Mellom barken og veden
- Man kan ikke hevde at kunsten er fri. Kunsten har vel aldri vært mer institusjonalisert enn i dag, sier komponisten Maja Solveig Kjelstrup Ratkje til Klassekampen. Hun forkaster med dette Anne Britt Grans tidligere påstand om en "implosjon" i den moderne kunsten, skriver Bendik Wold i avisens serie artikler under parolen "Uavhengig Kunst?".

Klassekampen mener at postmodernistene åpner for kultursponsing og bortfall av offentlige støtteordninger og spør om ikke lenger kunstens autonomi er verdt å tas vare på.

Ratkje ønsker å nyansere et tidliger innspill fra Anne-Britt Gran som mener at kunst fritatt fra statens støtteordninger er en friere mer ubundet kunst. - Kunst er kunstig, det vil alltid være mennesker bak kunst, og de vil alltid være i stand til å ta egne beslutninger, mente Gran og la frem instrumentalismens seier over kunstens frihet

Ratkje poengterer i dagens Klassekampen at både næringslivet og staten legger klare føringer for hvordan pengene skal bli brukt, når de gir økonomiske forutsetninger for kunst. Det er de museale virksomhetene som har de største postene på budsjettene, mens det er de såkalte «frie gruppene» som har oppdaget hva som får penger og ikke, må nøye seg med smulene, ifølge Ratkje.

De frie grupopene er etter hennes mening likevel de nyskapende og kreative. I likhet med tidligere debattant Gran ser Ratkje en enorm økning i næringslivets interesse for kunst. Innfallsvinkelen er dog anderledes.

- Næringslivet er en annen sak; de ser vel helst på kunsten som et smykke de kan vise fram til sine omgivelser, som et tegn på innovativ evne og tidsriktighet. I mange tilfeller kommer sponsing til nytte for kunstnere, som får videreutviklet ideer som ellers ville ha forblitt i notatblokken. Men møtet mellom kunstnere og næringsliv er problematisk: Det innebærer en beinhard kamp som kunstnerne må vinne, dersom ikke næringslivet indirekte eller direkte skal legge føringer på deres utvikling av egne, opprinnelige ideer.

I Klassekampens artikkelserie har det tidligere vært fremlagt forslag om at en politisk kunst (eller kunst med utgangspunkt i en ideologisk overbevisning) kan være svaret på hvor utviklingen bør gå videre. Det har også vært fremmet forslag om at avantgardismen ikke lenger er utelukkende en radikal ytring, men nå også har funnet veien til det borgerlige kunstuttrykket. Som om dette skulle være noe nytt.
.
Ratkje peker i dagens avis også på det moralske forfall hos dagens kunstnere som bortser fra de verdier sponsorene ellers står for i dagens samfunn.

- Utfordringen må være å definere og få øye på nye rammer. Her mener jeg at enhver kunstner har et moralsk og samfunnsmessig ansvar. Men rammene trenger ikke gjelde for alle: De kan være relativt individuelle, og de kan settes utenfor de etablerte institusjonene.

Hermeneutikken og postmodernismens tekstsyn er bakgrunn for Ratkjes argumentasjon i intervjuet, der hun går bak overflaten og ideer om kunstnerens intensjoner som en riktig og gyldig lesning av et kunstnerisk verk. Et stort behov for dagens kunstnere er å skaffe seg rammer for hva som er kunst, synes komponisten å mene.

Ratkje støtter Matthias Faldbakken i at den eneste strategi for dagens kunstnere er å gjøre kunsten upopulær, proteksjonistisk og innadvendt.

- I ytterste konsekvens er dette redningen for å bevare kunstnerens upåvirkede integritet. Spørsmålet er om strategien nytter, og det tror jeg ikke. Det blir like feil å ha slike mål som å ha rent kommersielle mål. En
forfatter eller komponist kan ikke bestemme om verket kommuniserer med mottakeren eller ikke, og på hvilken måte. Et godt verk kommuniserer mange budskap samtidig, og de vil ofte stå i motsetning til hverandre.

Ratkje poengterer likevel at kunstneren ikke selv kan bestemme resepsjonen eller lesningen av sitt verk. I det et produkt overlates til markedet står hvem som helst fritt til å lese teksten slik de selv vil.

Ballade mottar gjerne innspill fra andre komponister om kunstens vilkår i skjæringspunktet mellom stat og næringsliv. Og gjerne også fra andre musikalske leire enn samtidsmusikken og den klassiske scenen.

Redaksjonell note: Vi gjør oppmerksom på at Maja S. Ratkje i etterkant ikke føler at Ballade har bragt videre hennes syn spesielt korrekt i denne artikkelen. Vi vil derfor anbefale alle interesserte å lese Ratkjes utdypelse av disse spørsmålene, slik de fremkommer i hennes innlegg av 23.1. 2002. Om noe skulle siteres videre i denne saken, foreslår vi derfor at det er dette innlegget som legges til grunn. - ASK.