24 sanger om kjærligheten
Han har dressen til Stuart Staples i Tindersticks, sveisen til Chris Isaak og beinføringa til Lyle Lovett. Forfatter Frode Grytten er tilbake med 24 popsanger i novelleformat. - En god popsang går rett på sak og er følelseslada. Slik skal noveller også være, mener Grytten.

- Frode Grytten synger surt, men musikken har alltid hatt en viktig posisjon i tekstene hans. Musikken lurer i bakgrunnen, i komposisjonene og i fortellingenes rytme. Novellene hans er som gode popsanger; korte, lett tilgjengelige og nynnbare og du får lyst til å høre, eller rettere sagt lese, dem en gang til. Han startet som en sint Springsteen og har modnet til en eldre crooner, men det er på ingen måte noen balladeperser - i "Popsongar" graver han dypere enn noen gang før.

Ordene tilhører Kyrre Andreassen, forfatter og redaktør av tidsskriftet Motell, og han har nettopp presentert Frode Grytten under dagens presentasjon av hans nye novellesamling "Popsongar" på Tronsmo bokhandel. Så overlater han ordet til Grytten, som tar til å lese opp to av sine nye noveller; en fortelling om en kvinnes sterkt erotiske drømmer om en Tom Jones i tigertruse og en fortelling om mannen som undrer på om han har kastet bort livet sitt på å forske på poeten William Butler Yeats. Alle de 24 novellene er inspirert av Gryttens favorittsanger; disse to ble til under påvirkning fra henholdsvis The Jesus and Mary Chains "Dreamlover" og Van Morrisons "You Know What They're Writing About".

– Alle ønsker å snakke med meg om musikk nå, men det er ikke det novellesamlingen handler om. Den handler om kjærlighet, sukker Grytten etter en lengre intervjurunde.

– Men så har jeg jo lagt opp til musikkvinklinga selv da.

Frode Grytten slo for alvor gjennom med "Bikubesong" i 1999, av Det Norske Samlaget beskrevet som en opprørstendens fra bokkjøpere landet over mot hovedstadsaviser og bokklubber. For med minimal oppmerksomhet og hovedsakelig gjennom jungeltelegrafen ble Gryttens roman trykt i fire opplag, før anerkjennelsen først etterpå kom fra parnasset, gjennom Brageprisen, nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris, P2-lytternes pris, Kritikerprisen – til den omsider ble plukket ut som hovedbok i Dagens Bøker i februar i fjor. Oppfølgeren karakteriserer Grytten selv som sitt "white album" – med 24 personers 24 historier fra 24 forskjellige steder – basert på 24 forskjellige sanger.

– Den første sangen som gjorde et sterkt inntrykk på meg var "Let's Stick Together" i Bryan Ferrys versjon. Det var tidlig på 70-tallet, og jeg hørte den hos morfaren min en sommer på en gammel Tandberg. Den traff meg med voldsom kraft, men minnene rundt sangen vil jeg helst holde for meg selv, sier Grytten.

Mange av oss kan umiddelbart sette sammen et "soundtrack" til sitt eget liv – sanger som vekker minner om hendelser, personer, tidsperioder, katastrofer og lykkelige stunder. Denne tonesettingen av livet er noe som renner gjennom "Popsongar".

– Popmelodier er veldig følelsesmessige; hvis de treffer deg så treffer de deg midt i hjertet, mens annen kunst ofte fordrer større avstand og refleksjon. På samme måte mener jeg at noveller skal være veldig følelsesmessig lada og treffe deg med en gang.

Grytten mener de virkelig gode popsangene har en dimensjon av mørke, som helt er fraværende i det han kaller dagens industripop.

– Westlife og Britney Spears bruker de samme virkemidlene som reklamen for å treffe publikum, de konstruerer en falsk verden. Du ser aldri et ensomt menneske i disse artistenes musikkvideoer, hvis det da ikke er snakk om en "sjelfull" ballade. Jeg mener at musikkvideoen har vært med på å rane popmusikken for sjel – i dag er popartistene bare produkter som skal selges. Nick Cave kalte de kommersielle kjærlighetssangene som lages i dag for "hatsanger" – nettopp fordi de mangler det nødvendige mørket. For det er jo slik at uansett hvor lykkelig du er på et tidspunkt, ha du alltid en angst for at dette ikke kan vare eller at dette ikke kan være sant. De virkelig flotte popsangene tar deg med inn i mørket, men peker samtidig fram mot lyset.

Grytten er heller ikke spesielt for musikkjournalistikken som regjerer i norsk presse i dag; en musikkdekning han synes bærer mest preg av økonomi- og kjendisjournalistikk – og at svært få prøver å analysere popmusikken.

– Se på Spice Girls. Det mest interessante med Spice Girls var hvordan de seksualiserte barnerommet, og senket alderen for når jenter kan og skal være sexobjekter. Men jeg har lest mest om hvordan de fikser på puppene sine, hvem de er sammen og hvilke hus de har kjøpt. Også Eminem er også et interessant fenomen; helt klart et stort talent, som samtidig er en kynisk markedsfører av seg selv. Men presseomtalen er enten rene fanbeskrivelser eller saker relatert rundt sjokkeffekten av det han gjør og sier.

Da Grytten vokste opp var popmusikken noe som måtte spores opp gjennom jakt på radiofrekvenser og i utenlandske magasiner. I dag er situasjonen en helt annen, men jaktelementet er der fortsatt.

– I dag er popmusikk altomfattende og overalt, mens jeg i oppveksten helt bevisst måtte oppsøke musikken, bestille plater og musikkmagasiner. Norsk tv og radio spilte nesten aldri pop, og hvis de gjorde det var det for å skremme. Jeg husker at jeg så punkbandet Sham 69 på "Musikknytt" med Eyvind Solås – men hele hensikten med innslaget var å skremme folk. Men spenningen og fascinasjonen ved popmusikken har jeg fortsatt, og jeg må fortsatt lete etter det jeg synes er bra. Her kommer musikkmagasiner som Uncut og tips fra venner og kjente inn, avslutter Grytten.

Her er Frode Gryttens popsanger:

• Tom Waits: "Foreign Affairs"
• The Ronettes: "Walking in the Rain"
• The Blue Nile: "From A Late Night Train"
• Suzanne Vega: "Honeymoon Suite"
• Bruce Springsteen: "Stolen Car"
• The Jesus & Mary Chain: "DreamLover"
• Aretha Franklin: "Don't Play That Song"
• Tindersticks: "Bathtime"
• David Sylvian: "Brilliant Trees"
• Stina Nordenstam: "Little Star"
• The Stone Roses: "I Wanna Be Adored"
• Chris Isaak: "Dancin'"
• Curtis Mayfield: "Wild And Free"
• John Lennon: "Imagine"
• Patti Smith: "The Jackson Song"
• Ryuichi Sakamoto & David Sylvian: "Forbidden Colours"
• Pet Shop Boys: "My October Symphony"
• Bob Dylan: "Positively 4th Street"
• Roxy Music: "The Thrill of it All"
• Billie Holiday: "At The End Of A Love Affair"
• Martha and the Vandellas: "Dancin' in the Street"
• Prefab Sprout: "A Prisoner of the Past"
• Van Morrison: "You Know What They're Writing About"
• Nick Drake: "Northern Sky"