Tilsvarande kan ein seia at Ingrid Olava si utvikling som artist så langt utgjer ei vakker forteljing. Den nær kollektive anerkjenninga mellom kritikarane teiknar bilete av ein artist som veit kva ho held på med – ein draum for mange.
Sjølv tykkjer ikkje artisten at hennar eiga historie er så spesiell. Ynskjet om ein artistkarriere har vore der alltid. Ho har arbeidd jamnt og trutt – mot det som i dag er røynda.
- Det mest uvanlige med min historie er vel at jeg kommer fra et hjem hvor det å være en utøver eller artist ikke er noe som lå i kortene, fortel ho.
Men det ligg altså ein god porsjon romantikk og store tankar i biletet. Framføre utgjevinga av hennar nye plate i februar, les me på heimesidene hennar om historier som ventar på å bli fortalde, med utgangspunkt i favorittemnene som er klassiske: Livet, kjærleiken, sjøen, døden og det evige.
Men der finst ein meir spesifikk tematikk i fokus for den nye plata:
- Mange av sangene handler om forholdet mellom makt og avmakt. Behovet for kontroll, mangelen på kontroll og lengselen etter å miste kontroll, seier Ingrid Olava.
Og gjev ulike døme. Ein song tek føre seg korleis ein ikkje har kontroll når ein flyr – ein er prisgitt dei som styrer, som har bygt og førebudd maskina. Ein annan handlar om dronninga som har kontroll over alt i kongeriket sitt, med unntak av kvar kjærasten hennar befinn seg. Idet ho ikkje evner å sleppa taket, raknar det for henne.
Det sårbare er altså ein annan gjennomgåande faktor på albumet med namnet ”The Guest”.
- ”The Guest” er jo ganske stort litterært begrep, som rommer positive ting; forventninger og spenning, men også nettopp fraværet av kontroll. Både for dem som har gjesten på besøk og for gjesten selv, seier Ingrid Olava.
Det understrekar vel òg at det finn stad eit møte?
- Ja; hvor ting blir satt i bevegelse, mellom mennesker.
Å skapa sine omgjevnader
Spaninga mellom det å ha kontroll og det å opna for nye høve, finst representert òg gjennom artisten sin musikk. Ser ein på opptak av henne, tyder mykje på at artisten har stålkontroll – over musikken og talentet sitt, over kven som gjer kva i bandet. Men Ingrid Olava fortel om korleis ho har fått ein aha-oppleving av å ikkje kunna styra andre si framstilling av seg sjølv.
- Før jeg faktisk ble artist, og bare drømte om det, så jeg for meg at jeg skulle takle alt. Jeg skulle være veltalende og morsom hele tiden, se i kamera når jeg skulle. Så møter man jo etterhvert sine egne begrensninger, seier ho.
- Og sånn er det vel generelt i livet; man vil styre hvordan man skal framstå, hvem man skal være sammen med, hva man skal spise, ha på seg, hvor man skal dra på ferie. Vi prøver å skape våre egne omgivelser, men når det kommer til stykket har vi ikke kontroll i det hele tatt.
Ingrid Olava med Damien Rice på Trænafestivalen 2008 (Foto: Carl Kristian Johansen)
Tanken om å gje slepp på detaljstyringa vil truleg kunna opplevast i det musikalske materialet ho presenterer. Ein vesentleg skilnad mellom denne plata og den førre, er nemleg at ho har overlete fleire avgjersler til andre.
Sist runde var songane var så godt som ferdig utmeisla då dei vart presenterte for musikarane. Det vokale og det pianistiske var nesten satt, og musikarane la seg ikring slik det høvde.
Denne venda har tekstar, melodiar og akkordar blitt sende til bandmedlemene, Erland Dahlen og Jo Berger-Myhre, som i større grad har vore involverte i utforminga. I ”The Queen” er det ikkje pianoakkomangement i opninga, berre bass og trommer, noko som er radikalt for Ingrid Olava. Og innspelinga har skjedd raskare – meir live-prega – enn sist.
- Det er kjempeskummelt å la andre tråkke rundt i universet som jeg skal ha kontroll over. Produsentene mine, Frode (Jacobsen, bassist i Madrugada, red. anm.) og Alex (Kloster-Jensen, gitarist i Ricochets red. anm.) har fått lov til å føre meg steder som jeg i utgangspunktet ikke hadde kommet på i det hele tatt. Det kan hende at de som kritiserer plata ikke synes den er så forskjellig fra den første. Men for meg har det vært et stykke vei å gå. Og veien er en fin parallell til tematikken på plata.
Mellom draum og ansvar
Ei rekkje historier skal forteljast, og på spørsmål om ho opplever det som ei begrensing å skulle fortelja i løpet av dei to til fire minutt ein låt har utspring, svarer Ingrid Olava at dette er del av magien. Ho er ikkje gamal nok til å skriva ein heil roman, seier ho. Men kan henda finst ein draum om eit større format?
Ingrid Olava nemner i alle fall ein haug inspirasjonskjelder på heimesida si, både musikalske – innanfor vidt ulike sjangrar – og litterære. Mellom andre står Roald Dahl og Astrid Lindgren høgt på lista, og utøvaren hevdar at ho skuldar mykje av sin empati og førestillingsevne til desse to.
- Det var med dem at kunsten begynte for meg. Jeg lånte for eksempel med meg ”Mio min Mio” hjem, lå på gulvet i stua og leste. Et sted i boka, faller Mio ned i en vollgrav. Han faller og faller, men så er det noe som tar tak i ham. Så slutter kapittelet: ”…men det var ingen hånd, det var en klo av jern”. Jeg mener at dette øyeblikket henger sammen med dette med å transcendere; at jeg selv forsvant, og at det var dette som var virkelig.
- Roald Dahl og Astrid Lindgren bød på slike helt spesielle fantasiverdener. Jeg tror at fantasien og forestillingsevnen er det største vi har. Yeats (irsk diktar og dramatikar, red. anm.) har sagt at ”In dreams begins responsibility”. Alt du kan forestille deg, har du på en rar måte ansvar for. Det er der ting begynner. Det er jeg fascinert av.
Mellom rekkja av forfattarar, band og komponistar – finst der nokon fellesnemnar?
- I utgangspunktet ikke. Men da jeg opptrådte på feiringen av Tom Waits sin 60-årsdag sist helg, ble jeg invitert i Store Studio sammen med Lars Saabye Christensen. Jeg tenkte på hva jeg skulle si om Tom Waits; at det som fascinerer meg er hvordan han lager så sanselige univers, med lukter, smaker, figurer som går igjen. Det slo meg at slik er bøkene til Lars Saabye Christensen også – og at det er det som kjennetegner mange av dem jeg ser opp til. Å skape egne, små univers, det er noe jeg virkelig ønsker, svarer Ingrid Olava.
I Træna kirke, 2008 (Foto: Carl Kristian Johansen)
Indie-puritansk
Slike ting tek tid, på same måte som det tek tid å bli ein god utøvar. For Ingrid Olava var det pianoet som kom først, og ho song ikkje før ho var 20. På musikklina var det altså instrumental-undervisning først og fremst, og Ingrid held fram ei bestemt vegleiiar som avgjerande.
- Jeg har jo alltid hatt lyst til å fortape meg i skjønnhet – i alle former; bygninger, musikk, mennesker. Men jeg hadde en streng og flink pianolærerinne, som lærte meg at skjønnhet trenger motstand, at det er viktig med motstand for at det skjønne skal bli skjønt.
Imellom er ”det skjønne” overveldande. Eg lyttar til eit utvald spor frå utgjevinga, ”Love oh Love” – som opnar med amerikansk-smektande strykarar, og held fram med ein melodisk enkel, skjør rundgang av tersar som underbyggjer det forsiktige ynskjet om å finna truverdig kjærleik.
For meg virkar det som du tidvis tenkjer nokså klassisk – symfonisk, romantisk?
- Jeg er en romantikk-junkie, det er klart. Og kanskje burde jeg kanskje stenge av mer enn jeg gjør, men når mange følelser har bygd seg opp, kommer det ut en sang. Og jeg vil at ting skal være personlige.
- For eksempel er en av de sterkeste filmscenene jeg vet om fra filmen om Edit Piaf, der man har gjort et dramaturgisk grep og lar henne komme rett fra kjærlighetssorgen sin, ut av døra frå soverommet sitt og inn på scenen.
Like mykje som det personlege er vel det òg dømet på den ultimate profesjonalitet?
- Ja, og den balansegangen, mellom det personlige og det distanserte, er fascinerende. Indie, i all sin enkelhet, handler jo om at det skal ikke være noe mellom deg som lytter og meg som artist. Den ideen godtok jeg da jeg var ung, og jeg har på mange måter et sterkt ønske om å ta med alle helt inn i mitt univers. Samtidig vet jeg at det ikke går. Den erkjennelsen har gjort at det er lettere for meg nå å ta på meg en stor og romantisk kjole når jeg opptrer. Kjolen er ikke nødvendigvis ”sann”, men med den kan jeg kanskje formidle romantikken min bedre, seier Ingrid Olava.
Du seier på heimesidene dine at dette livet ikkje er enkelt, men likevel det beste du kan tenkja deg. Kva gjer du i tida framover?
- Med alle dem jeg er inspirert av, tror jeg nok at jeg vil bruke en del tid på andres låter. Det er kanskje ikke helt akseptert i det indie-puritanske miljøet: Indie-miljøet er ekstremt konservativt. Det er ikke like fint å synge andres låter som sine egne, men andres materiale betyr mye for meg.
- Jeg vil gjerne fordype meg i andres univers. Så kommer skrivingen når den kommer.