Utopisten
KRONIKK: Avantgardisten John Cage var en av de viktigste skikkelsene i det 20. århundres musikk. – Cage demokratiserte lyden og banet vei for utøverne, skriver Anne Hilde Neset i Ny Musikk.

I desember 1977, i en alder av 55 år, satt John Cage ved et bord på scenen i Teatro Lirico i Milano. Kun opplyst av en liten lampe begynte Cage å lese fra sitt eget tekstbaserte arbeid Empty Words (del III) (1973).

Teksten består av løsrevede passasjer fra Henry David Thoreaus Journal (1837-1861), tilfeldig utvalgt ved å slå terninger eller kaste mynter, inspirert av den taoistiske teksten I Ching.

Cages opplesning varte i tre timer. Ettersom teksten drev lenger og lenger vekk fra noen som helst slags mening, og mer mot et slags stemmebokseksperiment - en ensom villmark av halslyder – ble publikum urolig: Først en slags kollektiv knurring, deretter plystring, økende til sinte brøl.


Les intervju med Cage i Ballade 1984: - Jeg har ikke holdt på noen hemmeligheter


På opptaket utgitt etter hendelsen kan du høre en gjeng som kommer nærmere og nærmere Cages mikrofon, og til slutt bryter det ut et opprør på scenen. Cage blir ved sin lest og fortsetter standhaftig å lese, rolig og urokkelig. Uroen avtar til en slags vaklevoren likevekt. De tålmodig overlevende tilbyr til og med en lettet applaus på slutten.

Men de applauderer seg selv like så mye som komponisten. For denne absurde øvelsen i stemmelyd og repetisjon handler like mye om publikums mottakelse som det fremførte verket, der det presser publikums smertegrenser til et punkt der de selv opptar arbeidets rom og mening.


Ballade på Facebook


Inspiratoren
Cage var en utmerket kommunikator. Han snurret media rundt lillefingeren og deltok i chat shows på både amerikansk og europeisk TV (når var siste gang vi så en avantgardekomponist fleipe med programledere i Store Studio?).

Han begeistret sine elever, og hans kurs i eksperimentell komposisjon ved The New York School var basetrening for hele Fluxus-bevegelsen. Cage gav gode, konsentrerte dybdeintervjuer, selv om han, som Ståle Wikshåland påpeker i Ballades intervju med Cage, sier mye av det samme hver gang.


Filosofen
Cage var også en viktig filosof, på linje med Marshall MacLuhan og Buckminster Fuller, og en profetisk en. I 1937, over ti år før komponisten Pierre Schaeffer sto på togperrongen i Paris og tok opp lyder til sin jernbanesymfoni, skrev han:

“I believe that the use of noise to make music will continue and increase until we reach a music produced through the aid of electrical instruments which will make available for musical purposes any and all sounds that can be heard”.

Dette, det kanskje mest berømte utsagnet til Cage, som han skrev i Future Of Music, Credo, forutser hele den elektroniske musikkfremtiden fra Schaeffers konkretkomposisjon til Public Enemys hylende sirener i Fear Of A Black Planet, til Aphex Twins preparerte piano.


Ballade på Twitter


Stillheten
Cage fortalte sine berømte anekdoter igjen og igjen. Sånn som den gangen han besøkte et lydtett rom i jakten på stillhet, og ble øredøvet av larmen av sitt eget blod og nervesystem. Stillhet finnes ikke.

Og som hans enda mer berømte stykke 4’33, som feilaktig blir kalt Cages “silent piece”, poengterte, finnes ikke stillhet selv om musikerne på scenen ikke bruker instrumentene sine.


Demokraten
Jeg ble spurt av Ballade, i anledning Cages 100 års jubileum, om å ‘koke ned’ Cage – hva er det viktigste ved komponistens virke, hva er det mest fundamentale han har gitt oss?

Jeg skal slutte her med tre momenter: Cage demokratiserte lyden. Hvorfor skal fiolinens skjøre klang få lov til å være på en scene, mens den stødige dur av en bilmotor utenfor ikke kan det?


Frigjøreren
Cage banet også veien for utøverens makt: Det samme stykke av Cage høres vilt forskjellige ut spilt av to forskjellige utøvere. Cage var en komponist som ikke var redd for å gi slipp på sin allmektige posisjon.

Han gav utøverne instruksjoner og lot tilfeldighetene være avgjørende element i utfallet. Utøveren fikk makt til å tolke et stykke på helt forskjellige og personlige måter - altså improvisasjon: Utøverens makt over eget instrument. Dette er en politisk gest like mye som en musikalsk en.


Ny Musikks Cage-konserthappening


Utopisten
Til slutt: Cage var en utopist. Den samme seige konsentrasjonen han demonstrerte på scenen i Milano i 1977 er den samme som hjalp ham å holde på sin altruisme og anarkisme i hele sitt liv.

I Overpopulation And Art fra 1992, et foredrag filmet året han døde, ga han utilslørte politiske uttalelser om krigssoner i Gulfen og på Balkan, og han forestilte seg et samfunn av full arbeidsledighet - eller en universell tilstand der alle har gitt arbeid til seg selv. Og han snakket om sitt ønske om en verden der spørsmål ble stilt, i stedet for en verden der regler følges. Amen.


Anarkisten
Han hadde kanskje foretrukket at vi nå begynte å frigjøre oss. Med hans egne ord fra Ballades intervju med Cage fra 1984:

”Jeg tror ikke at noen egentlig misliker Beethoven - eller Shakespeare, men heller at det er en anarkistisk nødvendighet for en kunstner å frigjøre seg fra den ene som blir betydningsfull og innflytelsesrik, hvem nå den ene enn måtte være.”


Anne Hilde Neset er kunstnerisk leder i organisasjonen Ny Musikk, skribent i magasinet The Wire og driver kuratorvirksomhet gjennom Electra Productions.

I forbindelse med markeringen av Cage lager Neset tre dedikerte programmer på BBC Radio 3 som skal utforske Cages lydinivers i form av musikk og arkivintervjuer.

Ny Musikk og Parkteatret markerer Cage med konserter og happenings på Parkteatret i Oslo tirsdag og onsdag.