Låtlån til besvær
Leder for Elektronisk Forpost Norge (EFN), Thomas Gramstad, kritiserer i dette innlegget bibliotekenes nye ordning "Låtlån". Gramstad mener ordningen er lagt opp slik at den "fremmer reklame for kommersiell monopolisme og for dårlige og mangelfulle produkter som strider imot den tilgjengeligheten som biblioteker og musikkinstitusjoner bør arbeide for". Han foreslår også et sett med krav eller kjøreregler for tilgjengelighet som bibliotekvesenet og musikkinstitusjonene bør samarbeide om å fremme.

Av Thomas Gramstad, leder for Elektronisk Forpost Norge

Artikkelen er basert på et intervju med Thomas Gramstad i Bok og bibliotek nr. 2 2004.

Låtlån er en ny tjeneste under utprøving. Musikk av norske artister kan streames til registrerte biblioteklånere som har en bredbåndslinje. Dette kalles noe misvisende for et "lån" selv om det jo faktisk dreier seg om noe helt annet: en form for begrenset "play on demand", der låneren kan streame og dermed spille av musikken på sin egen maskin. Men låneren får jo ikke med seg et eksemplar som kan brukes ved behov, slik man gjør ved et lån. Dersom låneren hadde kunnet streame musikken når som helst ved behov innenfor en vanlig låneperiode, hadde det lignet mer på et lån. Men som sagt innebærer "Låtlån" en begrenset form for "play on demand" - en merkverdighet ved tilbudet er nemlig at man også etterligner en lånekø i biblioteket! Slik at når en låner streamer musikken, så kan ikke andre lånere gjøre det samtidig. I tillegg er det lagt inn en halvtimes "pause" for "retur" mellom hver streaming, samt at en pågående streaming gjør hele "albumet" utilgjengelig for andre lånere, og ikke bare den ene låten som streames i øyeblikket. Alt dette er kunstige begrensninger som ikke er naturlig tilstede i den underliggende datateknologien.

Samarbeidspartnerne bak "Låtlån"-prosjektet er Deichman, Bergen offentlige bibliotek, ABM-utvikling, Phonofile, FONO og TONO. Bibliotekene tilbyr ordningen til sine lånere i et prøveprosjekt som skal evalueres etter 6 måneder. Phonofile bidrar med musikken (lydfilene), og avtaler om rettigheter osv. er klarert med TONO og FONO (1).

Tjenesten begynner å få omtale, bl.a. i Aftenposten som hevder at "Det eneste du trenger er en bredbåndslinje og et lånekort på biblioteket"(2). Dette er dessverre langt fra sant. Du trenger flere andre ting, f.eks. bestemt programvare fra en bestemt leverandør.

Det er i utgangspunktet positivt at man prøver å få i stand flere ordninger for lovlig nettdistribusjon av musikk, og det ville være et stort fremskritt om bibliotekvesenet kan komme på banen i denne sammenheng. Imidlertid er det to store betenkeligheter ved ordningen Låtlån: at den innebærer gratisreklame og konkurransefordel for et bestemt firma og for en bestemt dataprodusent, og at den er basert på leverandøreide filformater som ikke er tilgjengelig for alle og som dessuten er kombinert med tekniske sperrer/DRM-teknologi.

GRATISREKLAME OG KOMMERSIALISERING

Låtlån-ordningen innebærer en kommersialisering i form av at bibliotekene gir gratisreklame for Phonofile, der det er en knapp for å kjøpe lydfilen ved siden av knappen for å låne den. I tillegg må man kjøpe programvare fra et bestemt datafirma,
Microsoft, for å kunne benytte seg av tjenesten. Er det noen prinsipiell forskjell på dette og at biblioteket inngår en avtale med en bestemt platebutikk som f.eks. Platekompaniet, eller med et bestemt plateselskap, som f.eks. EMI, om å stille ut for lån kun plater fra Platekompaniet (eller fra EMI) sammen med deres reklamebrosjyrer, samtidig som man ikke låner ut eller setter bort i et kjellermagasin plater som selges eller produseres av andre? En slik ordning kan fort bli konkurransevridende.

Men er det egentlig et problem dersom biblioteket får en mer kommersiell profil med kommersielle samarbeidspartnere? Ikke nødvendigvis kan hende, men jeg tror det kan være et generelt problem i forhold til at mange av oss ønsker at biblioteket skal være en frisone fra kjøpspress og markedsstyring. I tillegg er det noen spesielle grunner til at en ordning som Låtlån ikke bør knyttes for sterkt til kun en musikkleverandør som Phonofile, og de grunnene har ganske enkelt å gjøre med at Phonofile hittil tilbyr et begrenset produkt som ikke er godt og ikke er populært(3), i tillegg til at utformingen av produktet er i strid med bibliotekvesenets formål.

DRM OG LEVERANDØREIDE FILFORMATER

Musikkfilene som Phonofile leverer baserer seg dessverre kun på det hemmelige og lukkede filformatet WMA. I motsetning til f.eks. mp3 som er et åpent format som er tilgjengelig for alle, så er WMA et lukket format som krever at man er kunde hos Microsoft for å kunne spille av lydfilene. I tillegg er lydfilene utstyrt med såkalt DRM-teknologi (Digital Rights Management), dvs. tekniske sperrer som begrenser hva brukerne kan gjøre med filene, spesielt med hensyn til valg av avspilling og kopiering. DRM er en type kontrollteknologi som fraraner ikke bare brukerne eller eksemplareierne deres rettigheter(4), men også musikere(5), og derfor går flere og flere musikere ut mot slik teknologi(6). Plateselskapet Bonnier har innsett at kopisperrer er juks som skader produktet deres, og har derfor sluttet med kopisperrer (7),(8). Forhåpentligvis følger andre etter. Sist, men på ingen måte minst, er DRM også en type teknologi som åpner et stort udemokratisk potensiale for total overvåkning og detaljstyring av enkeltindivider(9).

Man kan selvfølgelig mene at låter som kun skal lånes godt kan ha tekniske sperrer og lukkede formater, låneren skal jo uansett ikke (kunne) beholde låtene. Problemet er at salgsversjonene av låtene er akkurat likedan - det er de samme lydfilene. En biblioteklåner som blir Phonofile-kunde ved å kjøpe musikkfiler får altså filer som inneholder akkurat de samme tekniske sperrene som hindrer kopiering, hindrer valg av avspiller, osv. Dette er rett og slett et dårlig tilbud.

Historien til kopi- og avspillingssperrer viser at folk vil ikke ha det, produkter med sperrer selger ikke(10). Slike sperrer er bare plunder for ærlige mennesker, samtidig som de uansett ikke hindrer ulovlig kopiering eller distribusjon. Sperrene utgjør en reduksjon av musikkproduktets verdi og funksjonalitet for ærlige kunder, og denne reduserte verdien innebærer tap av inntekter for både musikere og produsenter. Derfor selger ikke produkter med slike sperrer. Markedsundersøkelser viser at folk vil heller ha medier med dårligere teknisk kvalitet men uten sperrer, enn teknisk avanserte medier med sperrer(11). Når en produsent utstyrer eksemplarene sine med kopi- og avspillingssperrer reduserer man altså verdien av produktet sitt, og av musikernes arbeid og verk. Av en eller annen grunn er denne merkelige selvdestruktive atferden blitt vanlig hos en del aktører i musikkbransjen.

I likhet med andre markedsaktører som har prøvd å selge produkter med tekniske sperrer, selger musikkfilene til Phonofile dårlig. I november 2003 gjorde Phonofile et forsøk på å gjøre noe med dette, ved å tilby gratis nedlasting av nesten alle deres musikkfiler i en uke(12). Som PR-stunt var dette en suksess og førte til mye omtale og mange nedlastinger(13), men det førte kun til en marginal økning i salget uken etter (dobling av et salg som i utgangspunktet var lite).

Jeg er sikker på at Phonofile ville få stor vekst og suksess dersom de begynte å selge musikkfiler i åpne filformater og uten tekniske sperrer (slik en del utenlandske aktører har begynt med og opplever), men dessverre ser dette ut til å være en lærdom som Phonofile ikke evner å ta til seg, til tross for at mange har fremholdt dette for dem(14).

KJØREREGLER FOR TILGJENGELIGHET AV DIGITALISERT MUSIKK

Hva betyr så alt dette for bibliotekene og for digitalt musikkutlån? Hvilken policy bør biblioteker ha for reklamering for/salg av produkter fra kommersielle samarbeidspartnere innenfor bibliotekets (fysiske eller digitale) vegger?

Det er egentlig ganske enkelt: Bibliotekenes oppgave er å fremme allmenn tilgjengelighet. Dette innebærer i en digital sammenheng to ting: (1) å arbeide for å gjøre verk tilgjengelige for alle på like fot, og (2) å arbeide for at eksemplarer av verk foreligger i en form som er lett å kopiere eller reparere (å holde verket tilgjengelig over tid).

Tilgjengeligheten av digitalisert musikk forutsetter for det første musikkutlånstjenester som er plattformuavhengige (fungerer på alle typer datamaskiner) og som er basert på åpne formater. For det andre er det ønskelig, der hvor biblioteker samarbeider med kommersielle aktører, at bibliotekene krever at salgsversjonen av produktet oppfyller kravene om åpent format, plattformuavhengighet, og fravær av tekniske sperrer mot avspilling og kopiering. Dette bør være minstekravet dersom biblioteket skal tillate reklame for produktet i bibliotekets navn. Biblioteker bør altså ikke reklamere for eller bidra til salg av produkter som reduserer tilgjengeligheten eller bruksverdien av verket eller brukerens frihet og rettigheter over
sitt eget eksemplar. UTLÅNSEKSEMPLARER kan godtas å ha krypteringer eller tekniske sperrer, men SALGSPRODUKTER må ikke ha det, dersom biblioteket skal kunne gå god for produktet.

I forhold til Låtlån og lignende tjenester betyr det at man bør se seg om etter andre samarbeidspartnere dersom musikkleverandøren nekter å selge musikken sin i formater som er åpne, plattformuavhengige og uten tekniske sperrer.

Dersom bibliotekverdenen kunne samle seg bak disse enkle og grunnleggende retningslinjene, og virkelig kjøre dem frem, kunne resultatet bli ikke bare en Låtlån-tjeneste som sier seks, men et regel- eller avtaleverk som kan komme i bruk og bli fulgt opp av en lang rekke forskjellige samfunns- og markedsaktører som befinner seg i brukerroller i forhold til digitale verk og eksemplarer. Å etablere slike felles kjøreregler for åpenhet og tilgengelighet av musikken og mot den reduksjonen av
musikkproduktets funksjonelle og økonomiske verdi som DRM-teknologi innebærer, ville være et naturlig samarbeidsprosjekt for biblioteker og musikkinstitusjoner, som f.eks. musikkarkiver, konservatorier, og de mange ulike foreningene for komponister, musikere, artister, sjangere osv. som vi er så heldige å ha i Norge.

KILDER:

(1) Låtlån
http://www.deich.folkebibl.no/llaatlaan.htm

(2) Gratis musikk på nett-biblioteket
http://www.aftenposten.no/kul_und/musikk/article.jhtml?articleID=749547

(3) Digitale laster: Nedlasting av musikk - erfaringer som forbruker
http://folk.uio.no/gisle/essay/ipr05.html

(4) Gjenreis eksemplarrettighetene!
http://efn.no/eksemplarrettigheter.html

(5) Åpent brev til Bertine Zetlitz
http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2003031709122358781414

(6) A Musician's Take on File Sharing, DRM, and Copyleft Licensing
http://www.openp2p.com/pub/a/p2p/2003/06/10/musician_pov.html

(7) Dropper kopibeskyttelse av CD-er
http://www.dagsavisen.no/innenriks/apor/2004/03/785853.shtml

(8) Bonnier dropper kopisperrer - inntil videre
http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2004032215390073295948

(9) EFN: Frykter total overvåking
http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2003100811275511105516

(10) Kopisikringens historie
http://www.itavisen.no/art/1295984.html

(11) Jupiter research reports online consumers believe terms of ownership and freedom to copy digital music are more important than price
http://www.internet.com/corporate/releases/03.03.13-newjupresearch.html

(12) Den store nedlastningsfesten: - Tankeløs og konkurransevridende Microsoft-reklame
http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2003120211130699524834

(13) Den store nedlastningsfesten: To og en halv million lydfiler
http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2003120212172698375371

(14) Uredde plateselskaper bruker åpne standarder
http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2004010512185956456397