- Det minst rocka kulturrådet
På By:Larm i helgen foreslo Stein Andreassen i Norsk Rockforbund i sin innledning om utfordringer for live-sektoren, at politikerne burde ta en ekstra titt på Kulturrådets håndtering av rock- og populærmusikken. Det er et par avklaringer som er høyst nødvendig for at man skal komme videre i debatten om hvilken rolle kulturrådet skal spille, mener han. Tør de for eksempel prioritere et samspill med markedet?

Først et riss på hva som har skjedd; Norsk kulturråd overtok forvaltningen av rock- og populærmusikkfeltet fra Rikskonsertene 1.1.2000. Så vidt vi forstod intensjonen den gang, skulle dette både klargjøre Rikskonsertenes rolle, og gi den nye forvalteren i Kulturrådet anledning til å starte et arbeid med blanke ark. De personene som satt i utvalgene både for Festivalstøtteordningen og Turne-, transport og festivalstøtteordningen (TTF) i Rikskonsertene, ble videreført i Kulturrådet i 2000 for å gjøre overgangen enklest mulig.

Desember 2000 var det tid for å oppnevne nye råd og utvalg, som skal sitte de neste 4 år. Norsk Rockforbund sendte i november 2000 påminnelse til både Kulturdepartementet og Norsk kulturråd med forventninger om at de nye sjangrene gis en viss innflytelse. Resultatet ble begredelig, ingen representasjon i selve Kulturrådet, og t.o.m. den tidligere rene støtteordningen til rock – TTF-ordningen – ble nå bekledd av annen type representasjon, bl.a. fra samtids- og verdensmusikkmiljøet. Til den store festivalstøtteordningen gjenoppnevnte de ingen av de to vara-representantene som hadde sittet fra rock-området, men satte inn en gammel rock-gitarist (uttalt av han selv - men som nå i hovedsak er frijazz-musiker) som leder og muligens et forsøk på rockalibi.

Selvsagt reagerte vi på oppnevningene, og 7 organisasjoner stod sammen om kritikken. Oppklaringsmøte i etterkant førte ikke frem, og der stod vi og ventet på tildelingene. Heldigvis viser TTF-utvalget seg anstendige, mens noen av de store pengene i økninger i Festivalstøtteordningen forsvant til fordel jazzfestivaler, samt at vi også registrerer flere postkorttildelinger fra utvalget. Norsk rock og pop sin nye gullalder neglisjeres altså galant.

På By:Larm 2002 bruker kulturrådets direktør Ole-Jacob Bull bruker de nye spesifikke støtteordningene som argumentasjon i forhold til å påpeke en rock-positivisme. Dette er støtteordninger som var etablert lenge før kulturrådet fikk dem. Derfor er de oppsiktsvekkende tallene som Bendik Hofseth la fram på By:Larm, hvor rock- og pop hadde fått 193.000 av 33,5 tildelte millioner over en 5 års periode både relevante og interessante.

Dette er ikke et angrep på andre sjangre. Det er en anmodning om at de forskjellige sjangrene skal behandles streit på deres egne premisser. At man unngår at det vi oppfatter som en klam ”kunstifisering” av hele musikkområdet, også skal prege mer dynamiske sjangre som rock- og pop. Derfor trengs det straks nye kulturpolitiske mål på musikkområdet, mål som i større grad gjør at musikken skal henvende seg tydeligere mot, og ikke bort fra, et publikum. Vi mener at konkrete publikumsutviklende tiltak bør være et mye viktigere kriterium. Dessuten mener vi at man heller skal belønne de som er flinke til å tjene penger, enn å straffe dem, slik høstens festivaltildeling etter vår oppfatning pekte imot. Bare med klare instrukser kan bl.a. festivalutvalget, som skal sitte i tre år til, forventes å handle mer i takt med tiden.

Kulturrådet bør sortere rollene sine, og finne veien videre. Vil de smitte rock- og pop med ikke-markeds tanker, da legger de opp til fremtidige svære offentlige løft for området, noe de fleste av oss sikkert anser som en bjørnetjeneste. Skal de derimot komme rock- og popen tettere i dialog, må de kunstspesifikke holdningene dempes. Det spørs det nok om kulturrådet både tør og vil. Dette kan som kjent bre om seg innad i de andre støtteordninger også, og vil gi endringer i tildelinger som normalt går til sjangre og miljøer som argumenterer mer i tråd med kulturrådets kunstperspektiv. Disse både trenger og fortjener midler de også. Og da kommer dessverre spørsmålet om det bør finnes et annet statlig forvaltningsorgan for rock- og pop?