Han har fått en liten gatestubb oppkalt etter seg, Joachim Nielsens gang på Grønland, han har blitt hyllet på det gullplatevinnende dobbeltalbumet Det Beste til Meg og Mine Venner, May-Iren Aasen står bak fotoboka På veien med Jokke & Valentinerne, og gamle bandkollegaer har spilt låter fra Jokkes repertoar rundt om i Norge som Valentourettes siden 2003.
Mens reutgivelse av de fire albumene til Jokke & Valentinerne fremdeles ligger foran oss i det nye tiåret, kan vi konstatere at Jokke og hans bror Christophers persongalleri skrevet inn i stykket Verdiløse menn var en av de største teatersuksessene i Norge på 2000-tallet. Verdiløse Menn hadde urpremiere på Torshovteatret 5. mars 2008 og ble avsluttet på Nationaltheatret 17. mai 2009. Hver eneste forestilling var utsolgt.
En aldrende sirkushest forlater manesjen
Quartfestivalen, som nå er historie, har vært en viktig inspirasjonskilde til oppblomstringen av festivaler vi har opplevd i Norge på 2000-tallet. Siden årtusenskiftet har konsertmarkedet ekspandert og brakt nye inntekter til musikkbransjen i en tid da platebransjen blør. Svært mange steder, store som små, ønsker nå å profilere seg, eller gjøre seg fete, gjennom en festival.
Men ingen av de nye festivalene kunne måle seg med Quart. Siden 1991 var festivalen arena for publikums grenseløse hedonisme. Quart leverte fra starten knallsterke bookinger både på klubb- rock- og popfronten, og festivalen var også åsted for en mengde hårreisende stunts som ingen festivaler har levd opp til siden. Den spesielle beliggenheten i bibelbeltet skapte en friksjon med omgivelsene som skapte forargelse og høy temperatur, og gjorde at Quart også ble oppfattet som rampete, farlig og kontroversiell. Begreper som ikke brukes ofte om norsk rock, men som gjerne er målestokker når historien skal skrives.
Quart ble grunnlagt og drevet av det Ivar Mykland, en sentral aktør i Quartmiljøet, kaller ”freaks og utskudd” og en ”underlig flokk med kriminelle og kunstnere”. Da disse forsvant, blant annet med Toffen Gunnufsen som så nye muligheter med Hovefestivalen, falt Quart-korthuset sammen. Gribbene flokket seg rundt det hodeløse liket, og Quart ble et pengesluk uten gjennomføringsevne. Det hele var egentlig over etter 2006-festivalen, selv om Arild Buli rakk å kjøpe den aldrende sirkushesten i 2008, og pisket den til en ekstra runde før den ramlet overende i manesjen i 2009.
Men Quart vil ikke bare bli husket for sin lite ærerike død. For dette var festivalen som for alvor brakte verden til Norge. Det var på Sørlandet, og ikke i Oslo, man kunne oppleve internasjonale og kvalitativt sett ettertraktede artister i alle formater. Og det var under Quarts fold at en ung mann som undertegnede samtidig kunne sette den sanselige nytelsen fullstendig i sentrum av opplevelsen. Jeg husker Quart som et sted jeg uhemmet kunne stille frihet og god og interessant musikk ved siden av hverandre som likeverdige. Quart var legemliggjøringen av den seiglivede klisjeen sex, drugs & rock'n roll.
Rocketablissementet
Til tross for at Quart først og fremst var en internasjonal festival, ble den kritisert for ikke å gi norske artister nok oppmerksomhet. Øyafestivalen var blant kritikerne, og oslofestivalen, som nå er den ledende i Norge, ble fundert på å eksponere en voksende norsk rockescene i 1999. Øya har noen likhetstrekk med anarkistiske Quart, når man bare ser bort fra den strømlinjeformede organisasjonen og den bunnsolide økonomien.
Oslo-festivalen strekkes også verdimessig mot et annet hold. Festivalen er tilsynelatende ukontroversiell, den er godt mottatt i de aller fleste kretser, også hos lokale og nasjonale kulturbyråkrater. Øyafestivalen oppdrar sitt publikum i øko-konsumpsjonens navn, den driver kulturpolitikk på helårsbasis, og den driver eksportarbeid for bransjen. Den største kontroversen Øya er belemret med er sponsoren Levis' rolle i bookingen til en av scenene i 2001.
Det var først og fremst i konkurranse med Quart at Øyafestivalen vant daværende kulturminister Trond Giskes gunst om knutepunktstatus på rockfeltet i 2007. På mange måter representerer dette den foreløpige fullbyrdelsen av likestillingen, i hvertfall retorisk, mellom de forskjellige kunstneriske uttrykkene på musikkfeltet som Giske var opptatt av.
Dette har kanskje gått for langt i følge aktører på kunstmusikkfeltet. Pianist Håkon Austbø og Per Boye Hansen, direktør for Festspillene i Bergen, mener nå at kunstmusikken representerer en subkulturell undergrunnsbevegelse.
Rocken var i sin tid opposisjonell og vendte seg mot det kulturelle og sosiale etablissementet, og det var en til dels en sterk motvilje mot populærkulturen i offentligheten. I dag er det motsatt, hevder Boye Hansen.
Hva betyr Verdiløse Menns suksess på Nationaltheatret i det bildet?
Uansett hvilke konsekvenser utviklingen de siste 10 årene har fått for allmenndannelsen vil Øyafestivalen møte et nytt tiår som et popkulturelt lokomotiv og som en representant for det rådende kulturuttrykk på musikkfeltet. Øyafestivalen, med sin sterke indierock-profil, representerer etablissementet i Norge i dag (uansett hva Bendik Wold og Thomas Seltzer vil måtte mene om den påstanden).
Ambisjoner i overgangen
En populær øvelse ved enden av hvert tiår er å kåre de beste utgivelsene i perioden. Blant innslagene av indieband mener de fleste toneangivende internasjonale redaksjoner (ikke de norske) at Radioheads ambisiøse album Kid A ører til blant de absolutt kunstneriske høydepunktene. Kid A, med oppfølgeren Amnesiac, er laget som en konsekvens av et rockeband i kreativ krise, med en frontfigur i depresjoner. Veien ut av blindgaten var å delvis oppløse den tradisjonelle bandstrukturen, bass, tromme, gitar, vokal, og i stor grad benytte seg av nye instrumenter og flere av studioets muligheter i den kreative prosessen.
Resultatet ble et album som utfordret både bandstruktur og sjangergrenser. Kid A er på mange måter et overgangsalbum for Radiohead, og kan på denne måten sammenlignes med Revolver av The Beatles og Spirit of Eden av Talk Talk.
Skribent Simon Reynolds mener i en artikkel i magasinet The Wire i 2001 at Kid A er et eksempel på en stor og vedvarende kløft mellom en amerikansk og britisk forståelse av hva rock er. Reynolds viser fellestrekk i utviklingen til Radiohead og Nirvana og mener at hvis Cobain hadde valgt å leve ville han fulgt ”the unpluggued trubadour route, stripping down his sound to let his plaintive songs stand naked and alone, folky and forlorn”. Reynolds kan ikke forestille seg at Cobain ville dykket dypere ned i studiovitenskapen og gjøre en massiv Kid A, slik Thom Yorke og Radiohead gjorde.
Han kan utvilsomt ha ett poeng.
Det finnes mange i Norge som utvikler den akustiske trubaduren i seg, om det er med kassegitaren eller ved pianoet. Dette blir i Norge som USA betraktet som autentisk, ærlig og nakent, og derav bra. Det er færre i Norge som går den ambisiøse veien til Radiohead.
Sjangermessig labyrint
Thomas Dybdahl har luftet ambisjoner i den retningen, og Ulver representerer også et unntak. Fra å være et black metal-band har Ulver oppholdt seg i studioeksil og sluppet flere sterke album som har vist en interessant musikalsk utvikling over tid. Nå har de begynt å gjøre konserter etter å ha gjort bare syv stykker på 15 år og like mange plater. I 2009 gjorde de tre, og 2010 kan begynne med et smell når Ulver åpner en lengre europaturné med konsert på Parkteatret den 1. februar.
Når jeg ser tilbake syns jeg det er vanskelig å finne en sjangermessig dominant trend eller bølge slik grungen og shoegaze-scenen er knyttet til 90-tallet, selv om nye betegnelser som dubstep, freak folk og nu rave har forlenget og fornyet etablerte sjangere og også fått et visst fått gjennomslag i mainstreamen.
Rocktiåret avsluttes med John Olav Nilsen som tar opp arven etter Jokke på sin egen måte, men karakteristisk for Norge, i den store sammenhengen, er oppmykningen og bevegelsene mellom sjangre, båser og rene uttrykk. Samarbeidet foregår på organisatorisk plan, men også på det kunstneriske. Stikkord er klubben Blå, og 2000-tallet har blant annet gitt oss et band som The Thing og en kunstner som Maja Ratkje.
Ved inngangen til 2010 er det frie, populærmusikalske feltet urent og mangfoldig, også i lille Norge.
Godt nytt tiår.