"World Idol" og norsk patriotisme
Som de fleste nå har fått med seg vant norske Kurt Nilsen den internasjonale finalen i "World Idol" konkurransen, som ble sendt over TV-skjermene på første nyttårsdag. Nilsen, som vant den norske utgaven av "Idol" i Mai 2003, gikk helt til topps etter en overveldende stemmeseier. Reaksjonene her hjemme har ikke latt vente på seg, alt fra gratulasjoner fra statsminister og kulturminister til endeløse køer av signaturhungrige fans på Gardermoen og Flesland har en smilende prisvinner måttet tåle de siste dagene. På toppen av det hele er han nå blitt nominert til Spellemannprisen, både som beste nykommer og med beste låt, "She's so high".

Av Kyrre Tromm Lindvig

Kurt Nilsen, opprinnelig rørlegger, fikk i de innledende runder i "World Idol" høre fra enkelte av dommerne at de mente at han ikke hadde utseendet til en superstjerne, men lignet på en "hobbit" fra Ringenes Herre -filmene. Antageligvis bidro dette bare ytterligere til hans popularitet, og selv her hjemme på berget har en del av de som var (og er ) kritiske til hele TV-programmets oppbygning - hvor blant annet bastante tilbakemeldinger grensende til sjikanering av deltagerne fra dommernes hold er en del av konseptet - vært tilfredse med at det var tross alt var stemmen, og ikke utseendet som var viktigst.

Selv Anders Heger i Dagsavisen, som i sin artikkel datert 4. januar kaller "Idol" - "et bedritent møkkaprogram, en uforskammet spekulasjon i våre nedrigste instinkter, en gonoré av et programkonsept", er fornøyd med Nilsens seier, som han anser som et slag mot den ensidige fokuseringen på utseendet i offentligheten.

- Selv en tredjerangs nyhetsoppleser på en bortgjemt TV-kanal skal i våre dager se ut som noe fra et modellbyrå for å kunne vise seg fram, klager Heger.

Idol-konkurransen er opprinnelig et konsept utviklet av engelske Simon Fuller, manageren som blant annet har jobbet med Spice Girls, Annie Lennox, S Club 7 og mange andre salgssuksesser. Ifølge BBC er hans formue beregnet til 90 millioner pund (etter dagens kurs over en milliard kroner) og han regnes som en mellomting av en Kong Midas og et ondt geni. Den første "Pop-Idol" konkurransen gikk av stabelen i England og var et samarbeid mellom kanalene ITV og Thames Television og dro opptil 15 millioner seere på lørdagskveldene. Konseptet viste seg å være så populært at det kjapt ble eksportert til USA, hvor det ble sendt på Fox TV.

Senere har Idol også kommet til Tyskland, Polen, Sør-Afrika, Australia, Polen, Belgia, De Forente Arabiske Emirater, Kanada, Nederland og Norge. Og Fuller vil selvfølgelig ikke stoppe der, flere land står for tur. Fullers sterke side er hans evne til å skape stjerner, noe som kjent slår an i de fleste verdensdeler.

- My business is creating fame and celebrity, and I'm one of the best in the world. I know it to the finest detail, sa han nylig til BBC.

I Norge kom Idol på toppen av en fremdeles vedvarende bølge av dokumentariske TV-programmer, som spenner over et vidt spekter fra lag som slåss mot hverandre på øde øyer (Robinsonekspedisjonen) over kamp mot Naturkreftene (71 Grader Nord) til Big Brother, hvor hovedpoenget tilsynelatende var å gjøre det meste for å få oppmerksomhet. På musikkfronten fikk vi programmer som "Popstars" og "Fame Factory", men ingen av de såkalte reality-seriene har hatt samme gjennomslagskraft som Idol har hatt.

For TV2, som viste den norske utgaven av programmet, ble det en kjempesuksess. Intet mindre enn en ny rekord i seeroppslutning kunne kanalen notere seg da finalen i World Idol ble vist 1.nyttårsdag. Da benket hele 1.407.000 nordmenn seg foran skjermen i de tusen hjem.

At en reality-stjerne blir såpass stueren at han ender opp på forsiden av Aftenposten og får hilsen fra henholdsvis stats- og kulturministerne kan virke overraskende. Det er tross alt en genre som har blitt omtalt som "drittsekk -TV" og det er ikke mange årene siden "Robinson"s inntog på norske skjermer ble dømt nord og ned.

-Responsen på "World Idol" bekrefter en sympatisk trend bland nordmenn: Vi liker ikke glatte, filmstjernevakre stjerner - men forguder mannen fra gata som går hen og vinner, hevder TV2s Gunnar Stavrum på TV2s nettsider.

Noe av den samme argumentasjonen benytter Heger i Dagsavisen seg av, når han hevder at Kurt Nilsen ikke vant konkurransen, men vant "over" den.

- Alle skjønte nemlig at i utgangspunktet var hele opplegget et reklamestunt for å dyrke fram nok et silikonglatt og vannavstøtende pop-produkt, en mer eller mindre lokal (helst med tiden mer eller mindre global) Britney Spears-kloning. Så kom det altså en fyr som ikke bare er et omvandrende nederlag for norske skoletannleger - han er alt Britney Spears ikke er. Deriblant vakker. Han kan også alt hun ikke kan. Skifte en lekk pakning. Og synge. Det var åpenbart suksessfaktoren, og nettopp her ligger det håp, skriver Heger.

På tross av at det blir fremholdt at Kurt Nilsen vant på bakgrunn av hans sangstemme så er det imidlertid klart at det er flere faktorer som spiller inn når synserne her til lands applauderer. Dagbladets Anders Grønneberg har en klar patriotisk gjennomgangstone.

- Finalen i Verdens-Idol var på høyde med de største prestasjonene vi har sett på tv i året som gikk, inkludert idrettsprestasjoner som Petter Solbergs rally-VM og Sigurd Pettersens hopptriumf i Garmisch-Partenkirchen, skrev Grønneberg den 2. januar.

Så selv om det virker som om vi feirer at rettferdigheten skjedde fyldest, at stemme vant over utseende, så er det ingen tvil om at Kurt Nilsen popularitet også er basert på god gammeldags nasjonalstolthet. Som Stavrum skriver om de norske internasjonale stjernene vi liker.

- Særlig liker vi dem når de beholder føttene på bakken og ikke glemmer hvor de kommer fra, konstaterer han.

Ellers er det verdt å merke seg at en sanger kan være like viktig for Norges omdømme i utlandet som en idrettsmann. Statsminister Kjell Magne Bondevik har i alle fall sendt Kurt Nilsen en hilsen hvor han nevner vårt nye popidol i samme åndedrag som et kommende idrettsidol - Gratulerer som "Verdens-Idol". Vi er imponert. Sammen med Sigurd Pettersen har du gitt Norge en pangstart i 2004, het det i en pressemelding fra Statsministerens kontor.