Misbruker Sæmund Fiskvik Spellemannprisen?
Tidligere FaroJournalen-redaktør Lars West Johnsen er dypt sjokkert over påstandene som i dag settes frem i Dagbladet. Johnsen, som i dag jobber som bransjekommentator i Aftenposten, sier at Fiskvik også i hans tid la et utidig press på redaksjonen. Samtidig mener han at Fiskviks steile strategi bare ender opp med å sette både Spellemannprisen og musikkbransjen generelt i et svært dårlig lys.
- Det er nesten absurd at en kritisk kommentar rundt faktiske forhold kan avstedkomme så mye bråk, mener Lars West Johnsen. - På den ene siden føler man seg overrasket over at noe slikt kan skje, og på den andre siden er man vel ikke så overrasket, likevel - når man vet hvilke aktører som er på banen, og hva de også tidligere har vist seg i stand til.
Lars West Johnsen var redaktør av FaroJournalen fra januar 1998 til august 1999, og opplevde en rekke ganger press fra IFPI, GGF og Fiskvik.
- Det hendte flere ganger at vi fikk telefon fra Sandakerveien 52, der GGF og IFPI holder hus, forteller West Johnsen. - Fiskvik nølte aldri med å påpeke ting han ikke likte. Det skjedde som regel om vi som journalister hadde vært litt for oppriktige. Det var som oftest Simen Rognerud som tok støyten for de samtalene, og på den måten skånet oss for denne type henvendelser. Men selv om det kunne være ubehagelig nok, opplevde jeg i min tid aldri noen trusler om at man skulle få meg fjernet.
Vil du si at Fiskviks måte å opptre på la en demper på bladets journalistiske frihet?
- Det la i hvert fall et klart press på oss. FaroJournalen var økonomisk sårbart, så det ble gjerne slik at vi la litt bånd på oss. Til tider var det sånn at man unnlot å skrive om visse ting, selv om man hadde fullt belegg for påstandene. Med årene utviklet vi likevel en viss pondus, slik at vi torde å utfordre litt mer.
Hva synes du som bransjekjenner om måten Fiskvik håndtert denne saken på?
- I mine øyne kunne en sak som dette vært løst på utrolig mange andre måter. Alt Fiskvik hadde trengt å gjøre, var å skrive et saklig debattinnlegg der han erklærte seg uenig med redaktør Slettemark. Det hadde vært den demokratiske måten å løse dette på, og ville samtidig ha lagt ballen død. I stedet har mannen virvlet opp en masse dritt, som igjen får hele platebransjen til å fremstå i et dårlig lys. Det er ekstra synd for Spellemannprisen, som i år fyller 30 år. Artistnivået og artistutvalget er bedre enn noen gang, men så velger Fiskvik å gå så dramatisk til verks. Hans jobb er å forvalte Spellemannprisen og platebransjens interesser, men i stedet ender han opp med å skitne til både seg selv og musikklivet. Det er i beste falll uhyre korttenkt.
Lars West Johnsen går avslutningsvis langt i å antyde at IFPI-direktøren kanskje har hatt bakenforliggende motiver med å kjøre Spellemannsaken så hardt.
- Det kan nesten virke som om diskusjonen om Spellemannprisen er et satsbrett for noe ganske annet. Fiskvik vet at dette er en sak hvor det i utgangspunktet ikke blir så vanskelig å samle plateselskapenes støtte. Dermed kan man godt si at han misbruker Spellemannprisen til å vinne sin egen sak - som tydeligvis er å kneble det eneste bransjeorganet vi har, og få sparket en redaktør han ikke liker.