Kvalitative krav til musikkanmeldere
Zeromancer’s manager Harald Wiik’s særdeles friske uttalelser om Avis 1’s musikkanmelder Cecilie Asker avstedkom ikke overraskende hoderystende reaksjoner blant svært mange i norsk musikkbransje. Det er lite sannsynlig at Wiik’s spesifikke språkbruk bringer debatten om norske musikkritikere inn på et ønskbart høyere nivå, men han peker på for noe som, etter min mening, ikke mange nok griper fatt i, sier Christian Jebsen, musikksjef i Radio 1 Norge.
Når en anmelder ikke bare slakter det musikalske, men i tillegg også beskriver artistens image, utseende eller andre personlige karakteristika med ord som trendnisser, blinde høner og lignende, kan man godt spørre om kvaliteten på anmelderens arbeid også bør vurderes etter lignende kriterier.
Selv har jeg anklaget Håkon Moslet for mangel på anstendighet, og ettersom han åpenbart forbeholder seg retten til å skrive og mene hva han vil om Postgirobygget, er det heller ikke urimelig at andre også forbeholder seg retten til å mene hva de vil om hans produkter, nemlig hans anmeldelser. Ser man bort fra Wiik’s unødige genitale referanser, ser jeg ikke mange grunner til at man ikke skal stille spørsmål ved anmelderes dårlige kritikker, slik Ørjan Greiff Johnsen gjør i sitt innlegg, på samme måte som kritikere gjør overfor artister.
Det er selvsagt ikke vanskelig å se at Harald Wiik’s utblåsning kommer i et noe dårlig lys all den tid han er Zeromancers’s manager. På den annen side ser mange ut til å godta at en rekke anmeldelser nærmest flommer over av svulstige adjektiver, beske personbeskrivelser og flåsete betraktninger. Alt tilsynelatende rettferdiggjort av tesen om at anmelderen sitter med retten til å ”kalle et makkverk et makkverk”
At Arne Berg synes at andre skriver kjedelige innlegg er hans prerogativ. Selv synes jeg ikke Berg skriver kjedelig, men derimot dårlig, og han utrykker seg noe uklart. For det er unektelig noe besynderlig over påstanden om at dybde og analyse er irrelevant i anmeldelser siden rocken, ifølge ham, kun handler om ”meningen med livet”. Det har hittil vært mitt klare inntrykk at nettopp evnen til litt dybde og analyse gir deg mulighet til å forstå hva som er meningen med livet, men jeg kan selvsagt ta feil.
Dessuten, at det finnes legendariske anmeldelser er flott, men jeg foretrekker allikevel legendariske album. For øvrig håper jeg at det ikke bare er meg som synes det er noe underlig å lære seg anmeldelser utenat.. Jeg antar at Berg kunne albumene på rams også, man får håpe at de var viktigst.
Ikke overraskende bruker Berg også det evig tilbakevendende tåkebegrepet ”Cred”. Jeg har fortsatt til gode å lese en forståelig forklaring på hva ”cred” egentlig er, og dersom tekstlinjer som ”bom bom ba ba bah dah ba being with u oh yeah dah being with u ah yeah” fra det kritikerroste albumet til Basement Jaxx er uttrykk for hva artisten virkelig mener, blir forvirringen min nesten total. ”Cred” skal visstnok være et kvalitetstempel i seg selv, men for meg er det i all hovedsak uvesentlig om artisten dypt og inderlig virkelig mener det han synger så lenge jeg får en god opplevelse av musikken. Jeg er nemlig overbevist om at de fleste kan kaste seg hodestups ut i pur musikkglede uten å behøve og vurdere artistens motiver for musikken. Er det ikke slik at det er musikken i seg selv, altså melodien, lyden, stemningen og det rent umiddelbare som gjør musikk til en subjektiv og enestående opplevelse? Er virkelig artistens eventuelle ”cred” avgjørende for denne opplevelsen?
Det er vanskelig å være uenig med Berg i at musikk er en høyst personlig opplevelse, men jeg tror aldri jeg har fått de samme brekningsfornemmelser, kvalmetokter og generelle ubehag som anmelderne får når de hører Christian Strand, Rune Rudberg eller andre som slaktes. Synes kritikerne noe er dårlig skal det helst ikke bare slaktes, men artisten blir oftest flådd levende i tillegg. En rekke musikkanmeldere ser ut til å mene at all musikk skal være kunst, og kredibel kunst alene. Imidlertid er det klart et musikkbransjen slik den har utviklet seg er blitt mer en industri enn et kunstakademi. All verdens Modern Talkinger og Rune Rudberger er faktisk blant årsakene til at Strokes, Sondre Lerche og The Avalanches er tilgjengelige for alle.
Som Jon Øyvind Næss skriver i sitt innlegg har rocken, selv om det neppe er et dekkende uttrykk for hele populærmusikk-kulturen, historisk sett ikke sett på seg selv som kunst i den tradisjonelle betydning av ordet. Den har vært opprørsk, antiautoritær, grensesprengende og det uregjerlige sorte får i den store, etablerte kunstfamilien. Følgelig er det kanskje heller ikke unaturlig at nettopp kritikerne av populærmusikken benytter de samme uttrykk og virkemidler som kunstformen de kritiserer benytter. Det er bare det at man oftest ønsker at de kunne noe mer enn det.
Christian Jebsen
Musikksjef, Radio 1 Norge