Norsk maktdemonstrasjon i Arvika
En gang i året suser den lille svenske byen Arvika tilbake til 80-tallet for en helg med musikk, gjørme og alternativfest. Denne gangen fant nesten 14.000 mennesker veien til Arvikafestivalen, som hadde navn som The Cure, Primal Scream, Muse og The Mission på plakaten. For Ballades journalist Knut Steen var det likevel noen av de mindre bandene som gjorde størst inntrykk - flere av dem, inkludert Zensor og Lame Ducks (bildet), var norske.
Å være på Arvikafestivalen er en aldri så liten tidsreise tilbake til 80-tallet. Her finner man gotherne i sine sorte rysjer, lakk og tunge sminke, kortklipte synthere i militærklær og høye støvler, punkere, new-wave’re i pasteller og knæsj rosa sminke…og alle de som prøvde å få til en eller annen stil, men mislyktes fatalt. Som på enhver annen festival er høy toleranse for gjørme og/eller en viss interesse for musikk en forutsetning for å trives.
Musikalsk var Norge representert av Amulet, Surferosa, Zensor, Icon of Coil, Mohammed og Lame Ducks.
Zensor var første norske band på festivalen, og leverte et ballespark av en gig for ca 150 etter hvert entusiastiske publikummere. Med en vokal som spenner fra demonisk hvesende Trent Reznor’sk til glutteralbrøl à là Pantera, og et imponerende samspilt komp, byr Zensor på en spennende kombinasjon av metall/industrial. Det eneste som savnes litt er lettere gjenkjennelige melodilinjer, så publikum har noe å brøle med på.
Surferosa er et band man enten elsker eller hater. Med vokalist Mariann Thomassens hyperenergiske fakter, Wendy James-vokal, og et repertoar som best kan beskrives som trash-pop med en god dose glam er de i alle fall umulige å overse. Konserten begynte med en turndraktkledd Mariann som paraderte ut på scenen og kastet roser (som hun hadde brukt tre timer på å sy fast i turndrakten) på et måpende publikum. Etter hvert vokste tilhørerskaren fra 50 til 200, og folk hoppet, klappet, og sang med. Nok en suksess for de norske Zoom-vinnerne – så hvor blir det av platekontrakten?
Icon of Coil har på kort tid blitt kjendiser i Tyskland, der hard elektronisk musikk virkelig settes pris på. De var også det eneste norske bandet som fikk spille på noe annet enn den minste scenen på Arvika. Det merkes at IOC har fått både mer rutine og mer selvtillit etter utstrakt turnèvirksomhet – det var en fryd å se dem igjen!
Midt i en mildest talt kjedelig opptreden av 80-talls ikonet Marc Almond, som nå forsøker på et comeback med Soft Cell, tuslet undertegnede og fotograf Kat igjen opp til den minste scenen, der skapunk-bandet Lame Ducks var i full gang. Da vi ikke gadd å vente til Almonds obligatoriske fremføring av slageren Tainted Love, var det morsomt å få med seg en annen 80-talls slager: Walk of Life av Dire Straits, fremført i trippel hastighet av Lame Ducks. Trøkket og entusiasmen er det ingenting å si på, og vi koste oss skikkelig, men dette bandet kommer nok bedre til sin rett når de blir litt mer samspilte. Det er vanskelig å spille rask ska med hyppige temposkifter, og på mange av de raskeste partiene hørtes Lame Ducks ut som et takras. Konklusjon: Ikke veldig ”flinkt”, men absolutt morsomt, og med stort potensial.
Langt mer rutinerte er Amulet, som briljerte med låter fra sin siste plate, Freedom Fighters. Det går fort, det er hardt som betong, samspillet er så tett at jeg bare sto og gliste, og trøkket er formidabelt. Amulet slappet ikke av et sekund mens de var på scenen, og spilte en god del knakende godt materiale som ikke er utgitt på plate enda. Bandet, med en etter hvert strisvettende Torgny Amdam i spissen, klarte faktisk å riste liv i et publikum som etter hvert vokste til ca 200, og det i festivalens siste time. Bravo!