Ny Musikk om NMI
Ny Musikk inntar nå banen i forbindelse med evalueringsrapporten "Seriøs og beskyttet". Janne Stang Dahl og Peter Tornquist, henholdsvis daglig leder og president i Ny Musikk, mener at rapporten bør ses på som et levende dokument, og at alle berørte nå bør diskutere fremtidige satsingsområder for senteret. De er av den oppfatning at Norsk Musikkinformasjon har et viktig og langsiktig arbeid foran seg, og lover på sin side å prøve å delta med nye innfallsvinkler.

Norsk kulturråds evalueringsrapport av Norsk Musikkinformasjon (NMI), "Seriøs og beskyttet", er blitt gjenstand for stor oppmerksomher i hendholdsvis Ballade.no og Midt i Musikken, først og fremst på grunn av tordenbraket mellom forfatteren sosialantropolog Odd Arne Bekaak, og Norsk Komponistforenings formann Glenn Erik Haugland. Det er viktig for hele det norske musikkfeltet at offentliggjøringen av rapporten ikke bare forbindes med den spontane og kanskje nødvendige debatten som umiddelbart fulgte i kjølvannet, men også knyttes mot videre diskusjoner til det beste for senteret og fremtidig musikkliv. Rapporten avdekker nemlig flere interessante funn og vurderinger som er verd å trekke inn i en videre diskusjon på flere nivåer.

En evalueringsrapport kan aldri gi et helt "sant" bilde av en eller flere virksomheter, og det er da heller ikke meningen. En offentlig evalueringsrapport bør brukes som et av mange redskap for å synliggjøre mønstre, og legge videre strategier for revitalisering og en eventuell omstrukturering av organisasjonen, både innad i organisasjonen selv, og som en invitasjon til en diskusjon om NMIs fremtidige virksomhet. Når detgjelder innholdet i- og oppfatningen av selve rapporten, vil alle involverte aktører ­ det være seg organisasjoner eller enkeltpersoner - selvfølgelig ha sine egne oppfatninger av hva som er gyldig og "sant". Selv om arbeidet med arkivmatrialet også har vært en del av datatilfanget, er det nok først og fremst Berkaaks kvalitative metodetilnærming med dybdeintervjuer, uformelle samtaler og (deltakende) observasjon som, som han sier selv, "etter hvert gav undersøkelsene en helt ny retning", og dermed også la føringer for de funn og forslag som legges frem. Informantene selv vil uansett oppleve at visse uttalelser, som de selv i utgangspunktet ikke tilla vekt, ja kanskje ikke engang erindrer å ha uttalt, fremheves som verdifull informasjon avutreder, og benyttes i rapportens vurderinger og konklusjoner i en helt annen kontekst enn det informanten selv er fortrolig med.

Nå som rapporten foreligger, bør vi behandle den som et "levende dokument", og som ivrige brukere diskutere de saker som bør være fremtidige satsingsområder for senteret. Både faktiske og potensielle brukere av NMI har nå en unik mulighet til å kommentere sine synspunkter i forhold til det viktige og langsiktige arbeidet NMI står ovenfor: Hvilke mål bør settes i forhold til internasjonalisering og utveksling, og hvordan samarbeide og koordinere dette? Hvordan arbeide for en større genremessig bredde? Hvilke behov og ønsker har vi i forhold til teknologi, dokumentasjonsvirksomhet og kulturpolitisk profilering, og hvilke prosjekter er det verd å satse på?

Det internasjonale samarbeidet er et uttrykt satsingsområde for senteret. Hvilke mål som settes, og hvilke strategier som legges til grunn, er et viktig kulturpolitsik spørsmål. En av rapportens virkelig interessante deler, er drøftingen av de spørsmålene man står ovenfor når det gjelder internasjonalisering. Her gir rapporten vurderinger som bygger på argumeneter for at utførsel og innførsel bør integreres, gjennom gjensidige utveksling basert på et faglig og økonomisk fellesskap. Dette vil være en fornuftig videreføring av eksportmodellen som NMI tidligere har bygget på. Vi tror det er høyst nødvendig å strebe mot at den norske kunstscene kan bli en del av et slikt sammenhengende felt. Denne diskusjonen bør også føye seg inn i diskusjonen rundt UDs utspill om en utenrikskulturell handlingsplan.

Rapporten reiser også svært interessante spørsmål i forhold til organisatoriske problemstillinger, som anatkelig er universelle for en rekke kulturorganisasjoner her til lands: De fleste arbeider med det meste, samtidig som ansvarslinjer og kompetanseområder utydeliggjøres, og organisasjonen kan betegnes som en "diffus hybrid". Dette er selvfølgelig også bundet til det evige økonomiske ressursspørsmålet og stillingsmangler. Likevel stiller dette funnet nærmest krav til en videre analyse og tydeliggjøring av roller innad i organisasjonen, noe som igjen vil gi utslag for senterets utadrettede informasjonsvirksomhet. I rapporten betegnes dagens informasjonsarbeid som besvarende snarere enn offensiv, nettopp på grunn av diffuse avgrensninger kombinert med den stadig økende strømmen av henvendelser.

Rapporten anbefaler en rekke organisatoriske forandringer ved NMI. Arkivering av manuskripter settes ut til Nasjonalbiblioteket, produksjon av notematerial delegeres til Komponistforeningen, nye ansatte med informasjonskompetanse supplerer dagens ansatte og det hele finansieres gjennom økt offentlig eksponering i media. Berkaak legger for ordens skyld til at det også må økte bevilgninger til, men han vet godt at disse penger ikke kommer av seg selv. Han sier det aldri rett ut, men den implisitte anbefalingen er klar: NMI må selv ta fatt på den tunge oppgaven av å prioritere blant dagens mange oppgaver, og vise nytenkning innenfor dagens budsjettrammer.

Og den prosessen må starte med erkjennelsen av at fremtidens musikkliv sannsynligvis har andre behov enn gårsdagens. Mye er sagt om Komponistforeningens påståtte monopolisering av NMIs tjenester, men rapporten dokumenterer på en utvetydig måte at NMI ble til for å dekke norske opphavsmenns reelle og legitime behov for profesjonalitet i møtet med omverden. Den gang var behovet knyttet til produksjon og distribusjon av noter. I dag er det kanskje mer forbundet med synliggjøring og markedsføring. Hvilke krav morgendagen vil bringe er et spørsmål en ny direktør bør ha gode og konkrete tanker om.

Ny Musikk vil følge prosessen med interesse og prøve å bidra med nye innfallsvinkler. Vi mener å øyne konturene av noe nytt i Cikadas kompromissløse prioritering av kvalitet fremfor bredde, i Albedos bevisste prioritering av utøveren fremfor komponisten, og i den gradvise sammensmeltningen av genrene i våre konserter på Blå. Det er kanskje ikke så demokratisk, ikke fullt så korrekt, men det avspeiler hva vår unge medlemsmasse - morgendagens NMI-brukere - er opptatt av.


Janne Stang Dahl
daglig leder Ny Musikk

Peter Tornquist
president Ny Musikk


Rapporten til Odd Are Berkaak er nå lagt ut i sin helhet - med velvillig tillatelse fra Norsk kulturråd og Berkaak selv. Du finner den ved å gå hit. Eventuelle innspill i sakens anledning kan sendes til Ballades epost-adresse.