Gi FRP en kulturpolitikk!!
Formannen i Norsk Komponistforening, Glenn Erik Haugland, mener at kulturarbeidere må begynne å ta FRP på alvor. Og legger samtidig til at ikke alt partiet står for er like dumt.

FRP er Norges største parti, og kulturlivet er tatt på sengen! Innen vårt felt har ingen på alvor forstått at et slikt parti kunne komme i en posisjon som landets ledende, og man har avfeid partiet som useriøst og ikke til å regne med. Ikke minst takket være partiets uspiselige innvandringspolitikk. Men nå er de der, og nå skal kulturlivet blø om partiet får gjennomslag for sitt program. Som Norges største parti etter Stortingsvalget til neste høst, er det store muligheter at så kan skje. Og hva gjør vi da?

Går man gjennom partiets kulturpolitikk, er det første man sitter igjen med et inntrykk av at partiet rett og slett ikke har en kulturpolitikk.

Det vil si: FRP har ikke forstått at om partiet ønsker å etablere seg som Norges største parti, må de snarest skaffe seg en politikk som tar hensyn til at også hvermansen, partiets velgerfundament, er et kulturelt menneske som forsyner seg grovt av det landets profesjonelle kulturliv har å by på. Like lite som denne gjennomsnittsvelger er villig til å betale dyrt for bensin, like lite vil han/hun betale dyrt for at sønnen skal lære seg å spille trompet, for å se norskprodusert TV, for at han/hun skal kunne spille i det lokale musikklaget, osv.

- USA er ingen god modell
USA blir av Frp¹ere gjerne holdt opp som et ideal for hvordan kultursektoren kan organiseres med et gjennomført kommersielt kulturtilbud. Overføringsverdien til norske forhold er heller laber av en rekke årsaker:

- I Norge har kunstnere og kulturprosjekter ingen alternative finansieringsmåter slik som i USA der det myldrer av mesener og ulike private fonds. Vi er avhengig av offentlige midler, Norge har rett og slett for få pensjonerte/avdøde millionærer.

- Norge er et for lite land med tilsvarende tilgang på tallent som kan sørge for den fornyelsen som er nødvendig for å opprettholde publikumsinteressen. Den amerikanske kulturindustrien har dessuten alltid vært avhengig av Europeiske kunstnere (jmf. oppbyggingen av Hollywood) og snylter dermed av de kulturpolitiske ordninger vi nyter godt av her i Europa.

- Undervisningen innen kunstfag (eksempelvis opplæring på et instrument) er en naturlig del av grunnskoleundervisningen i USA. De kommunale musikkskolene har således dekket et behov som allerede har eksistert i årevis innen det amerikanske skolevesenet. Gratis.

Rasering av nasjonal kultur
Et annet ellement som Frp neppe har tenkt særlig nøye gjennom er det faktum at en reduksjon av støtten til kunst og kultur i løpet av få år vil rasere grunnlaget for vår egen nasjonale kultur. Merkelig at et parti som i innvandringspolitikk snakker høyt om vern av norsk kultur og om hvordan fremmedkulturelle bør lære seg denne snarest, i kulturpolitikken ønsker å gjøre det motsatte. Norsk kultur består ikke av seg selv. Den må dyrkes og utvikles, og det gjøres best av kunstnerne. Vår tids Ibsen, Bjørnson, Munch og Grieg.

FRP¹s Jan Simonsen er opptatt av at naboen ikke skal subsidiere meg eller andre når vi skal i operaen. Han glemmer fort at samme nabo gjerne synger i kor eller spiller i korps og på denne måten daglig er kontakt på med profesjonelle kunstnere/kulturarbeidere som utgjør selve ryggraden i den brede folkelige kulturlivet som eksisterer her til lands. FRP vil med en omlegging av støtten til kunst feltet raskt få negative reaksjoner fra grasroten som utgjør kjernen i deres egen velgerskare. Disse velgerne vil kunne være enige i at det ikke hører hjemme noen sted å "subsidiere Frogner-fiffens Opera besøk", men vil reagere negativt viss sønnens musikkskoletilbud blir borte, eller at koret han synger blir lagt ned på grunn av mangel på dirigent. Den lokale dirigenten er nemelig avhengig av det finnes et profesjonelt kunstinstitusjon som driver med opera, like mye som Den Norske Opera er avhengig av at det finnes lokale dirigenter som dyrker musikkinteressen på lokalt nivå.

Ikke alt FRP står for er til å kimse av
FRPs kulturpolitikk er slik jeg ser det uferdig og ikke gjennomtenkt. Dette skyldes først og fremst fordi partiet rett og slett ikke har noen politikere som har satt seg inn i feltet og forstår hvordan ting henger sammen. Når det er sagt, er ikke alt partiet foreslår til å kimse av. Andre nestleder Terje Søviknes går eksempelvis inn for en privatisering av de kommunale musikkskolene, og alle som har arbeidet i distriktene vet at dette ikke nødvendigvis er en dum idé. En ordning der det bevilges en rund sum til eksempelvis en gruppe musikere til å drive en mer fleksibel musikkopplæring enn den det kommunale systemet i dag legger opp til, kan trekke til seg kapasiteter til et utkantsstrøk som det ellers er vanskelig å få tak i med 15%-stillinger i musikkskolen. Forutsetning bør i midlertid være at man opprettholder en lovfestet plikt for kommunene til å bevilge øremerkede midler til en fullgod musikkundervisning for barn og unge.

Gå i dialog med FRP
En ting er i hvertfall sikkert. Det tjener i ikke til noe at landets kunstnere og kulturliv viser FrP fingeren, selv om det er all grunn til å tømme øl i hodet på invanderfiendtlige politikere som Hedstrøm og co. Kunstnerne og kulturlivet må snarest komme i dialog med partiet. Blant annet ved å peke på de positive ringvirkninger oppsettinger på Den Norske Opera har for landet forøvrig, og på den verdiskapingen som kommer landet tilgode ved at vi har skapende og utøvende kunstnere på et internasjonalt nivå. En økning av midler til oppfinnsomme kulturtiltak vil faktisk vekke nasjonal entusiasme og være et populært forslag med betydlig verdiskaping på mange nivåer.

Gi Frp sjansen til å skape en kulturpolitikk.


Har du innspill i denne saken, send det til ballade@mic.no.