Svar til Nordgård
INNLEGG: Anders Sørbo og Richard Bjerkøe svarer her på kritikken fra Daniel Nordgård angående deres studie av den norske musikkindustrien.

Innlegget er et svar på denne kommentaren fra Daniel Nordgård.

Det er forståelig at en studie som kommer med overraskende konklusjoner blir analysert og studert ekstra nøye. Dette er noe som er nødvendig, for det er viktig å være kritisk til de tingene man blir presentert. Samtidig er det like viktig å ta for seg hva undersøkelsen faktisk hadde som mål å undersøke, før man blir kritisk til metode, diskusjon og konklusjon.

I undersøkelsen ”The Norwegian Music Industry in the Age of Digitalization, som ble gjort av oss, Richard Bjerkøe og Anders Sørbo, kom vi frem til at den gjennomsnittlige norske musikkartisten hadde en inflasjonsjustert inntektsøkning på ca. 66% i perioden 1999 til 2009. Inntektene blir kalkulert fra fire hovedkilder: fysisk og digitalt platesalg, live/konsertinntekter, vederlagsinntekter, og statlig støtte og subsidier. Modellen som har blitt brukt for å kalkulere inntekten fra de forskjellige segmentene er en videreføring fra en lignende svensk studie (Johannsson, Daniel, and Markus Larsson. 2009. The Swedish Music Industry in Graphs -­ Economic Development Report 2000 - 2008).


Mål for masterstudien
I masterstudien ønsket vi å finne ut av følgende:

“How has digitalization and the consequent downloading of music changed the economic situation for the Norwegian music industry and for the Norwegian record artists the last 11 years?”

Hvor vi videre også skulle se nærmere på:

“1. What are the primary income sources for Norwegian record artists today?
2. Has the total music related income for [Norwegian] record artists today decreased compared to 10 years ago?”

Her kan man lese klart og tydelig at dette er en økonomisk analyse av den norske musikkindustrien som en helhet. Dette er ikke en undersøkelse som går i dybden inn på plateselskaper og deres rolle i bransjen. Studien undergraver ikke det faktum at plateselskap har og har hatt en viktig rolle i bransjen i forbindelse med å finne og bygge opp nytt talent, og som det står i oppgaven:

”…a decline in recording revenues might have significant long-term effects on the music industry…” (s.62).

Vi mener at vår behandling av plateselskapene er godt innenfor det vi hadde til hensikt å svare på.


Om forenkling av liveindustrien
Daniel Nordgård påpeker at regnestykket rundt liveinntektene også er forenklet bort fra realisme. Han har ”skummet” gjennom oppgaven og nevner at storheter som Bruce Springsteen, a-ha, Metallica osv er fjernet fra liveinntektene ved å ta bort 50% av de totale liveinntekter og så regne ut et snitt. Her har nok skumlesingen gått litt for fort.

For det første så ønsket vi kun å regne ut inntekter til norske artister. Dette er forsåvidt greit når det kommer til platesalg, vederlagsinntekter og statlig støtte og subsidier. Det er derimot ganske mye vanskeligere når man kommer til konsertinntekter. Det første problemet man kommer til når dette tallet skal regnes ut, er at det ikke finnes noe tall som er estimert eller regnet ut for denne inntektsstrømmen.

Siden TONO samler inn vederlag i forbindelse med konserter, så brukte vi disse inntektene som et utgangspunkt. TONO har en vederlagsmodell som differensierer beløpet som skal innbetales inn i forhold til brutto billettinntekter pr. konsert. TONO har dessverre ikke nøyaktig statistikk over hvordan totalandelen av disse vederlagene fra billettinntekter er fordelt, men i samtaler med TONO kom vi frem til at 5% i gjennomsnitt var et bra estimat. Siden vi da hadde totale vederlag samlet inn fra billettinntekter og en gjennomsnittsprosent som var samlet inn, kunne vi estimere det totale livemarkedet i Norge.


Problemer med tallene
Problemet med dette tallet er at det også inkluderer utenlandske artister som opptrer i Norge. TONO har ingen statistikk over om det er norske eller utenlandske artister vederlagene kommer i fra. Vi oppsøkte derfor Billettservice i håp om at de kanskje hadde statistikk over andel av henholdsvis norske og utenlandske artisters opptredener i Norge, men dessverre så fantes ikke slik statistikk tilgjengelig der heller.

Man kunne kanskje ha brukt andelene som IFPI presenterer over platesalg, men vi hadde vanskelig for å tro at 76% av vederlagene fra konsertene som ble hold i Norge i 1999 kom fra utenlandske artister. Etter samtaler med plateselskapssjefer, Billettservice og ledere av interesseorganisasjoner for musikere, kom vi frem til at en norskandel på 50% jevnt over i perioden var et godt estimat. Vår kompetanse på området er uten tvil begrenset, og vi har derfor gjort en grundig jobb med å verifisere alle disse inntektsandelene med bransjen selv. At noen vil ha andre synspunkter på disse andelene er vi allikevel helt forberedt på og i tillegg lydhøre til.


Må leve med svakheter i analysen
Det nevnes også et aspekt om de store internasjonale stjernene og deres andel i kraft av størrelse og populæritet. I vår diskusjon med bransjen har vi sett nærmere på dette, og man vet at disse ikke har kommet til å Norge i samme frekvens som nå før de helt siste årene; tidligere var de her langt sjeldnere. Norske artister tjener kanskje mindre per konsert, men de fleste av dem spiller langt flere konserter i Norge i løpet av et år enn de store utenlandske.

Dersom man regner f.eks. en norskandel på 20% jevnt over, så vil totalinntekten til artistene gå ned betydelig, men inntektsøkningen vil fortsatt være på godt over 60%, noe som ikke endrer konklusjonen på oppgaven.

Dersom prosentandelen av innsamlet vederlag skulle vise seg å være betydelig annerledes enn 5%, så vil selvfølgelig tallene se ganske forskjellige ut. Det er også et faktum at TONO ikke klarer å samle inn vederlag fra absolutt alle konserter i Norge, og at liveinntektene derfor er større enn de vi presenterer. Dette er svakheter i analysen vi dessverre må leve med, og har selv dokumentert i oppgaven.


Datainnsamling
Det er svært mange som ønsker å se fordelingen av inntektene til musikerne: Hvem er det som tjener best? Hvilke sjangere har størst sjangs for å klare seg? Hvem er de store taperne?

Dette er spørsmål vi også gjerne også skulle ha sett svarene på. For å svare på dette trengs det å samles inn store mengder talldata fra enkeltindivider, altså fra artistene og rettighetshaverne. Den vanligste måten å gjøre dette på er gjennom spørreskjemaer som blir sendt ut til de man ønsker å undersøke. Det skal sies at vi hadde et samarbeid med både Musikernes Fellesorganisasjon (MFO) og GramArt for å sende ut slike skjemaer til svært mange artister, men svarprosenten var dessverre for lav og respondentene var skjevt fordelt. Vi konkluderte derfor med at svarene vi fikk fra denne undersøkelsen ikke var tilfredsstillende nok for å kunne konkludere noe i forhold til fordelingen. Vi har derfor heller ikke gjort dette noe sted i vår oppgave, noe som også presiseres i oppgaven:

”The results were not significant on a satisfactory level and would serve only as indications and not explanations…” (s.71).


Bruker gruppetall
De som ønsker å se på hvordan inntektene er fordelt bes derfor å lese undersøkelsen til Telemarksforskning Bø som kom ut i 2008. De opererer riktig nok med et mye videre begrep rundt artister tilknyttet til musikk enn det vi gjør i vår oppgave, noe som påvirker inntektene nevneverdig. Regnestykkene våre er basert på offentlig tilgjengelige tall, som bransjestatistikk fra IFPI.no og årsrapporter fra en mengde selskaper i bransjen. Disse tallene er gruppetall, og sier derfor ikke noe nøyaktig om hvert individ eller fordelingen innad i gruppene mellom for eksempel kjente og mindre kjente artister.

Vårt syn er at disse gjennomsnittstallene forteller langt mer enn det ville gjort uten å ha tatt de forutsetningene vi gjorde. På bakgrunn av jobben som ble gjort opp mot nevnt problemstilling og tilbakemeldinger fra bransjen står vi fortsatt fullt inne for våre resultater og hvordan vi selv har presentert dem. Hvordan de blir fremstilt av pressen, og hvilke fokus de velger å ha på våre funn kan vi imidlertid ikke begrense eller kontrollere.


Oppfordring til nysgjerrighet
Vi ønsker også å presisere at det er forskjell på diskusjoner og konklusjoner i slikt arbeide. Dette håper vi en PhD-student er klar over. I slutten av oppgaven diskuterer vi oss igjennom ting som vi mener er viktige, basert på det arbeidet vi gjennomførte over en 14 måneders periode. Egne meninger har også en plass i slikt arbeide, men konklusjonen som er en annen del av oppgaven er basert på de faktiske funnene i oppgaven.

Vi oppfordrer derfor Daniel Nordgård i hans arbeid med doktoravhandlingen innen samme felt å ta opp utviklingen i plateselskapenes rolle. Vi gleder oss til å lese denne avhandlingen, og tror at den kan bidra mye til forståelsen av bransjen dersom den tar opp disse temaene, noe vi aldri hadde til hensikt å gjøre.