Norske musikere i dagens Berlin
ARTIKKEL: I morgen åpner Nasjonalbibliotekets utstilling ”Jeg har en koffert i Berlin”. Utstillingen fokuserer på to brytningsperioder i Berlins historie, 1880 til 1910 og fra 1990-tallet til i dag da også mange norske arkitekter, ingeniører, musikere, billedkunstnere og forfattere søkte til byen. I forbindelse med denne utstillingen har NB utgitt boken av samme navn som utstillingen, hvor det blant er en artikkel om norske musikere i dagens Berlin.
Av Richard Gjems
v/ Musikksamlingen på Nasjonalbiblioteket
”Shy, polite
you show me yourself.
Forgetting regretting,
But conscientiously humble.
You, you tell about your past.
And with open arms
You listen to mine.”
Hanne Hukkelberg, Berlin
”En populærkulturell smeltedigel med plass til alle livsstiler og uttrykk.” Wolfgang Spahr: ”Berlin Music City”, i Reuters UK. ”En alternativ oase utenfor den globale kapitalismens rotterace.” Beebe Bahrami: ”Berlin’s Eclectic Music Scene, i Transitions Abroad.”Et mekka for eksperimentvillige og søkende artister.” Richard B. Woodward: ”For All Young Artists, All Roads Now Lead To a Happening Berlin”, i The New York Times 13.3.2005.
Dette er bare noen av de mange utsagnene som har vært brukt for å beskrive det musikalske Berlin som har vokst fram etter Murens fall. Norske band og artister som Hanne Hukkelberg, Madrugada, nylig avdøde St. Thomas, Morten Abel, King Midas, Kim Hiorthøy, Einar Stenseng og Erlend Øye, er blant de mange som i senere tid har latt seg lokke av ryktene om lave husleier, et mangfold av scener og mulighetene til fordomsfri musikalsk utvikling.
Den viktigste årsaken til mange av oppholdene har vært kombinasjonen av et gunstig prisnivå og eksilhverdagens inspirerende annerledeshet; enten Berlin-tilværelsen har vart i noen måneder eller i flere år. Det er særlig bydelene Friedrichshain-Kreuzberg, Mitte og Prenzlauer Berg som med sine mange rimelige nabolag har tiltrukket seg nyankomne musikanter.
Disse bydelene er preget av spenningen mellom urbant forfall og revitalisering, så vel som kontrastene mellom fredelige grønne lunger og pulserende utesteder. Dette har gitt stimulans til både komponering og musisering med nye bekjentskaper. Hanne Hukkelbergs spellemannsprisvinnende album ”Rykestraße 68” (2006) er et godt eksempel på førstnevnte. ”Jeg bodde en periode i Rykestrasse, og den gaten går innover mot et nydelig område i Berlin, Prenzlauer Berg. Der er det så mange overraskelser. Berlin er en mangfoldig by, full av kontraster. Det gir inspirasjon”, oppsummerte Hukkelberg under et intervju med Aftenposten i 2006.
I januar 2002 satte Erlend Øye, mest kjent i Norge som halvparten av duoen Kings of Convenience, kursen mot den tyske hovedstaden. Motivasjonen var drømmen om lavere strømregninger og stimulerende motsetninger. Ett år senere dannet den nå Kreuzberg-bosatte artisten kvartetten The Whitest Boy Alive sammen med tyskerne Marcin Öz, Sebastian Maschat og Daniel Nentwig. Gjennom sin eklektiske lekenhet – i skjæringspunktet mellom ulike sjangere som elektronika og rock - framstår bandet i dag som det nærmeste man kommer en fysisk manifestasjon av det nye musikalske Berlin. Og stadig flere store aktører i musikkbransjen har fått øynene opp for potensialet i den kreative dynamikken band som The Whitest Boy Alive representerer. Allerede i 2001 etablerte Universal Music Group og MTV sine europeiske hovedkontorer i storbyen, og siden høsten 2004 har Europas største bransjefestival, Popkomm, hatt sitt faste tilholdssted her. Stefan Theil: ”Berlin: Poor But Sexy”, i Newsweek International Edition. Dessuten må man ikke glemme at Berlin også har en musikalsk fortid som et av rockehistoriens nærmest mytiske åsteder for kunstnerisk revitalisering.
I 1976 flyttet David Bowie og Iggy Pop til Vest-Berlin. Vitaliteten og den åpne holdningen til progressive, tyske band som Kraftwerk og Neu! virket tiltrekkende på de to lett blaserte stjernene. Roy Carr og Charles Shaar Murray: Bowie: An Illustrated Record, New York 1981 Dertil håpet begge at nye omgivelser ville gjøre det lettere å få kontroll over et stadig akselererende dopforbruk. Resultatet av Bowies fireårige opphold ble den såkalte ”Berlin-trilogien” bestående av de kritikerroste og innflytelsesrike albumene ”Low” (1976), ”Heroes” (1977) og ”Lodger” (1979). Iggy Pop fullført sine to første soloalbum ”The Idiot” (1977) og ”Lust for Life” (1977) før han forlot byen i 1978.
Inspirert blant annet av David Bowie, ankom den unge musikeren og forfatteren Nick Cave metropolen på begynnelsen av 1980-tallet. Her dannet han i 1984 den suksessrike kvartetten Nick Cave and the Bad Seeds sammen med blant annet Blixa Bargeld fra Berlin-bandet Einstürzende Neubauten. Flere av The Bad Seeds påfølgende utgivelser ble spilt inn kun 500 meter fra Berlinmuren, i Hansa Studios på Potsdamer Platz: samme studio som David Bowie og Iggy Pop brukte da de bodde i området.
Med høy musikalsk kredibilitet og en symbolsk plassering ved selve det fysiske skillet mellom øst- og vestdelen av byen, tiltrakk studioet seg mange store internasjonale navn utover 1980-tallet. Men det var først etter Murens fall at Hansa Studios igjen ble skrevet inn i historiebøkene med store bokstaver. Høsten 1990 spilte nemlig stadionrockerne U2 inn mangemillionselgeren ”Achtung Baby” (1991) i lokalene; et album flere kritikere hevdet ”redefinerte” både bandet selv og rock som sjanger. En av produsentene bak ”Achtung Baby” var for øvrig legendariske Brian Eno, som tidligere hadde vært med på å produsere Bowies Berlin-trilogi.
”Jeg hadde lyst til [å] finne meg et nytt sted å bo. Jeg satt i Torshovparken og tenkte - ’hvorfor ikke flytte til Berlin?’ Jeg visste at det var en gøyal by, og at David Bowie og Nick Cave hadde bodd der”, forklarte Einar Stenseng, da han ble spurt om årsakene til sitt fireårige opphold i verdensbyen i Ballade.
Det ser med andre ord ikke ut til at Berlin mister sin musikalske ”sex-appeal” i løpet av den nærmeste framtid. Levekostnadene er fremdeles relativt lave, samtidig som 1970-tallets berlinske eksperimenteringsvilje stadig framheves som et musikalsk ideal av toneangivende norske band som 120 Days og Salvatore. Således er det vel neppe siste gang vi har hørt om håpefulle norske musikere som på vei til eller fra Berlin.
1 Wolfgang Spahr: ”Berlin Music City”, i Reuters UK. URL. (Lesedato: 06.09.2007)
2 Beebe Bahrami: ”Berlin’s Eclectic Music Scene, i Transitions Abroad. URL. (Lesedato: 06.09.2007)
3 Richard B. Woodward: ”For All Young Artists, All Roads Now Lead To a Happening Berlin”, i The New York Times 13.3.2005
4 Marte Fougner Hjort: ”Lyden av en malemester”, i Aftenposten 5. 9.2006
5 Stefan Theil: ”Berlin: Poor But Sexy”, i Newsweek International Edition. URL. (Lesedato: 31.08.2007)
6 Roy Carr og Charles Shaar Murray: Bowie: An Illustrated Record, New York 1981
7 Carl Kristian Johansen: ”Einar Stenseng - Fra Berlinerbohemen”, i Ballade. URL. (Lesedato: 30.08.2007)
Artikkelen er hentet fra boken ”Jeg har en koffert i Berlin” og gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse.
Jeg har en koffert i Berlin
”Jeg har en koffert i Berlin” viser også en rekke kunstverk av norske kunstnere som bor og arbeider i Berlin i dag: Mai Hofstad Gunnes, Jannicke Låker, Berit Myrebøe, Lars Ramberg og Marie Sjøvold.
I utstillingsperioden vil det bli arrangert en rekke forfatterlesninger, foredrag, konserter og kåserier om Berlin.
Utstillingen åpner 2. november kl. 15.00 og vil stå til februar 2008. 15. november kommer Hanne Hukkelberg med band for å spille konsert i Nasjonalbibliotekets lokaler. Konserten starter klokken 19.00.