NRF: - Kulturen må ut til folket
- Norsk Rockforbund ser med begeistring på hovedperspektivet i utredningen, nemlig at ensemblepolitikken må utformes etter formål heller enn sjanger. Vi har hatt fokus på sjangerovergripende arrangørutvikling i flere år, og mener det er veien å gå i fremtiden, skriver Kjartan Berge og Trond Bjørknes i denne grundige kommentaren til Jørgen Langdalens rapport "Musikkliv og musikkpolitikk". Fullt så begeistret er ikke Norsk Rockforbund over forslaget om å legge forvaltningen av flest mulige støtteordninger på ensemblefeltet til Norsk Kulturråd.
Av Kjartan Berge, styreleder, og Trond Bjørknes, fagsjef, Norsk Rockforbund
Ad utredningen Musikkliv og musikkpolitikk
"Musikkliv og musikkpolitikk" gir et grundig og presist bilde av situasjonen på hele ensemblefeltet i Norge i 2002. De populærmusikalske sjangrene, som tradisjonelt har falt utenfor ensemblebegrepet, er tatt med. Like viktig er det at utredningen også tar med formidlingsleddet i næringskjeden, og ikke stopper opp ved produksjonsleddet. Norsk Rockforbund ser med begeistring på hovedperspektivet i utredningen, nemlig at ensemblepolitikken må utformes etter formål heller enn sjanger. Vi har hatt fokus på sjangerovergripende arrangørutvikling i flere år, og mener det er veien å gå i fremtiden. Langdalen argumenterer i samme ånd for å legge forvaltningen av flest mulige støtteordninger på ensemblefeltet til Norsk Kulturråd. Vi stiller oss ikke uten videre bak et slikt forvaltningspolitisk grep.
Kulturpolitiske mål, publikumsfokus og et sterkt arrangørledd
Målene for ensemblepolitikken bygger på de mer generelle kulturpolitiske målene. I St.prp. nr. 1 (2002-2003), side 11, står følgende å lese:
"Gjennom en aktiv kulturpolitikk er det et hovedmål å sikre flest mulig tilgang til et bredt tilbud av høy kvalitet. Kulturpolitikken må legge forholdene tilrette for et vidt spekter av aktivitet, opplevelser, erfaring og erkjennelse. Den må stimulere til at både brede og smale grupper kan utøve og oppleve kunst og kultur. For å sikre dette er det særlig viktig å ivareta ikke-kommersielle aktiviteter og uttrykk".
Her er Kulturdepartementet og Norsk Rockforbund helt på linje. Kulturen må ut til folket! Det hjelper lite med verdens beste artister - og de har vi noen av i Norge - hvis ingen får hørt dem. Vi trenger altså et sterkt arrangørledd som kan presentere artistene for publikum. Arrangørene bidrar dessuten til å bygge opp nye artister - det er her de får sjansen til å bryne seg på et publikum.
Hvis man leser målene for kapittel 323 Musikkformål i St.prp. 1 (2002 - 2003) uten å se på hva som faktisk blir gjort, kan man lett bli forledet til å tro at publikums interesser er godt ivaretatt (jf. resultatmål 1.1, 1.4 og 1.5). Slik er det etter vårt syn dessverre ikke. Vi mener at norsk kulturpolitikk er for sterkt opptatt av produksjon, og for lite opptatt av formidling. Vi registrerer derfor med glede at Langdalen anbefaler en ytterligere innsats for å styrke arrangørleddet (jf. side 233 - 235). Et sterkt arrangørledd er avhengig av ressurser, men all verdens offentlig støtte kan ikke erstatte kompetanse, teft og stå-på-vilje når det skal lages gode konserter. Kompetansebygging er en fantastisk god investering!
Resultatmål 2.1 setter frem et mål om kostnadseffektivitet, men det gjelder for statens egne institusjoner, og ikke for det utenominstitusjonelle feltet. Det bør det etter Norsk Rockforbunds syn gjøre. Forholdet mellom administrative kostnader og artist- og produksjonskostnader bør vise igjen i kvaliteten på arrangementene. Hvis ikke må det kunne stilles spørsmål ved om tiltaket er hensiktsmessig organisert.
Vi mener i tillegg at det må settes inn et tydeligere publikumsmål. Det finnes smale uttrykk med et begrenset publikum, men da bør man i enda større grad etterstrebe å nå flest mulig i målgruppen, og ikke minst søke å utvide målgruppen. Det er sunt både for musikken og samfunnet. I europeisk sammenheng er publikumsutvikling et stor fagfelt, og vi etterlyser et sterkere fokus på det her til lands også. Man kan for eksempel se til Nederland, hvor det kreves et tydelig fokus på målgruppe og publikumsutvikling ved tildeling av offentlige kulturmidler.
Grunnen til at vi foreslår slike kriterier er ikke å frata noen tilskuddene, men heller å sørge for at mottakerne hele tiden er skjerpet i forhold til egen organisering og sitt publikum. Slik vil vi få en bedre utnyttelse av de samlede ressursene som går til feltet.
Når det gjelder støtteordninger for arrangør- og spillestedsleddet i næringskjeden, tror vi det er hensiktsmessig med flere ulike tilskuddsmodeller. Vi mener Langdalens diskusjon av formål vs. sjanger som utgangspunkt for støtte er meget interessant (se en nærmere diskusjon av dette i neste avsnitt), og foreslår her tre ulike sjangerovergripende ordninger for arrangør- og spillestedsleddet.
1. Driftsstøtte. Langdalen viser i utredningen at flere ensembler trenger penger til drift, og ikke bare til produksjon. Dette gjelder også for arrangører og spillesteder, særlig på vårt felt hvor slike tilskudd er få og tilfeldige. Med driftsstøtte kan spillestedene ansette folk i nøkkelposisjoner, og dermed sikre kontinuitet og profesjonalitet. Det er ofte sårt tiltrengt i en virkelighet med et stort innslag av frivillig arbeidskraft, og dermed også hyppig utskifting av personalet. Stabile driftstilskudd kan videre skape flere og bedre arrangementer, rett og slett på grunn av økt finansiell forutsigbarhet. Driftsstøtte bør fordeles etter helt bestemte kriterier, for eksempel lokal status, faglig utvikling, publikumpotensiale og program. Slik støtte vil sammen med arrangørutviklingstiltak, være et tiltak for å oppnå resultatmål 1.5.
2. Transportstøtte. Den norske geografien skaper svært ulike forutsetninger for arrangørene i ulike deler av landet. Transportstøtte vil bidra til at publikum over hele landet kan få oppleve gode konserter. Vi ser for oss to mulige forvaltningsmodeller. Den ene er en støttemodell hvor midler gis etter søknad. Den andre er en refusjonsordning bygd over samme lest som Norsk musikkråds voksenopplæringstilskudd, der man får refundert reelle reiseutgifter etter bilag så langt midlene strekker til. En refusjonsmodell sikrer sjangernøytralitet og tar utgangspunkt i faktiske kostnader. En støttemodell vil på den andre siden kunne rette inn støtten mot de som trenger den mest, eller der hvor talentet og/eller potensialet sitter. Transportstøtte vil være et tiltak for å oppnå resultatmål 1.1.
3. Garantistøtte. Det finnes smale uttrykk innen alle sjangere, og som Kulturdepartementet slår fast, smale publikumsgrupper. For å sikre at musikk "av høy kunstnerisk kvalitet" blir gjort "tilgjengelig for flest mulig" (hovedmål 1), vil det ofte være nødvendig å yte tilskudd til rene programkostnader. Noen artister er rett og slett for dyre til at de kan settes opp på rent markedsmessige betingelser, og dette gjelder like mye for populærmusikken som for det øvrige ensemblefeltet. Slik støtte kan enten gis i form av underskuddsgarantier, eller direkte programtilskudd der hvor det er et åpenbart misforhold mellom publikumspotensialet og de reelle artist- og produksjonskostnadene. For den jevne konsertarrangør er ofte produksjonskostnadene (leie av lys- og lydutstyr, lokaler, teknikere etc.) alene nok til å stoppe et konsertprosjekt. Garantistøtte vil være et tiltak for å oppnå resultatmål 1.1, 1.3 og 1.5
Fokus på formål eller fokus på sjanger?
En hensiktsmessig ensemblepolitikk må gjenspeile de faktiske forhold på ensemblefeltet. Det er ikke tvil om at det offentlige ligger litt etter på dette punktet. Langdalen har gitt et vesentlig bidrag til en nytenkning både omkring kvalitetsbegrepet, sjangergrenser og ikke minst forholdet til markedet innen de ulike sjangrene. Musikk kan være av høy eller lav kvalitet, den kan være kommersiell eller ikke-kommersiell, den kan være tilbakeskuende eller nyskapende, men dette har ikke noe med sjanger å gjøre.
Vi finner i varierende grad innslag av alle disse faktorene i alle sjangere. Norsk Rockforbund er i prinsippet tilhenger av en slik tankegang. De kulturpolitiske virkemidlene bør i større grad rettes inn mot funksjon eller formål på tvers av sjangere. Det er både mer effektivt og rettferdig. Vi ser likevel en del betenkeligheter med å iverksette dette prinsippet.
Sjangerspesifikke ordninger sikrer at alle sjangere i det minste får litt. Både jazz, rock og samtidsmusikkmusikk har sine ordninger. Forskjellen mellom disse ligger i forvaltningen av dem. På jazz- og samtidsmusikkfeltet blir midlene fordelt av de respektive sjangerorganisasjonene, mens TTF-ordningen, som er rettet mot "rock og beslektede musikkformer", fordeles av Norsk Kulturråd. Dette kommer av at rockeorganisasjonene til dels ikke har ønsket å forvalte offentlig støtte, men kan også sees et uttrykk for manglende tillit. Ensemblestøtteordningen er i utgangspunktet sjangerovergripende, men ser man på tildelingene, går støtten til bestemte sjangere likevel. Nettopp dette gjør oss betenkte.
Hvis de sjangerspesifikke ordningene legges ned til fordel for sjangerovergripende ordninger, er det helt vesentlig at det lages kriterier som sikrer en hensiktsmessig fordeling. For populærmusikken, som lever i nær relasjon til markedet, er det for eksempel viktig at markedsmessige vurderinger kommer inn sammen med rene kvalitetsvurderinger. Når det gjelder kvalitetsvurderinger, er disse, som Langdalen selv påpeker, forskjellige fra sjanger til sjanger, men ofte unisone innen hver enkelt. Dette må også gjenspeiles i sammensetningen av utvalgene som fordeler midler. Her må det sitte folk som både kjenner miljøene de skal behandle, og som har legitimitet i disse miljøene. Bare på den måten kan man sikre at demokrati i et tilskuddsmonopol.
Alle ordninger samlet hos Norsk Kulturråd?
"Musikkliv og musikkpolitikk" holder døren på gløtt for at musikkorganisasjonene skal kunne fortsette å forvalte offentlig støtte. Noen av de mulige støtteordningene vi foreslo over, vil kunne forvaltes av sjangerorganisasjonene, men dette må sees i sammenheng med diskusjonen om formål vs. sjanger, og de ulike organisasjonenes forutsetninger for å gjøre jobben. Dette bør utredes nærmere før det iverksettes. Likevel er Langdalens anbefaling, slik vi leser det, å samle flest mulig støtteordninger under Norsk Kulturråd. Dette kommer som en naturlig følge av prinsippet om sjangerovergripende støtteordninger. Vi er på et generelt grunnlag skeptiske til en slik maktkonsentrasjon. Dagens situasjon, med flere ordninger fordelt på flere tilskuddsforvalter, sikrer et mangfold av tildelingskriterier og vurderinger.
Som et apropos: Langdalen ser søknadene til ensemblestøtteordningen som et uttrykk for det som rører seg på ensemblefeltet. Man kan likegodt snu på flisa, og anta at aktiviteten på ensemblefeltet til en viss grad styres av ensemblestøtteordningens tildelingskriterier. Man lager rett og slett prosjekter som man antar kan få støtte. Det er i så fall en uheldig situasjon som bidrar til ensretting heller enn til mangfold, og da særlig hvis man sitter igjen med ett sted å søke tilskudd.
Vi har allerede vært inne på noen generelle prinsipper som vi mener må ligge til grunn for forvaltningen av eventuelle sjangerovergripende ordninger. Når Langdalen så peker ut en konkret forvaltningsinstans, blir det nødvendig å gå fra det generelle til det spesielle: Norsk Kulturråd.
En av våre få innvendinger mot utredningen som sådan er at den mangler et historisk perspektiv. Den gir et meget godt bilde av ensemblefeltet slik det ser ut i dag, men sier svært lite om hvordan det har blitt sånn. Dette blir særlig problematisk når det kommer til konkrete forvaltningspolitiske anbefalninger. Så langt vi kjenner til, har det aldri blitt gjennomført noen bred evaluering av Norsk Kulturråd som forvaltningsinstans. Likevel blir Kulturrådet tillagt stadig flere forvaltningsoppgaver. Vi ser Norsk Kulturråd som representant for et forholdsvis elitistisk kunstsyn, eller med Langdalens ord: en modernistisk estetisk orientering. Vi føler ikke at dette er representativt for hele det brede spekteret av miljøer og sjangere som Kulturrådet eventuelt kan bli satt til å forvalte.
En god tilnærming til studiet av organisasjoner er det som i organisasjonsteorien blir kalt (ny)institusjonalisme. I et institusjonelt perspektiv sees handling som drevet av "a logic of appropriateness reflected in a structure of rules and conceptions of identities"James G. March og Johan P. Olsen (1995): Democratic Governance [side 28]. For å forstå utviklingen av en organisasjon, må man altså avdekke de (uformelle) reglene og identitetsoppfatningene som ligger nedfelt i organisasjonen. Dette krever en historisk tilnærming. En organisasjon slik den fremstår i samtiden, er et resultat av prosesser i fortiden, og disse prosessene vil mest sannsynlig fortsette inn i fremtiden.
Det stilles enorme krav til en organisasjon som skal forvalte sjangerovergripende støtteordninger for et stort og sammensatt felt. Med det institusjonelle perspektivet in mente, virker det usannsynlig at en nær 40 år gammel institusjon, som gjennom hele sin eksistens har vært underlagt prinsippet om en armlengdes avstand, skal kunne ta inn nye støtteordninger og forvaltningsoppgaver uten samtidig å sette sitt preg på dem. Vi har så smått sett tendenser i den retning i dialogen mellom Norsk Rockforbund og Kulturrådet angående sammensetningen av det nye TTF-utvalget.
Oppsummering
Norsk Rockforbund ser "Musikkliv og musikkpolitikk" som et meget verdifullt innspill til utformingen av fremtidens ensemblepolitikk. Den er bredt anlagt, trolig bredere enn oppdragsgiverne hadde forutsett, og det gjør den svært relevant for vårt felt. Vi er særlig begeistret for at utredningen foreslår en sterkere satsning på arrangørutvikling. Det gis vage anbefalninger om støtte til arrangører og spillesteder, men vi tillater oss å konkretisere disse til både drifts-, transport, og garantistøtte som mulige tiltak. Prinsippet om sjangerovergripende støtteordninger basert på formål, støtter vi på et prinsipielt grunnlag. Det er imidlertid en forutsetning at de nye ordningene får tildelingskriterier og utvalg som gjenspeiler alle sjangrenes behov og særtrekk. Vi er i utgangspunktet skeptiske til å samle støtteordningene på ensemblefeltet under Norsk Kulturråd. Dette baserer seg på det faktum at Kulturrådet er en institusjon med et bestemt kultursyn som ikke uten videre passer sammen dagens virkelighet i på det samlede ensemblefeltet.