Kulturkollisjon i Venstrefilen
INNLEGG: - Venstres forslag vil brutalt slå beina under et samlet norsk kulturliv, hevder kulturminister Trond Giske i dette innlegget. Han mener Venstre er langt unna virkeligheten i fildelingsdebatten. - At rettighetshaver skal ha råderetten over produksjonen sin er en grunntanke i opphavsretten - en tanke som åpenbart ikke appellerer til Venstre. Norge vil bli en paria i det internasjonale handelssystemet. Hvis vi skal kjøre i venstrefilen mens alle andre kjører motsatt, vil vi raskt støte på alvorlige problemer, mener kulturministeren.

Av kulturminister Trond Giske

I innlegget ”Frihet, fildeling og fremtidstro” i Dagbladet forsvarer Venstres nestleder Trine Skei Grande sitt partis oppsiktsvekkende landsmøtevedtak om fri fildeling. ”Det nytter ikke å være redd for fremtiden,” skriver Skei Grande. Det er en god leveregel. Men hvis Venstre får det som de vil, er det nok grunn til å være redd for fremtiden likevel. Venstres forslag vil brutalt slå beina under et samlet norsk kulturliv.

La oss gjøre et tankeeksperiment. Fildeling er fritt tillatt. Vi kan dele og motta alt vi måtte ønske av film, musikk, dataspill og annet vernet innhold uten å måtte betale. Vi har fri tilgang til ethvert underholdningsprodukt, nye fildelingstjenester er så tilgjengelige at alle kan benytte dem. I en slik verden ville argumentene for å gå i butikken (den fysiske eller den på nettet) og betale for disse produktene være helt fraværende. Ingen vil betale for det de lovlig kan skaffe seg gratis. Venstres vedtak frarøver med et pennestrøk skapende og utøvende kunstneres mulighet til å tjene penger på salg av produksjonen sin.

På tross av dette lover Skei Grande at vedtaket ”har beina plantet i virkeligheten”. Lenger unna virkeligheten skal det godt gjøres å komme. Det blir ikke bedre når Skei Grande skriver om forholdet mellom fildeling og lovlig omsetning etter dagens regelverk. For når det foreslås å gjøre fildeling lovlig, er det ikke dette som er det sentrale. Det sentrale er at Venstres vedtak vil medføre at det aller meste av dagens lovlige omsetning vil flyttes over til fildelingstjenestene. Men til tross for at Venstre fjerner begrunnelsen for at folk i fremtiden vil betale for kultur- og underholdningsprodukter, nevnes ikke denne problemstillingen med et ord.

I stedet fokuseres det på ”Disneyland”. Det amerikanske og gjennomkommersialiserte – det rike og griske. Det er dem mot oss. Pengemakta mot folket. Og sammen med platebransjen tviholder undertegnede på et eldgammelt distribusjonssystem. Alt dette ifølge Skei Grande. I stedet for et lettvint fokus på en mektig underholdningsindustri, ville det være interessant å høre Skei Grandes betraktninger rundt de tusenvis av kunstnere som hun vil frarøve råderetten over sin egen kunst. For det er ikke bare de det er ”politisk korrekt” å angripe som rammes av Venstres forslag. I tillegg til at det rammer kunstnerne, vil forslaget slå beina under over 150 små, uavhengige plateselskap i Norge. Mange av Norges mest artister ville antakelig ikke kommet ut på plate uten disse små selskapene. Hvor ble det av Venstres omtanke for de små og mellomstore bedriftene?

Det er vanskelig å se hvem dette forslaget gagner. Gleden over gratis tilgang til det som finnes av underholdningsprodukter, vil bli kortvarig. Uten inntekter vil lite bli produsert, og da bidrar ikke ”friheten” til mye ”fremtidstro”, ei heller for forbrukerne. Venstre mener ”at det fremdeles må finnes et system for å beskytte de økonomiske interessene til musikere, kunstnere og forfattere”. Problemet er at det ikke lar seg kombinere med å frata dem deres økonomiske råderett over egne produkter.

I 2006 ble det omsatt musikk, DVDer og dataspill for 5 milliarder kroner, og solgt kinobilletter for rundt 1 milliard. I tillegg kommer inntekter fra øvrige markeder. Inntektene fra markedene som vil bli berørt av Venstres forslag, er med andre ord større enn det totale kulturbudsjettet. I følge Venstre skal rettighetshaverne i disse markedene motta kompensasjon. Det store spørsmålet er hvordan. Venstres svar har så langt vært taushet.

På toppen av det hele kommer at Venstres forslag strider mot det som er av traktater og EU-direktiver på området. At rettighetshaver skal ha råderetten over produksjonen sin er en grunntanke i opphavsretten - en tanke som åpenbart ikke appellerer til Venstre. Norge vil bli en paria i det internasjonale handelssystemet. Hvis vi skal kjøre i venstrefilen mens alle andre kjører motsatt, vil vi raskt støte på alvorlige problemer.

Jeg mener at digitalt innhold skal kunne spilles av på selvvalgt utstyr, og jeg har heller ingen problemer med å se at platebransjen kom altfor sent på banen. Men i motsetning til Skei Grande, består ikke min fremtidstro i å velte hele opphavsrettssystemet. I stedet gleder jeg meg over at EMI nå vil selge musikken sin uten DRM, og jeg ønsker andre velkommen etter. At bransjen nå endelig har skjønt behovet for å være til stede på nettet, er også positivt.

Skei Grande avslutter med å vise til informatikeren Gisle Hannemyr, som sier at ”nettet er den naturlige markedsplass for (…) musikk”. Mens Skei Grande vil stenge rettighetshaverne ute fra denne markedsplassen, vil jeg som kulturminister arbeide for at alle har tilgang. Og jeg vil fortsette å legge til rette for en enda bedre norsk innholdsproduksjon – til glede for både forbrukere og rettighetshavere.

Noen sier at Venstre med dette forslaget bør avskiltes som kulturparti. Nå er jeg av den oppfatning at Venstre som stemte mot målet om opptrapping av kulturbudsjettet til 1 prosent, mot endringer av tippenøkkelen som ga kultur 400 millioner mer i året, mot planene om kulturlov, fjernet statstilskuddet til kulturskolen, kuttet i filmbudsjettene, brøt opptrappingsplan til museene, kuttet i statsstøtten til Frifond og Fond for lyd og bilde, og som holder hovedstaden med en kulturbyråd fra FrP, for lengst har levert kjøretillatelsen som kulturparti. Men når de nå også vil fjerne kunstnernes privatrettslige inntekter, er de kulturelle kjøreegenskapene så manglende at Venstre definitivt bør parkeres for godt.

Dette innlegget er tidligere publisert i Dagbladet.