Enkel, men merkelig
Komponisten Øyvind Torvund (1976) arbeider i mange forskjellige medier. Ved siden av å komponere, er han gitarist i flere friimprovisasjonsgrupper og har sitt eget enmanns-band, Machines. Dessuten er han redaktør for tidsskriftet Parergon.

Som komponist har Torvund arbeidet mye med lyd i installasjon og performance, både rene lydinstallasjoner og i samarbeid med kunstnere som arbeider i visuelle medier. I 2000 lagde han performancen IDEA på Astrup Fearnley Museet sammen med Namic Mackic, og Interlude, som han laget sammen med kunstneren Sol Sneltvedt, ble kåret til månedens verk på kunst.no. Da kunstnere inntok lokalene til gamle Tou bryggerier i Stavanger, hadde Øyvind Torvund en lydinstallasjon med 10 kassettspillere.

- Kunne du tenkt deg et annet utdannelsesløp - var det bevisst at du valgte komposisjonsutdannelse og ikke for eksempel Kunstakademiet?

- Komposisjonsutdannelsen er uunnværlig når det gjelder selve den tradisjonelle delen av det å komponere - å skrive verk for instrumenter. Installasjonsformen kan gi muligheter for å arbeide mer referensielt. Man kan introdusere andre temaer gjennom visuelle referanser; for eksempel sosiale relasjoner, og tenke mer på samme måte som en artist som Madonna eller Michael Jackson ville gjøre.

Sosiale temaer og semantiske referanser er vanskeligere å inkorporere i et rent instrumentalt uttrykk. I den tradisjonelle kunstmusikken, også den moderne, finner man ofte en musikalsk purisme og en oppfatning av det visuelle som en forstyrrende faktor. Musikeren skal være mest mulig nøytral, han skal sitte i svart og være fortolker og medium, og rommets eneste oppgave er å gjengi verket best mulig.

En komponist som Jon Øivind Ness arbeider med denne problematikken ved å bygge inn populærmusikalske sitater i verkene sine. Slik kan musikken hans av og til inneholde både tekstlige og sosiale referanser for en lytter, selv om bare lyden er tilstede.

- Når han løsner på kravet om å lage all musikken selv, utfordrer Ness en kanon som står sterkt innenfor komposisjonsfaget. Undervisningen fokuserer veldig på at det man skriver skal være originalt. Man skal skape hele verket selv fra bunnen av.

- Du er jo selv aktiv improvisasjonsmusiker. Skriver du noen gang improviserte partier inn i verk som skal framføres av andre enn deg selv?

- Ja, men da er det en fordel å kjenne musikerne det er snakk om, å vite at de kan løse oppgaven. Stort sett tror jeg komposisjon og improvisasjon for meg er litt adskilte som arbeidsformer. Jeg spiller først og fremst fordi jeg trenger å være i kontakt med energien på instrumentet, med det fysiske ved musikken.

Lørdag urframføres Torvunds verk "The last heppy yankee doodle-kat håkon plays in space". Det er skrevet til kontrabassisten Håkon Thelin.

- Veldig mange av stykkene mine er skrevet til musikere jeg kjenner, til mennesker som er gode venner av meg. Da får jeg mye gratis som komponist; mye kan forbli usagt. Da jeg viste noen noter til en bratsjist i Belgia en gang, forstod jeg at for en musiker som ikke kjenner meg, står det ganske lite i partiturene mine. Jeg prøver å skrive en musikk som er enkel, men merkelig, kanskje litt folkemusikk-aktig. I stykket til Håkon handler det også om en musikk som er ødelagt, et forløp som er brutt opp slik at det ikke går noen vei. Den britiske komponisten Richard Barrett er en inspirasjonskilde. Men Barrett ødelegger ofte forløpet veldig mye. Jeg liker å la bruddstykker av noe helhetlig stikke frem.