Hun har manet til honorarmoderasjon og mener artister må stille på lik linje med andre kreditorer hvis en festival går konkurs. Men i hennes periode som leder for norske blues- og rockarrangører i Norsk Rockforbund (NRF) har aktiviteten eksplodert og feltet har blitt tilført betydelige midler, noe som igjen kan sikre artistene bedre kår.
Etter over fem år som daglig leder i NRF skifter nå 34 år gamle Monica Larsson beite. Fra september blir hun å finne i kontorene til Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Det er på scenen rebellen hører hjemme. Ikke blant tilretteleggerne, mener Larsson.
- Det rebelske skal få utløp i det kunstneriske og ikke i årsregnskapene og organisasjonenes profesjonelle liv. Det er viktig å være streit i organisasjonssammenheng, sier hun over en eplemost på Kirkeristen i Oslo.
”Best å være streit”
Med bakgrunn i musikkbroilerfabrikken Fjellparkfestivalen har hun virkelig skjønt betydningen av å være streit. Fra 16 års alderen var hun med i Flekkefjord rockeklubb, som var lokalisert i et gammelt hvelv under byen. Navnet Hvelvet fikk de kristne i sørlandsbyen til å se både svart og rødt og tro det verste. De trodde stedet het Helvete, og ryktet i Flekkefjord sa at det ble drevet av narkomane og satanister.
- Det var mange mørkemenn som skulle ta oss. Borgervernet, som selv var dritings på hjemmebrent, kom på klubben for å hamle opp med oss narkomane. Men vi var et alkoholfritt sted med hvitkalkede vegger, pyntet opp med stearinlys og blomster. Vi var klin edru og jobba rævva av oss. Det var et spetakkel av en annen verden.
- Det er veldig kristent i Flekkefjord, eller så er det ganske harry. Det å gjøre noe midt i mellom er en utfordring, forteller Larsson om hjembyen som også har brakt Tatjana Lars Kristian og Luxus Leverpostei til kunsten.
- Norge er et festivalifisert land, mener Monica Larsson (Foto: Carl Kristian Johansen)
Det å drive festival på 1990-tallet er noe annet enn i 2009, i den forstand at arrangørene er langt flere og langt mer profesjonelle. Allikevel har hun kjent seg igjen i hvordan det er å være arrangør når hun har reist rundt på besøk til sine medlemmer. Hun vet hvor gøy, men også hvor slitsomt det kan være.
I 1999 gikk Larsson på en personlig smell. Hun måtte dele ansvaret med flere venner og kolleger for å dekke et underskudd på 100.000 kroner etter Fjellparkfestivalen. Larsson og de andre ansvarlige i festivalen fikk til slutt gjort opp for seg etter å ha fått hjelp fra lokale bedrifter og lotterivirksomhet.
- Den angsten der… There goes that boliglån, tenkte jeg da. Jeg var student og visste ikke hvor jeg skulle skaffe pengene. Det ordnet seg til slutt, men når jeg reiser rundt på festivaler nå er jeg helt værnevrotisk. Jeg er livredd for dårlig vær, sier hun.
Bistand til rocken
Senere havnet Larsson i bistandsbransjen og jobb for Flyktningehjelpen, Kirkens Nødhjelp og TV-aksjonen. Et avbrekk derfra førte henne til New York og Global Politics-studier på NYU. Det var der hun fikk tips om jobben i Norsk Rockforbund. Hun gjorde intervjuet over telefon og fikk jobben mens hun framdeles var over der.
- En slik jobb som i NRF dukker bare opp en gang i livet. ”Jeg må være ung om jeg skal ha den jobben der, jeg kan jobbe med bistand igjen når jeg blir eldre”, tenker Larsson tilbake.
Larsson startet som daglig leder i NRF 1. januar 2004, og hun beskriver læringskurven i den første perioden ved å peke opp mot en skyfri himmel. 12 timers arbeidsdager, intens kaffedrikking med folk i bransjen og et sterkt engasjement brakte Larsson etter hvert på høyde med situasjonen.
I begynnelsen av Larssons periode i NRF var det kulturpolitiske landskapet og arbeidsdagen preget av Valgerd Svarstad Haugland som kulturminister og Stortingsmelding nr. 48: Kulturpolitikk fram mot 2014.
Larsson karakteriserer meldingen som visjonsløs.
- Rock var ikke nevnt med et ord.
Etter meldingen oppfordret opposisjonspolitiker Trond Giske kulturlivet til å stå mer sammen om sine krav og be om mer penger. Det var da NRF gikk sammen med organisasjonene i jazz- og folkemusikkfeltet og leverte det Larsson kaller ”et offensivt høringssvar” til kulturmeldingen. Det fikk navnet ”Samstemt kulturpolitikk mot 2014”.
Kultursymbiosen
Dermed var Samstemt! etablert som en kulturpolitisk fellesgruppering. Samstemt! formulerte en rekke hovedpunkter i en tiltakspakke for norsk musikk, som ble presentert tidlig i 2004.
Året etter kom Giske i posisjon og de rød-grønne kunne starte arbeidet med å gjennomføre Kulturløftet, kulturprogrammet de hadde gått til valg på. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartis arbeid i opposisjon med et felles og tydelig kulturprogram, betraktes i dag som den drivende kraften i det som ble til det rød-grønne regjeringssamarbeidet.
- Det vi synes var veldig hyggelig var at hovedpunktene i Samstemt! var tatt inn i Kulturløftet. De var omtrent klippet og limt rett inn.
- Opposisjonspartiene var veldig offensive i forhold til kulturpolitikk, og det var en seier for oss, sier Larsson. (Foto: Carl Kristian Johansen)
Dette mer eller mindre symbiotiske forholdet mellom politikkutformingen og kulturfeltet har de siste fire årene resultert i at feltet Larsson nå forlater har blitt tilført penger. Mye penger. Hun karakteriserer økningen som ”åndssvak stor” hvis man teller prosentvis, men forklarer at overføringene fram til da hadde stått på null i mange år.
Det som er viktig nå er en konsolidering og en videre satsning på områdene der man faktisk ser at det fungerer, er rådet til den avtroppende lederen, og hun bruker den nye arrangørstøtteordningen som eksempel.
- Man jublet mye over pengene til den nye arrangørstøtteordningen, men det var kun tre friske millioner der og det skal deles på hele Samstemt-feltet. Behovet anslår vi allerede i år til å være 30 millioner. I bare én forhandlingsrunde med operaen var det en økning på - var det 30 millioner Giske sa på innspillskonferansen til Kulturløftet 2?
- Og det var over natta. Hvis ikke det kommer 20 millioner kroner til i den ordningen så lugger det noe jævlig altså.
Mediestrategien
Hun karakteriserer Giske som en helt annen type minister enn Svarstad Haugland. Han er en åpen person og lett å få kontakt med der forløperen var vanskelig å få respons fra, minnes Larsson i retrospekt.
Denne tilgjengeligheten har vært synlig i offentligheten, og med en universitetsbakgrunn som inkluderer Medievitenskap har Larsson visst å utnytte dette. Det har ført til flere Giske/Larsson-oppslag i pressen ved lansering av nye departement-finansierte NRF-prosjekter. Larsson har ikke tatt en Mira Craig, men har blitt foreviget av Akersgata på festival med kulturministeren.
- Du kødder ikke med en organisasjon som er synlig i mediene. Eller, man gjør jo det. Jeg har ikke alltid vært veldig fornøyd med Giske, og da har jeg gått knallhardt ut og sagt at dette ikke er rockbudsjett.
Du har hatt nær kontakt med kulturministeren i din periode som leder, har du vært redd for at det kunne gå ut over uavhengigheten til NRF?
- Jeg har ikke tenkt på det. Men det var på et NRF-seminar en gang der jeg understreket hvor viktig det var at man som medlem i NRF tok kontakt og brukte oss, for det er jo dem vi er til for. Da var det en fyr som sa til meg på kvelden over en øl at ”Monica, vi kan jo ikke ringe deg og spørre om hjelp til en søknad eller kontrakt, for du er liksom i avisa og henger med kulturministeren hele tiden”.
- Da kjente jeg at jeg ble litt lei meg. For det var jo ikke poenget med å være synlig i media og jobbe hardt for saker gjennom media og i departementet, at det skulle bli en distanse mellom meg og medlemmene i NRF. Jeg tok det innover meg, og det var veldig ubehagelig.
- Min strategi har vært å være veldig tydelig politisk og lobbymessig, og være så tydelig at hvis det er saker som går mot mine medlemmers interesser så skal min organisasjon ha gjennomslagskraft både politisk og i media. Det å være synlig er et virkemiddel for å påvirke presse og opinion, sier Larsson.
Hjertesaken
Men alt handler ikke om presse, mediestrategi, opinion og synlighet overfor bevilgende myndigheter med et eget markeringsbehov. Larsson har også jobbet hardt og langsiktig for saker som ikke gir store overskrifter. Hun har vært instrumentell i arbeidet med å bygge sammenslutningen Grenser for lyd, som står bak Plug in turn on-kampanjen. Plug in turn on er den samlede norske musikkbransjens hørselskampanje rettet mot artister, arrangører og publikum.
Larsson var i år på sin ellevte Roskildefestival, og hun har jobbet mye med festivalsikkerhet som et direkte resultat av Roskilde-ulykken i 2000. Da mistet ni personer livet som følge av trengsel foran scenen. Etter dette har våre naboland produsert egne arrangørveiledere som departementale samarbeid mellom justis- og kulturdepartementene. En lignende er på vei i Norge, og det ble satt fart i dette arbeidet i kjølvannet av dødsulykken på Norway Rock i Kvinesdal i fjor.
Roskildefestivalen. Symbolet på de skandinaviske rockfestivalers mor. (Foto: Jens Dige/Rockphoto)
I løpet av neste år kommer det en sikkerhetsveileder i regi av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap som er utarbeidet sammen med NRF, Mattilsynet, brannmyndigheter og Politidirektoratet.
- Dette er noe jeg har jobbet masse med, men det har vært veldig morsomt og det er en veldig viktig sak. Det å være arrangør og ha ansvaret for så mange liv er en veldig stor oppgave. Dette har vært en hjertesak for meg. Den blir lansert etter min tid, men dette vil bli superviktig, mener Larsson.
Sutring og konsensus
Samarbeid og enighet har vært ord som har preget hennes gjerning som leder av forbundet i disse årene, og slike prosjekter viser Larssons evne til å få mange ulike interesser til å trekke i samme retning. Dette i et felt med mange løse kanoner, som også er styrt av markedsmekanismer som ofte kan virke nådeløse på ferske og idealistiske aktører. At man oppnår mye mer når man står sammen enn når man står alene, er et mantra som henger ved Larsson.
Men det går en grense. Hun mener konsensus kan drepe kreativitet og kan bli til likegyldighet.
- Konsensus er å bli tvunget til å bli enige om ting, sier Larsson.
Som debattant har hun ikke gått av banen for å markere uenighet, og hun har blitt oppfattet som kontroversiell. Larsson har vært i flere opphetede ordskifter med artistorganisasjonene og deres medlemmer. I 2006 antydet hun i Aftenbladet at artister som kritiserte Pulpit-festivalen i Stavanger fordi de ikke fikk betalt, var sutrete. Sutre-uttalelsen gikk hun tilbake på, men prinsippet står for Larsson fremdeles.
Artister må stille på lik linje med andre kreditorer hvis en festival går skeis.
- Akkurat i en slik sak synes jeg faktisk at det ikke er de som hyler høyest som skal få pengene sine først, men at festivalen får ro og orden i sakene slik at alle kan få pengene sine igjen. Jeg synes ikke det er riktig at artistene skal få penger og så skal alle andre vente til boet er gjort opp.
Men man selger festivalbilletter nettopp på artistene, ikke på pølser og brus?
- Helt klart. For det først skal man i en ideell verden ikke gå konkurs, og er det noen som trenger penger og har et usikkert livsgrunnlag så er det kunstnere og musikere. Det er også en av tingene vi har sett på gjennom Samstemt!, og noe av det som ligger bak arrangørstøtteordningen, at vi ønsker å kunne tilby artister OK honorarer.
Larsson har også manet artister til honorarmoderasjon i et festivalmarked som er sterkt utsatt for konkurranse. Noe som har fått artistorganisasjonen GramArt til å tenne på alle pluggene opp til flere ganger, og rope på forståelse for elementær markedsøkonomi.
- Det jeg har sagt er to ting - at festivalene må begynne å samarbeide og slutte å utkonkurrere hverandre på pris, og at festivalene bør slutte med de hysteriske eksklusivitetsavtalene. Det er ikke noen vits i at to nabofestivaler byr over hverandre, og skviser honorarene opp til et usunt nivå. Festivalen må snakke sammen og artistene på sin side må ikke skvise dette markedet. Vi lever i dette sammen, og jeg ønsker med hånda på hjertet at norske artister skal få godt betalt.
- NRF og GramArt har stått sammen i mange sammenhenger, men i enkelte saker er det riktig at GramArt og NRF er uenige, for vi skal forsvare ulike interesser. Da er det viktig å vite hvorfor vi er uenige og vite hvorfor vi kjemper for hver vår sak, sier Larsson.
Slike debatter blir det færre av for Larsson i tiden som kommer, og hun spår også en nedtrapping i antall festival- og konsertbesøk når hun nå forlater NRF. Etter å ha vært på ti festivaler og sett 100 konserter i året i en lang periode, blir det i år bare tre festivalbesøk. Foruten klassikeren Roskilde, er hun nå på sitt hjemsteds Fjellparkfestival. I august venter Øyafestivalen.
Kicket og den fysiske opplevelsen
Men fremtiden post-NRF blir ikke begrenset til publikumsopplevelsen. Foruten å ha blitt tatt opp i styret i kulturstiftelsen Cultiva, bytter hun plass med Line Endresen som statens representant i Øyastyret. Endresen går motsatt vei og blir daglig leder i NRF. Larsson slipper dermed å si ”hasta la vista”, og hun karakteriserer dette som ”en drømmesituasjon”.
- Jeg har ekstremt respekt for Øya som festival, og jeg har lært mye de siste årene som jeg har lyst til å bidra med slik at jeg ikke kaster bort kunnskapen og engasjementet som jeg tross alt har for dette.
Engasjement bør være et nøkkelord i en hver karakteristikk av Monica Larsson, og engasjementet ligger til grunn for en svært offensiv, men allikevel balansert måte å være på. Men hva består dette engasjementet av?
Hun forteller om et nesten nevrotisk forhold til vær og vind fra sin fortid i Fjellparkfestivalen, og har følt på kroppen hva et underskudd har å si for personlig økonomi. Men det som dominerer i Larssons fortelling er gleden av at tingene går som planlagt, tanken på hva nesten-bookinger som Radiohead kunne ført til, og den livsbejaende følelsen, det fysiske kicket, av å være tilstede ved en konsert der alt klaffer.
- Jeg har digga Turboneger siden de spilte i Flekkefjord tidlig på 90-tallet, og jeg husker ekstremt godt konserten på Quart i 2002 etter at de ble gjenforent. Det var en ekstatisk opplevelse, sier hun og smiler.