Om bluegrass-musikk før og nå
Countrymusikken har mange avarter. Ikke alle lyttere er like kjent med historikken til de enkelte genrene, eller hva det er som skiller forskjellige stilarter fra hverandre. Ballade har derfor gitt oppgaven til Risør Bluegrassfestivals leder Dagfinn M. Pedersen å fortelle leserene om genren bluegrass.
Av Dagfinn M. Pedersen
Bluegrass er enkelt fortalt akustisk musikk med røtter i den amerikanske countrymusikken på 30- og 40-tallet og særlig musikklivet i Appalachifjellene. Ingen musikkstil oppstår sånn uten videre, der ligger alltid noe i bunnen, og i Appalachiene levde bl. a. folkemusikken fra England, Irland og Skottland nesten uforandret gjennom flere hundre år. Der var gospel og sydstatsblues og jazz, og de sorte, ufrivillige innvandrerne fra Afrika satte også sitt preg på musikklivet. Der var lite elektrisitet så alt var akustisk og mange av instrumentene var hjemmelagde. Og til fest var det fele og banjo som var gjennomgangsinstrumentene.
Bill Monroe regnes som "bluegrassens far". Han opptrådte sammen med sin bror Charlie som "The Monroe Brothers" i siste halvdel av 30-årene, men de skilte lag og Bill dannet i 1939 sin første gruppe som han kalte "The Bluegrass Boys" etter hjemstaten sin, Kentucky - The Bluegrass State. Han kom inn i Grand Ole Opry samme året og der opptrådte han til like før sin død i 1996. Den første melodien han spilte var "Muleskinner Blues" og representerer godt hans høye stemmeleie som skulle bli så karakteristisk for bluegrassen, "the High Lonesome Sound". Han utviklet også et unikt og drivende mandolinspill, fjernt fra 20-årenes mandolinensembler som var så populære en tid. Hans eldre brødre hadde valgt de andre instrumentene så bare mandolinen var igjen til yngstemann, men med hans sterke konkurransevilje så bestemte han seg for å gjøre mandolinen til noe spesielt. Da så Bill like etter krigen fikk med seg Lester Flatt og Earl Scruggs i The Bluegrass Boys så tok utviklingen riktig fatt. Lester hadde et solid gitarspill og fremragende sangstemme, Earl videreutviklet og brakte frem i lyset en rullende 3-fingers banjoteknikk fra vestlige Carolina som senere har blitt kalt å spille banjo "Scruggs Style". Sammen med disse tre var Howard Watts, kalt "Cedric Rainwater", på bass og Chubby Wise på fele, den første virkelige legendariske utgaven av The Bluegrass Boys.
Så var bluegrassmusikken i gang for fullt, selv om spillestilen ikke fikk navnet "bluegrass" før i siste halvdelen av 50-årene. Den første som kopierte stilen var The Stanley Brothers med "Molly and Tenbrooks" i september 1948 og den utgivelsen regnes som overgangen fra Monroes egen musikkstil til noe mer, nemlig begynnelsen på bluegrass som stilart. Der var flere som fulgte opp på slutten av 40-tallet og opp gjennom 50-årene; The Stanley Brothers, Reno & Smiley, Mac Wiseman, Jimmy Martin, Bailey Brothers, The Osborne Brothers og flere andre kom til etter hvert. Størst var imidlertid sjokket for Bill da Flatt og Scruggs brøt ut i 1948 og dannet sitt eget band, et band som skulle vise seg å bli det mest berømte bluegrassbandet på 50- og 60-tallet. Fra midten av 50-tallet tok rocken over musikkscenen og det ble magre tider for countrymusikken generelt. Da oppfant man "The Nashville Sound", en fabrikkpreget countryproduksjon som glattet ut musikkens personlighet og la på litt kor og symfoniorkstre i bakgrunnen.
Bluegrassen skilte seg da endelig helt ifra countrymusikken og spredte seg som et alternativ til den nå elektrifiserte countrymusikken. Andre protestuttrykk fra samme tiden er "The Outlaws" og "The Bakersfield Sound". En alliansepartner for bluegrassen ble nå folkemusikken og spesielt under dennes store oppsving på 60-tallet holdt folkemusikkfansen liv i bluegrassmusikerne. I 1965 kom den første bluegrassfestivalen og i dag er der hundrevis av slike festivaler som gir grobunn og livsgrunnlag for denne musikken.
På 60-tallet var også musikkstilens utvikling på gang; byfolk fra Washington DC, først og fremst The Country Gentlemen, sløyfet fela og tok musikken i nye retninger allerede på slutten av 50-tallet. Andre fulgte etter og gikk nye veier, som David Grisman (mandolin, "Dawg Music") og Bela Fleck (banjo, han vant en av dette årets Grammy-priser i klassisk musikk med en banjo-CD). I dag er bluegrass en meget variert spillestil hvis man ikke selv setter for snevre grenser, men den følger gjerne noe generelle normer. Den er akustisk, "unplugged" og uten trommer, piano, blåsere, wa-wa kor og alt mulig annet. Vanligvis er det en kombinasjon av banjo, fele, gitar, mandolin, ståbass og ofte også en dobro. Er man helt puritansk så skal der være en banjo med, spilt "Scruggs Style". Der er driv over bluegrass og man skal være god på sine instrumenter for å følge med. Spillestilen preges av sangharmonier i alle former, fra de klassiske brødreduettene på 30-tallet til tre- og firestemt acapella melodier og der er gjerne gospel med på de fleste CDer.
Og hva med tegn i tiden?
På 60- og tidlig 70-tallet nådde et par-tre bluegrasslåter helt ut til det jevne publikum og fikk satt et navn på musikken. Det var TV-serien og filmen Beverly Hillbillies (The Ballad of Jed Clampett),. filmen Bonnie and Clyde (Foggy Mountain Breakdown, bluegrassens signaturmelodi nr. 1) og Deliverance/Picnic Med Døden (Dueling Banjos). Utenom dette har man merket lite til tradisjonell bluegrass på hitlister, i film og på radio. Det har vært en musikkstil for de spesielt interessert i akustisk musikk, mens countryen generelt har blitt mer og mer rocka (og populær).
Vi har det siste året opplevd fenomenet "O Brother, Where Art Thou?". En film med en tilhørende old time/bluegrass CD som har ligget på topp på listene i over ett år, uten i det hele tatt å ha blitt spilt på kommersiell radio. Og så gjorde de praktisk talt rent bord under Grammy-utdelingen i år! Ser vi på listene så ligger Ryman-konserten som kom i kjølvannet av O Brother, "Down From The Mountain", høyt. Det samme gjør til stadighet noen yngre bluegrass musikere som Alison Krauss & Union Station, Chris Thile og Nickel Creek og de er alle med å bringe musikken videre til yngre tilhørere.
Meget interessant er også den bølgen av etablerte countryartister som har valgt å gå tilbake til bluegrassrøttene de siste 4-5 årene. Steve Earle kom med "The Mountain" sammen med Del McCoury Band og noen av oss var heldige å fikk se konserten med de i Oslo. Ricky Scaggs, som kom rett fra folkeskolen og inn i Ralph Stanleys band, The Clinch Mountain Boys, sammen med Keith Whitley, har nå blitt en frontfigur i den moderne bluegrass musikken som har begynt å komme fra Nashville; tradisjonell i stilen, men topp moderne i produksjon og lydbilde. Han jobber også med et Walt Disney prosjekt med bluegrass musikk i. Dolly Parton har kommet med to CDer, det samme har Rhonda Vincent. Patty Loveless og Pam Gadd har kommet med CDer og de neste er Dixie Chicks som har en bluegrass CD på trappene. De viser seg alltid med bluegrass instrumenter på sine videoer og de spiller på de. En liten banjoprodusent i USA sa at der selger man banjoer som aldri før takket være Dixie Chicks.
Og kan man lede noe ut av dette? Kanskje er dette en motreaksjon til dagens glatte Nashville produksjoner, ikke ulikt The Outlaws' flukt fra The Nashville Sound i sin tid. Vi får se, i hvert fall så er det en spennende tid for oss som er litt opphengt i denne musikken.