Pål Hetland om svartebørsskandalen: - Det var et helvete
I andre del av Ballades store intervju med Pål Hetland snakker den tidligere pressesjefen for Quartfestivalen bl.a. om hvordan han personlig opplevde den såkalte svartebørsaffæren i 2002 - en episode som skulle ende opp med å koste ham både ekteskapet, leiligheten og jobben. - Det er ikke meningen å virke bitter, men det var min familie som ble ødelagt for alltid den sommeren, sier Hetland.

Av Arvid Skancke-Knutsen

Quart-maskineriet har alltid bestått av ganske forskjellige tannhjul – på den ene siden den Sørlandsblide, men tidvis nokså anarkistiske linjen som bl.a. du, Alf Solbakken og Rich Nordskog har stått for, og på den andre siden pengefolkene, slik som Buli og Eftestøl, og Concept Communication. Var dette to verdener som til slutt var nødt til å kollidere, og skille lag? Og hvilken side har Toffen etter ditt syn valgt i dette bildet?

- Vi har aldri vært regelrett anarkistiske. Hyggelige, javisst, og gamle nok til å tørre å være ærlig og si det vi mener. Og det er vel få ting som er mer skremmende for folk enn sannheten. Buli og Eftestøl er et par litt primale rabbagaster som var enkle å forholde seg til. Sleipe, men med en utilslørt målsetning om å tjene spenn. Straight nok det, om enn ikke måten de gjorde det på. Men jeg tror ikke de lurte Toffen ut i noe. Han hadde nok mye større innflytelse over Buli og Eftestøl i styresammenheng enn det man kan få inntrykk av via media, mener Hetland.

- Når det gjelder ConCom har jeg egentlig aldri følt at de har vært en del av festivalen. De var bare noe man måtte forholde seg til, liksom. Men den kommersielle biten av Quart inkluderte mange smakløse elementer som vi måtte krangle med ConCom om. I disse diskusjonene har stort sett alltid Toffen og vi andre vært enige, da vi alle har hatt fokus på festivalens kunstneriske uttrykk.

Du har selv vært gjenstand for kritisk oppmerksomhet fra media, der særlig Fædrelandsvennen gjorde flere skandaleoppslag rundt at din daværende kone solgte billetter på svartebørs. Kan du fortelle litt om de opplevelsene, og hva det innebar for deg yrkesmessig og privat?

- Det var et helvete. Dagen startet etter tre timers søvn, takket være en intens krangel med eks’en som varte halve natta. Det var andre festivaldag, klokka var 08:00 og jeg hadde min søster i full oppløsning på telefonen. Farmor var død – familiens store mama. Relativt plutselig. Fem timer senere, mens jeg sitter mellom Ellen Horn og Trond Giske på Ernst, ringer Fevennen og konfronterer meg med min kones billettsalg, som de til alt overmål hadde fotografert med skjult kamera. Jeg eksploderer overfor Kathy, og lar henne dessverre ikke få forklare seg ordentlig der og da.

Etter å ha hilst på Bowie og hatt ”sitt livs kanskje vakreste konsertopplevelse”, traff Pål Hetland samboeren hjemme rundt midnatt.

- Hun bare sto og gråt og gråt, og hadde ikke engang turt å se Bowie i frykt for å møte meg. Hun fortalte meg at hun hadde kjøpt to billetter på Posten og håpet å selge dem for en høyere pris. Intensjonen var å overraske meg med en type uspesifisert reise til Mallorca etter festivalen. Fordi jeg alltid var så sliten og tjente så dårlig. Jeg sto der med valget mellom å forsvare Toffen, Buli og Eftestøls merkevare overfor Norges pressekorps - eller min egen kone. Det var ikke noe vanskelig valg.

- Jeg fant det aldri naturlig å føye meg etter omgivelsenes krav om å hudflette min egen kone offentlig. Fædrelandsvennens nyttårskavalkade 2002 oppsummerte det vridde i situasjonen. Under overskriften ”Årets Pinligste” var selvsagt jeg avbildet, med bl.a. denne følgeteksten: ”Hadde Hetland i det minste lagt seg paddeflat kunne han kanskje ha kommet ut av det med noe av æren i behold.” Der hvor jeg kommer fra står man med rak rygg og hevet hode, dersom man ønsker å ta hensyn til sin ære. Å legge seg paddeflat er noe man gjør for å slippe unna alt. Jeg har aldri angret, for jeg vet jeg gjorde det rette, sier Hetland med ettertrykk.

- Uansett; dagen Kathy ble avslørt, hadde jeg selvsagt en prat med Toffen. Da han fikk rede på at det ikke var våre akkrediteringer hun hadde solgt, ble han forbannet på mine vegne. Vi ble enige om å legge ut en aggressiv melding til Fevennen på quart.no. Jeg skrev den, og Toffen godkjente den – akkurat som i alle andre dristige saker. Vi ble også enige om å blåse dette bort som en fillesak, arrogant og med fokus på hvor travelt opptatt vi faktisk er under avvikling. Jeg satte i gang, men i løpet av dagen etter så skjønte jeg at jeg sto helt alene. Jeg fikk ingen oppbacking fra Toffen annet enn at han kalte Kathy for dum til hvert jævla medie han prata med. Det vil i realiteten si Aftenposten og Fevennen.

- Men selv om det egentlig bare var disse to avisene som fulgte opp saken, så må man aldri undervurdere en lokalavis’ påvirkningskraft. Sjefsredaktørens behov for å la janteloven slå ut i full blomst var uomtvistelig, og jeg har aldri skjønt hvorfor de så ukritisk ville angripe et enkeltmenneske med ting de selv visste var løgn, som f.eks anklagene om dokumentforfalskning. Det var snakk om to stykk ordinære billetter. Punktum. Konsekvensene var kjipe, og det føltes vondt og innmari urettferdig både for min familie og meg.

Hetland forteller at resten av Quart-gjengen – de som i dag stort sett er presset ut av alle sentrale verv i festivalen- stilte lojalt opp.

- Espen Hille, Alf Solbakken, Lars Løge, Erik Landet og de andre var der for meg, ja. Jeg husker spesielt at Erik hadde ansvaret for de elektroniske info-tavlene som var på området, og dagen etter hendelsen surret og gikk det hele dagen på disse skiltene: ”Kona til pressesjefen har flere billetter igjen” og ”Kona til pressesjefen kan også fixe backstage-pass”. Det var såpass vittig at til og med Toffen lo. Men så var det slutt på latteren. Jeg mistet hjemmet mitt, ekteskapet mitt og min daglige kontakt med Amanda. Privatøkonomien gikk til helvete, levra likeså – mens jeg samtidig ble hengt ut i lokalavisen for ting jeg altså ikke hadde gjort.


Etter råd fra flere journalister meldte Pål Hetland Fædrelandsvennen inn for PFU, først og fremst pga bruk av skjult kamera i forbindelse med den såkalte ”avsløringen”. Det var likevel bare starten på marerittet som skulle følge.

- Toffen fjernet seg, jeg mistet Kathy, oppslagene fortsatte, og Cathrine Jacobsen begynte som administrativ leder. Jeg fikk ikke medhold i PFU, og ble til slutt kasta ut fra kåken, fra kontoret, fra stillingen og fra Quartens fremtidsplaner. Jeg pratet én gang med Toffen fra festivalens siste dag frem til midten av september ’02. Det eneste han fikk frest ut i den samtalen var at han var ”så jævelig fordømt lei av den satans drittsaken om Kathy”. Da jeg svarte: ”Gjett hva jeg er?,” slang Toffen på røret. Det er ikke meningen å virke bitter, men etter den telefonsamtalen skjønte jeg virkelig hvor jeg hadde Toffen hen. Sånn mentalt. Faen heller; det var jo liksom min familie som ble ødelagt for alltid den sommeren.

- Selv om det hele kostet altfor mye, har jeg lært enda mer. Ikke minst betydde det mye hvordan hele pressekorpset og alle bransjefolka jeg traff i kjølevannet av svartebørssaken - og min oppsigelse noen måneder etterpå - viste meg like mye respekt som før, og blåste av saken. Det var litt pinlig, ikke noe me, lissom. Det har betydd mye for meg.

I tredje og siste del i dette intervjuet forteller Pål Hetland om det store PR-firmaet Geelmuyden-Kieses rolle i den videre gangen i saken, der det bl.a. ble laget en ”dirt pack” omkring Hetlands personlige stil og rolle i Quart-systemet. Her hevder han også at daglig leder Asbjørn Uppstad personlig ble oppringt og kjeftet ut av KrF-ordfører Oddvar Skisland, da det sist sommer ble kjent at Hetland var på vei tilbake til Quart-systemet.