Om Morgenbladet, punk og hudfarge
"De svartes musikk blir sett på som kommersiell og ikke verdig den samme kunstneriske seriøsitet som en rockeartist", skrev Morgenbladets kommentarskribent Nazneen Khan på tampen av 2003 i en større kronikk. Hun hevdet videre at norske musikkjournalister ikke har noen "kompetanse om det urbane svarte som rap og r’n’b representerer", og at man "som hvit nordmann rett og slett ikke kan forstå uttrykket". Hun fikk svar fra Svein Ulven, Jan Olufsen og Trygve Mathiesen, som mente at Khans holdninger innebar en rasemessig determinisme der "svart musikk" var for fargede, og "hvit musikk" for hvite. - Hitler ville le fra graven, mente de. Ballade bringer her videre innlegget som Morgenbladet ikke fant å bruke plass på.
Av Svein Ulven, Jan Olufsen og Trygve Mathiesen
I kulturkommentaren i siste utgave i 2003 av Morgenbladet kommer Nazneen Khan med en del bemerkninger vedrørende musikkformer og hudfarge. Vi ble overraskert over den rasemessige determinismen som ble nærmest akseptert, og den bokstavlig talt svart-hvite tenkningen som lå til grunn.
Men også når det gjelder refererte påstander om at punken skulle være rasistisk finner vi grunn til innvendinger. Denne påstanden var ifølge Khan satt fram av et medlem av bandet Cornershop, samt hennes fetter i London - og slik vi tolker det har hun etter hvert akseptert dette!
Det er en underlig påstand, særlig hvis det kun er pga.den refererte episoden hvor hun ble trakassert rasistisk av noen forfylla punk-posører på Kings Road oppå 80-tallet. Tvert i mot vil vi hevde at rocken neppe har vært så anti-rasistisk som da punkbevegelsen oppsto mot slutten av sytti-tallet. Reggaen fikk f.eks. et kjempeoppsving i punkmiljøene, og i kjølvannet av new wave-bølgen. Rock against racism ble etablert og var på alles lepper. The Clash både levde og lagde musikk i samspill med svarte, og Sex Pistols-vokalist dro på oppdrag fra Virgin Records til Jamaica for å talentspeide og kjøpe mastertapes for plateutgivelser. 2-tone genren med sin blanding av punk og ska slo eksplosivt an med band som The Specials og Madness. Tallrike eksempler kan nevnes!
Blant dem som hadde sin "musikalske dåp" den gang ble det utbredt også å låne øre til etniske musikkformer utover ska/reggae. At punken skal være rasistisk er derfor en utrolig påstand all den tid den har vært den mest politisk radikale form for rock i over 25 år. Om man ikke lengre føler noen revolusjonær kraft i dagens punk så fortvil ikke. Sett deg ned og les et politisk manifest i stedet! Din politiske inspirasjon bør primært komme fra et annet sted enn fra rocken uansett! Rockens "mening" er ofte det du legger i den, og dens kvaliteter kan finnes på flere plan. Khan derimot priser den svarte musikken sin revolusjonære kraft. Men må man ikke tilbake til 60-70 tallet for å finne den (med unntak av en og annen hip hop låt)? For hva kan man finne i gangster-rapens lefling med luksussymboler og skytevåpen. Kan man spore noe radikalt budskap i r`n`b-ens silkeunivers? I reggaens homo-hets? Ekte revolusjonære som veteranene i The Last Poets, kommenterer hoderystende dagens gangster-rap med at kriminalitet aldri har vært revolusjonært!
Khan forteller om en slags erkjennelse hvor hun på grunnlag sin etniske bakgrunn har kommet frem til at det er svart musikk som er mest riktig(!?) for henne. Ok, vi går alle gjennom modning og utvikling av våre musikalske preferanser gjennom årene. Men enhver sementering av at hvit musikk er for hvite og svart musikk for alle de andre bør være gjenstand for diskusjon. Jo, det kan vel fastslås at i vår del av verden er rocken hovedsaklig en "hvit" greie. Dette er imidlertid neppe noe det hvite rockpublikummet er spesielt fornøyd med, eller kan lastes for. På den annen side er det en kjensgjerning at konserter med svart musikk har vært godt besøkt av hvitt publikum siden 60-tallet. De første rapkonsertene i Oslo besto av et overveiende hvitt publikum. Hvorfor hvite sic) konserter har så få fargede i salen er et komplisert spørsmål å besvare. Ekskluderende mekanismer? At man skal "holde seg til sine egne"? At smak rett og slett hører sammen med andre kulturelle særtrekk, som f.eks.preferanser i innredning, klær og mat? Heldigvis er det blandt de med "fremmedkulturell" bakgrunn noen utforskende sinn som forserer slike barrierer.
Videre er Khan oppgitt over at "den hvite middelklasse-pressen" fremhever rockens ekthet fremfor svart musikk som nedvurderes. Dette er en overraskende bemerkning! Vel er vi inne i en periode hvor rock er på moten igjen, men de færreste kan vel unngå å legge merke til at i de siste årene har store deler av musikkpressen gitt strålende kritikker til r`n`b, reggae, hip hop/rap og jazz. Dette i et omfang som har vært oppsiktsvekkende. Disco og soul er da rimelig hot for tiden, og omfavnes av toneangivende hipsters! R`n`b-artister kåres til årets beste av flere tunge aktører i mediaverdenen! MTV, en toneangivende leverandør av musikk til store deler av verden, viser en høy prosent hip hop og r`n`b. Blacksploitation-logoer figurerer overalt, på klær, platecovre, posters og flyers. Slagordet "black is beautiful" har knapt nok vært mer relevant på 30-35 år!
Ser man tilbake på rockhistorien har svart musikk vært hyllet blandt kjennere siden 50-tallet, slik blues, r`n`b (som i rhythm & blues, ikke som i "aarænbii" med dagens fløteform!), jazz, soul, ska/reggae og funk kom til å prege rockens form i flere tiår. Denne musikken har altså ikke fått en slik stemoderlig behandling som Khan hevder.
At rocken for tiden har stor utbredelse medfører en viss overfladiskhet. Å dømme dens substans ut fra mediahypes og massepublikummet blir fort like overfladisk. Å eksemplifisere rockens tilstand med de komiske gravrøverne i The Darkness tyder på vrangvilje og manglende humor, de er et enkelttilfelle og ikke en trend!
Musikk og etnisitet er et felt hvor det reiser seg interessante spørsmål. Khan tar for seg fenomemet musikkforståelse på tvers av etniske skillelinjer og hevder at det i svart musikk er en rekke elementer/koder som hvite ikke kan forstå. For å sitere: "det urbane svarte som rap og r`n`b representerer". Betyr det da at hvite nordmenn som kjøper mye svart musikk, ikke kan forstå den fullt ut? Da kan vi også spørre oss om det hvite publikum da forstår rocken, som er oppstått i en annen tid, på et annet kontinent og i en annen kultur. Forstår "representanter for alle hudfarger"som er publikum på rap-konserter, egentlig mer av svarte amerikaneres sitt musikalske uttrykk? Bør asiater i Europa helst lytte til bhangra? Da det ofte er stor hvit deltagelse på svarte konserter, og ikke omvendt, betyr det da at det hvite publikum er mindre fordomsfullt? Er "svart musikk" helst for fargede og "hvit musikk" helst for hvite? (Hitler ville le fra graven...) Disse og flere andre spørsmål danner grobunn for en debatt som forhåpentlig kan igangsettes med aktører fra alle hold.
Avslutningsvis oppfordrer vi til en åpen og fordomsfri lytting på tvers av kulturer og kontinenter. Du kan finne musikk som overrasker og inspirerer. Selv om du hverken forstår språket eller referansene!
Svein Ulven, Jan Oufsen, Trygve Mathiesen
Innlegget ble i sin tid oversendt Morgenbladet, som syntes det ble for langt å trykke. En forkortet utgave vil derimot dukke opp i den førstkommende utgaven av avisen.