Kulturell istid?
- Noen musikkentusiaster er skeptiske til Lytterforeningens virksomhet, og det får vi tåle. Vi blir også tillagt meninger som vi ikke forfekter, men denne debatteknikk godtar vi ikke, skriver leder i Lytterforeningen for klassisk musikk, Tore Brantenberg, i sitt svar til doktorgradsstudent Zeiner-Henriksen. - Når han mener at Lytterforeningen er "et gufs fra en fjern fortid" og samtidig behandler statistikk lemfeldig for å bekrefte dette, avsløres visse holdninger hos våre skeptikere, som selv bidrar til å fastfryse en kulturell istid. Det er verken kunstmusikken eller populærmusikken tjent med, mener Brantenberg.

Av Tore Brantenberg
Leder i Lytterforeningen for klassisk musikk

For å belegge sine tvilsomme påstander henviser doktorstudenten til en lytterundersøkelse som ble foretatt av Norsk Gallup i 2004.

Freidig forsker
Hans omgang med statistikk er forhåpentligvis ikke indisium på forskningsnivået i Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Mens vi påpeker at sammenslåingen av de som er ”meget interessert” og ”litt interessert” i klassisk musikk til sammen utgjør 44 %, kobler han på snedig vis de som er ”litt interessert” sammen med de som er ”litt uinteressert” og de som er ”helt uinteressert”, og får derved hele 86,6 %, som etter hans påstand velger å lytte til all annen musikk enn klassisk.

Til overmål har doktorstudenten den freidighet å hevde at dette er et valg som må respekteres!

Gode tall
Nå skal ikke her føres en debatt om at den klassiske musikken gjennom sin 700-årige historie består av langt flere ”sjangere” enn det meste av all annen musikk til sammen. Dessuten viser undersøkelser at de fleste nordmenn ikke er hengt opp i én enkelt musikktype, men liker flere ulike former for musikk.

Dette fremgår klart av den ferskeste undersøkelsen, gjennomført av Nynorsk Pressekontor i januar i år og gjengitt i Ballade 20. mars, og som doktorstudenten burde studere nøye.

Blant de ulike kategoriene som skulle velges ligger prosenttallet for pop og rock på henholdsvis 45 % og 43,5 %, mens klassisk ligger på 30,1 % og ”annen musikk” på det samme. Generelt kan det konstateres at menn er gladere i rock enn kvinner og at kvinner er mer glad i klassisk musikk.

Dessuten øker smaken på klassisk, folkemusikk og jazz sterkt med alderen, og for alle over 50 scorer klassisk musikk høyest med 48,7 %!

Det må heller ikke underslås at en firedel av tenåringene er interessert i klassisk musikk, og fra NRKs egen statistikk vet vi dessuten at 53,4 % av P1 sine lyttere er interessert i klassisk musikk.

Kultursvikt
Men hvordan avspeiles dette i mediene?

Den daglige avisleser må forledes til å tro at Zeiner-Henriksens 86,6 % allerede er konsekvent gjennomført for all annen musikk enn klassisk i avisenes kulturspalter, for den massive og uprofesjonelle presentasjon av populærmusikk nærmer seg i betenkelig grad indoktrinering.

Og tilsvarende i etermediene.

De kommersielle radiokanalene bombarderer oss med overfladisk og ukritisk overføring av banal populærmusikk, mens NRK P1 har radert bort klassisk musikk, som også må konkurrere med populærmusikk i kulturkanalen P2.

Kanalen Alltid Klassisk kan høres i de store byene, men rekker ikke ut til distriktene, så fortsatt er en tredel av befolkningen avskåret fra å lytte til denne kanalen. Noe som trolig vil endres hvis DAB-sendinger blir landsdekkende i 2014, men det er en alvorlig kultursvikt når store deler av det norske folk i en lang periode blir frarøvet muligheten til å stifte bekjentskap med klassisk musikk.

Gufs fra fortiden?
Noen musikkentusiaster er skeptiske til Lytterforeningens virksomhet, og det får vi tåle.

Vi blir også tillagt meninger som vi ikke forfekter, men denne finurlige debatteknikk godtar vi ikke.

Zeiner-Henriksen påstår at Lytterforeningen bidrar til å skape større avstander i norsk kulturliv mellom generasjoner, mellom tradisjoner, og til befolkningsgrupper med ulik kulturtilhørighet. Han mener at en forening bør tilstrebe kvalitet, bredde og seriøs presentasjon i media uavhengig av musikktradisjoner, men det er NRKs plikt og allerede nedfelt i statsinstitusjonens egne vedtekter.

Lytterforeningens virksomhet begrenser seg til å arbeide for den klassiske musikkens rettmessige plass i våre etermedier. I teksten til Lytterforeningens informasjonsbrosjyre (som også finnes på våre nettsider) heter det:

”Klassisk musikk kan gi uttrykk for våre innerste følelser i alle livets situasjoner, i sorg og i glede, og kan være til trøst og inspirasjon for alle aldersgrupper. Klassisk musikk omfatter ikke bare wienerklassisk, men også tidlig musikk, romantisk musikk og samtidsmusikk. Klassisk musikk er et fellesbegrep for musikk med varige kvaliteter, i motsetning til døgnfluemusikk.”

Når doktorgradsstudent Zeiner-Henriksen mener at Lytterforeningen er ”et gufs fra en fjern fortid” og samtidig behandler statistikk lemfeldig for å bekrefte dette, avsløres visse holdninger hos våre skeptikere, som selv skaper den omtalte avstand mellom musikkpreferanser, og dermed bidrar til å fastfryse en kulturell istid.

Det er verken kunstmusikken eller populærmusikken tjent med.