Konservativ?
INNLEGG: Professor Ivar Frounbergs fremstilling av ikke-narrativ musikk som en nyoppdagelse er en kraftig tildragelse. Hvorfor skulle denne strategien være progressiv i 2009, spør komponist Glenn Erik Haugland.

I sitt bidrag til debatten rundt Geir Jenssens verk for Bergen Filharmoniske orkester, stiller Ivar Frounberg betimelige spørsmål ved lytterens forventing overfor verk med andre estetiske referanser. Hans belysning av den kompositoriske strategien Jenssen benytter er en evig-nyttig påminnelse om at det finnes mange måter å tenke musikk på. Men når Frounbergs innlegg i overskriften tar i bruk utdatert tankegods som konservativ vs. progressiv står han i fare for å føre debatten inn på nok et blindspor.

(Les Ivar Frounbergs innlegg her.)


Frounberg spør om det er samtidskomponister som er de mest konservative. Hvem i all verden er denne samtidskomponisten han referer til? Her jeg står og speider utover det musikalske landskapet, ser jeg mange komponister som riktignok har det til felles at de lever i samtiden, men som er like ulike som folk flest med høyst ulike og unike strategier. I Frounbergs tekst kan den konservative samtidskomponisten muligens identifiseres som den gammelmodige som tviholder på det narrative i musikken. En stands-hovmodig type som utålmodig vil at noe skal skje og som utsetter Geir Jenssen for stor urettferdighet ved å avkreve noe han selv ikke legger opp til.

Det er imidlertid en bemerkelsesverdig forenkling om det skulle være seg slik at det non-narrative, 40 år etter John Cage, skulle være en mindre konservativ holdning enn det narrative.

(Frounberg holder den narrative musikken, dvs den som forteller en historie/utspiller seg i en ”fremadskridende tid” opp mot lydkunsten prioritering av det romlige, red. anm)

Hvorfor skulle akkurat denne strategien være så progressiv i 2009? Finnes det en dominerende og allestedsnærværende narrativ samtidsmusikk som definerer det gjengse og undertrykker komponister som disponerer tiden ut fra andre idealer? Er det noe jeg ikke har fått med meg her?


Å fremstille det non-narrative som en nyoppdagelse er dessuten en kraftig tildragelse når en vet at denne holdningen har eksistert i mange hundre år innen musikkkulturer under andre himmelstrøk en den europeske. I sitt vesen er det også strengt tatt små forskjeller på den over tusen år gamle gregorianske musikkens kontemplative opphørelse av tid, og lydkunstens utforsking av rommet med til forveksling identisk hodning til tidsforløpet.

Men konservativ? De aller fleste skapende kunstnere er i sitt vesen riktignok konserverende i forhold til sitt eget prosjekt. Det er faktisk en dyd av nødvendighet for å bli dyktig på sitt eget musikalske uttrykk. Standhaftigheten som Frounberg reagerer neagtivt på er i så måte produktiv og i min forestillingsverden nødvendig oppklarende. Dette burde ikke diskvalifisere noen fra å fremføre en subjektiv lyttervurdering slik både Torstein Aagaard-Nilsen, undertegnede og et par P2-anmeldere har gjort i tilfellet ”Shhoctavoski”. Tvert i mot er det slikt som renser luften og åpner rom for nye innfallsvinkler og artikulerer ens eget og andres kunstneriske prosjekt.

Frounbergs resonnement om manglende åpenhet overfor ”Shhoctavoski” baserer seg på en lytting av verket via radio, løsrevet fra den sosiale konteksten i Grieghallen som jeg berørte i mitt forrige innlegg (Kjedelig, rett og slett). Frounbergs lytting røper en generaliserende holdning der musikk lyttes på som objekt løsrevet fra den sosiale setting det fremføres i. En holdning som er typisk for den mere akademiske samtidsmusikken, som lever sitt eget liv og som ikke tar opp i seg muligheten til å føre en dialog med lytteren og de kulturelle kodene som fremføringssituasjonen inviterer til. Frounberg lytter også på verket med en lytteerfaring veldig få har og som kan være verdifull i en pedagogisk sammenheng, men som befinner seg lysår unna den lyttererfaringen som var tilstede i Grieghallen den aktuelle kvelden.


I min forkvaklede verden er det nemelig hakket dristigere av en komponist å være vár overfor den sosiale konteksten verket spiller seg ut i og risikere noe, sette noe på spill med utgangspunkt i en fortrolighet (eller bevisst brudd) med de tilstedeværende. Om det finnes en dominerende konservativ holdning blant samtidskomponister, er det nettopp det å tenke verket som noe løsrevet og uavhengig av den arenaen de opptrer på. I et slikt lys er Jenssen stein stokk konservativ. For det er forskjell på musikk som produseres av 100 mann og 230 volt. Og det er forskjell på lytting i en sosial setting a la konsertsalen og en asosial setting i et headsett.


Glenn Erik Haugland er komponist.