Bryter stillheten
Gjennom over 240 minutter med musikk har Supersilent knust grensene mellom jazz, rock, samtidsmusikk, støy og impro. Nå er gruppa tilbake med 71 minutter med konsertopptak i form av en plate kalt "5" - og truer med å følge opp med en stor CD-boks med flere komplette konserter.

Supersilent er blitt sammenlignet med alt fra banebrytende artister som Miles Davis, Karlheinz Stockhausen, Einstürzende Neubauten og Aphex Twin til ”Commodore 64-spill spilt på en vanlig kassettspiller med Jarle Vespestad på trommer”. Sikkert er det i alle fall at kvartetten har utviklet seg til en av Norges mest særegne musikalske konstellasjoner.

Gruppa oppsto som et møte mellom støymesteren Helge ”Deathprod” Sten, som bruker hjemmesnekra elektronikk, kassettspillere, filtre, thereminer, samplere og lignende, og improvisasjonsgruppa Veslefrekk, bestående av Arve Henriksen (trompet), Ståle Storløkken (tangenter) og Jarle Vespestad (trommer).

– Vi hadde lenge vært klar over hverandre, og allerede i 1994 var det snakk om et samarbeidsprosjekt i forbindelse med en festival på Jazid. Vi fant hverandre omsider med et Veslefrekk/Deathprod-prosjekt på Nattjazzen i Bergen i 1997, og fant tonen i slik grad at vi gikk i studio en måned etter, forteller Helge Sten.

I salen på nattjazzkonserten var også Rune Kristoffersen, som gikk med planer om å starte sitt eget plateselskap. Han likte svært godt tonene fra scenen, og Supersilents triple CD-utgivelse ”1-3” markerte starten på Rune Grammofon på tampen av 1997. Oppfølgeren ”4” fulgte opp kort etter, men hvorfor har det tatt to og et halvt år å følge opp ”4”, som attpå til er en konsertplate?

– Vi hadde planer om en studioinnspilling i høst, men av diverse årsaker gikk ikke det som planlagt. Samtidig ble ”4” lansert i Europa i fjor gjennom distribusjonsavtalen med ECM Records, noe som gjorde at vi valgte å vente med en ny utgivelse og isteden valgte å fokusere på konsertene.

Og ”5” byr nettopp på musikk valgt ut fra Supersilents konserter, nærmere bestemt fra London, Bologna og Blå og Kulturkirken Jakob i Oslo.

– Vi tar opp absolutt alle konsertene vi spiller, og har et enormt materiale å velge fra. Før ”5” gikk jeg gjennom godt over 30 timer med DAT-opptak, men problemet er å finne ting som kan presenteres utenfor konserthelheten. Vi ønsker å følge opp med en stor boks med konsertopptak, for vi har en del hele konserter vi mener er av slik lydteknisk og kunstnerisk standard at det har interesse.

I forhold til den intensen kakofonien som ofte råder på Supersilents konserter og plater, er ”5” en overraskende dempet og tilbakelent affære – selv om det neppe ryddes plass til kvartetten på noen ”moods”- eller ”chillout”-samleplater ennå.

– Vi ønsket å presentere en mer neddempet del, som også er en sentral del av bandet, i motsetning til for eksempel trippelalbumet som er det stikk motsatte. Men til høsten planlegger vi å gå i studio for å spille inn en ny plate.

Supersilent øver aldri og diskuterer knapt musikken de skaper seg imellom. Men Sten understreker at gruppa er hovedprioritet og blodig alvor for alle involverte, og langt fra noe fritidsprosjekt.

– Vi møtes for å spille inn plater og for å gjøre konserter, det er den måten vi komponerer musikken vår på. Det ligger ingen dypere filosofi eller teori bak

Supersilents eneste bekrefta spillejobb i nærmeste framtid er på den anerkjente jazzfestivalen i Moers i Tyskland 1. juni. Det er Europa som er satsningsområde for gruppa, for Norge blir for lite.

– Hadde vi holdt oss til Norge, ville vi bare gjort to-tre konserter i året. Det er en lengre og dypere tradisjon for improvisasjon, elektronisk musikk, ekstrem jazz og crossover ute i Europa, og det finnes mange, spennende festivaler for avantgarde-musikk. I Norge finnes bare tunge, statsstøttede festivaler som Ultima, mens det i Europa finnes en lang rekke festivaler som er mer fundamentert i en lavbudsjetts gjør-det-selv-holdning.

Men Sten mener holdningene i musikk-Norge er i ferd med å forandre seg, mye takket være klubben Blå – som er en ivrig pådriver for eksperimentell musikk.

– Blå skal ha mye ære for at situasjonen er i bedring, folkene der har tatt tak i nye ting og så får vi bare håpe resten av musikkmiljøet følger opp. Blå kan ikke drive på med dette alene i det uendelige, avslutter Sten.