Finnes Bach? Og kan det være opprørsmusikk?
"Hvordan skal den oppvoksende generasjon få lyst til å høre på klassisk musikk når de knapt vet at den finnes?", skriver Didrik Søderlind i denne petitartikelen. Søderlind er freelance-journalist her i Ballade, og skriver også om musikk i bl.a. Morgenbladet. Her kommenterer han den sørgelige situasjonen for kunstmusikken, men øyner samtidig et lite, blafrende lys i enden av pop-tunnellen: "Det er ikke umulig at deler av den oppvoksende generasjon, som har foreldre som med stadig gråere hår drar og ser Dylan, Stones eller endog Black Sabbath, vil kunne se den klassiske musikken som en fin arena for å finne sin egen identitet i kontrast til foreldrene, de aldrende ungdomsopprørere."

Hvordan skal den oppvoksende generasjon få lyst til å høre på klassisk musikk når de knapt vet at den finnes?

Selv var jeg et privilegiert barn. Jeg hadde tilgang til klassisk musikk i oppveksten. Som barn av en musikklærer og en komponist blir det lett slik. Ett av mine første sterke musikalske minner er å spille "Eine Kleine Nachtmusik" på 78 rpm på min mors platespiller.

Ettersom kvisene vokste, og med dem apetitten på musikk som foreldrene mine syntes var fæl, gikk jeg over til punkrock og speedmetal. Men jeg fortsatte å kjøpe klassiske plater parallelt. Noe av grunnen var nok at den klassiske musikken var der. Det var klassiske avdelinger i butikkene, og de var klare til å utforskes av en vitebegjærlig liten sneip med litt lommepenger og en stor interesse for alt som var litt annerledes.

Det er ikke alle barn som har den luksusen jeg hadde. Et barn i Oslo (der en stor del av norske barn bor) kan godt komme fra et hjem uten klasiske plater; til nød en samling med "Romantic Favourites" eller noe sånt. Slik musikk appellerer ikke til en spirende sjel påvirket av hip hop eller hard rock. (Selv syntes jeg aldri det fristet å gå fra Motorhead til Mozart; det var mer logisk å ta spranget til Wagner eller Nordheim).

Vårt hypotetiske (men skremmende reelle) Oslo-barn kan også slumpe til å ikke bli utsatt for klassisk musikk på skolen, bortsett fra en pliktskyldig gjennomgang av noen kjernekomponister i musikktimen. For Rikskonsertenes skoleturnéer med klassisk og folkemusikk kommer ikke til Oslo, og jeg gad se den Oslo-skolen som får penger fremover til å ta med seg yngelet i Operaen.

Men musikk, det får de nok, de små. For popbransjen presisjonsbomber de minste. På Ballades kontor får vi inn "barneplater" der kjente barnesanger plyndres og puttes i en innpakning som støter alle som virkelig er glade i popmusikk. Alt for å forberede de små på å bli flinke konsumenter av det platebransjen måtte finne på å markedsføre neste måned.

De store plateselskapene er helt ærlige på denne satsningen mot de aller mest forsvarsløse. Og som alltid er det de små selskapene som leder an; det finnes et plateselskap i Oslo som anser barnehager som en passende arena for å promotere sine varer. Skoleturnéer etter britisk modell får vi nok se mer av her også.

Så musikkinteresserte, det blir nok barna på en eller annen måte. Og er man interessert i én form for musikk, er man potensiell konvertitt til mange.

Men når vårt kasus går i platebutikken, finnes det kanskje ikke annen klassisk musikk i sjappa enn et stativ med Naxos. Og med den enorme visuelle estetiske bevisstheten som finnes hos dagens fjortiser, se bare på hvilken omhu "vårt" tilfelle legger i valget av mobiltelefon, hårsveis og joggesko, er det lite som tyder på at det typiske Naxos-omslag frister til lytting - eller kjøp.

I sum er situasjonen tragisk. Dobbelt tragisk, for det er kanskje i dag bedre å dytte kunstmusikk på den oppvoksnede generasjon enn noensinne. Innen all populærmusikk løsner sjangergrenser seg opp. Samtidig er en del av dagens rock, techno og R&B musikk så rytmisk kompleks, og nesten atonal, at dagens fjortiser kanskje er den generasjonen i norsk historie som er best forberedt på å takle "hardcore" samtidsmusikk. Innen mye hardere musikk er det sogar kutyme for artister å namedroppe mange spennende utøvere og komponister av klassisk musikk.

Ikke minst er det ikke umulig at deler av den oppvoksende generasjon, som har foreldre som med stadig gråere hår drar og ser Dylan, Stones eller endog Black Sabbath, vil kunne se den klassiske musikken som en fin arena for å finne sin egen identitet i kontrast til foreldrene, de aldrende ungdomsopprørere.

Har man en far som liker punkrock, burde den logiske opprørsmusiken være Bach. Spilt på lavt volum.

Så spørs det bare om den potensielle opprører får vite at Bach finnes, da.