmingsband?

Hvor ble festivalfølelsen av?


Kollisjoner

Tou Scene (en god kilometer fra sentrum) fikk simpelthen en for stor andel av det kommersielle elektroniske. Og når det så kom mer grumsete elektronisk musikk, ble det typisk nok litt for blekt (østerrikske Fru Fru, latviske Puseh Pusew).

Jeg ville sannsynligvis også ha satt pris på enda flere konserter, hadde det ikke vært for at de kolliderte hele tiden.

Hvorfor plassere The Fall, Harmonia, Selfish Cunt og Blectum From Blechdom praktisk talt samtidig, på forskjellige sider av byen?

Black Dice hadde jeg gledet meg til, men da jeg ankom Tou var de akkurat ferdig. Den oppsatte bussen misset jeg på grunn av en arrogant dørvakt på Folken.

Dessuten begynte bandet å spille 20 minutter før oppsatt tid. I et mylder som Numusic representerer, var ikke dette forsvarlig.

Forsinkelser var det dog lite av!


Byrommet?

Den mer ”konseptuelle” bolken i festivalen virket dessverre også litt halvveis. David Toops ambientkonsert på Eigerøy fyr torsdag lå en togtur og 40 minutters gange unna, på en regnværskveld. Så jeg valgte heller Tou (i ettertid angrer jeg litt, fyret er angivelig et ekstraordinært lokale).

Hva med å eksperimentere mer med konstellasjoner og byrom, i stedet for gameboy-workshop og ”møte” med Bomb Squad? Kaada i domkirken var i så måte en opptur, men den skilte seg også ut som ekstremt kulturby-feirende.


Gode sveip


Nei – ikke furte!

Jeg hadde fine dager i Stavanger, mine første så langt i livet. Numusic skal ha honnør for årets program. For å ha introdusert meg for hip hop-trioen Food For Animals, for plunderstøymakeren VJ Safy Sniper, for å ha lært meg å sette pris på Xploding Plastix igjen, og for å ha trukket frem Kevin Blechdoms nye prosjekt Barnwave – også et solid taksveip. Og flere burde vært på portrettforedraget til David Toop på Musikkbiblioteket. (Tenk å kunne slippe til en slik mann som kurator!)

Jeg kan ikke klage til andre over at jeg ikke liker middelmådig house, heller ikke at man får tre utøvere innen genren etter hverandre – men jeg kan merke meg at publikum ropte ”Lindstrøm!” i stedet for å klappe. (Nei, Lindstrøm var ikke blant de middelmådige, tvert om.)


Lite fokus

Numusic ønsker å være sin bys Øya, Ultima og Kongsbergjazz, samtidig, og i tillegg være ”større” enn Safe As Milk. Dette fører til merkelige bookinger, overflod og lite fokus.

Det ble ikke klart i hvilket forhold sidefestivalen Nuart står til Numusic. Er filmforestillingene åpne for de med festivalpass?

Desinformasjon og rot kan kanskje tilskrives det enorme antall frivillige. Men jeg er absolutt mer skuffet over lav publikumsoppslutning enn av maskineriets innsats!

Kort sagt: De store opplevelsene kom på grunn av artistene selv, og ikke konteksten de var plassert i.

Jeg har tro på at Numusic vet å stramme inn, og tenke praktisk og litt nytt – så blir det verdt å returnere til Stavanger også neste år.